– For meg er spørsmålet «Hvordan kan vi bistå transpersoner?» det viktigste

Hvordan går det med planleggingen av konferansen?

Planleggingen går fint, alt er i rute. Vi har hatt en aktiv og kreativ og initiativrik programkomité og utrolig dyktige administrative kolleger.

Hvilken del av programmet ser du mest fram til å få med deg?

Jeg gleder meg mest til hovedinnlederen, den kjente journalisten Mark Gevisser fra Sør-Afrika, som skal holde innledningsforedraget om «Den rosa linjen» («The Pink Line: A New Global Culture War»). Han analyserer hvordan skeiv tematikk inngår i mange land i større politiske diskusjoner om familie, reproduksjon, ytringsfrihet med mer. Når dét er sagt, det er nesten urettferdig å trekke fram bare ett innslag fordi vi har det ene innslaget mer interessant enn det andre.

Hva mener du er de viktigste utfordringene LHBTQI+-mennesker står overfor i dag?

I vår del av verden og i Norge er det en utfordring å kontinuerlig argumentere for og sikre verdiene og holdningene om likeverd når det gjelder kjønnsidentitet og seksuell orientering. Dagens relativt gode forhold i Norge har ikke kommet av seg selv, og de vil heller ikke vedvare av seg selv. I land som geografisk er nær oss, som Russland og Polen, er det lovmessige tilbakeslag for skeive personer. I USA, som også på andre måter ligger nær Norge, har man i Florida nylig vedtatt at lærere ikke har lov til å snakke om skeive temaer tidlig i grunnskolen.

Et av temaene under konferansen er rosavasking. Hva er det?

Det betyr at man erklærer støtte til den skeive bevegelsen og skeiv politikk, for eksempel ved å markere med regnbueflagg, samtidig som man ikke aktivt deltar i endringsarbeid til støtte for skeive personer. Man gir oppmerksomhet til den skeive bevegelsen, og det ser positivt ut, mens målet med støtten er noe helt annet enn å bestyrke den skeive bevegelsen, for eksempel å fremstå som fremtidsrettet, øke salg på varer og tjenester, eller etablere et godt omdømme.

Dere skal også ta for dere hvordan et mer polarisert debattklima har påvirket LHBTQI-politikken. Hva tenker du at konsekvensene kan være?

I Norge er det særlig spørsmålet om kjønnsidentitet som har fått flere til å gå inn i større prinsipielle diskusjoner om biologi, identitet, erkjennelse, natur/kultur, og så videre, hvilket er sammensatte og viktige diskusjoner. Men dette er også diskusjoner der det ikke nødvendigvis er lett å være enig i alt. Jeg skulle ønske at politikere og debattanter ga større oppmerksomhet til det rent praktiske og til dem som opplever et utenforskap på kroppen - i det daglige: det vil si transpersoners egne erfaringer og behov. For meg er spørsmålet «Hvordan kan vi bistå transpersoner?» det viktigste.

Fem kjappe:

Rektor for en dag – hvilken sak tar du først tak i?

Som rektor for en dag, ville jeg opprettet en god og handlekraftig byggkomité som utreder hvordan Det psykologiske fakultet - med våre fem institutter, to sentre og tusenvis av studenter – fysisk kan samles bedre enn i dag. Vi bor i dag i fem forskjellige bygg.

Hva gjør du helst når du ikke er på UiB?

Tjah. Sliter meg opp på et av byfjellene, eller lurer på om jeg snart skal gjøre det.

Kan du anbefale en bok flere UiB-folk bør lese?

«Beloved» av Toni Morrison, på norsk «Elskede». En tankevekkende, opplysende, livsbejande og urovekkende bok.

Du får en tidsmaskin! Til hvilken tid drar du til og hvorfor?

Et par generasjoner fram i tid, for eksempel til år 2090. Da vil jeg få sett hvordan det har gått med alle de yngre slektningene i familien, hvordan man da tenker om kjønn og seksualitet, og hvordan vi som samfunn har møtt utfordringer med global oppvarming og urettferdig fordeling av goder.

Hvilket sted i Bergen viser du først til en som er ny i byen?

Det gøyeste, spesielt for folk som ikke er vant til fjell, er kanskje Fløyen – gå inn i vognen i sentrum, og så noen minutter seinere stå med et fantastisk utsyn over byen. Og så rusle nedover til Skansen og Bryggen, det er en koselig tur.