Arveretten inntar NRK

Hvordan har du det om dagen?

Det går stort sett greit, jeg er ikke særlig plaget av smittevernsituasjonen. I vår hadde jeg forskningstermin, og jeg har så langt ikke møtt på noen vesentlige utfordringer med undervisningen, men det kan jo endre seg.

Hvordan var det å jobbe sammen med NRK?

Det har vært lærerikt. Programmet trekker frem problemstillinger du sjelden kommer over. Det er mellom 10 og 20 saker i året hvor noen dør uten at en vet om det finnes arvinger. Dette kan f.eks. skyldes uklarheter knyttet til farskap og adopsjon i andre samfunnsforhold enn dagens, så de juridiske vurderingene jeg har gjort for NRK er ikke daglig kost kan man si. Men det handler jo ikke bare, eller først og fremst, om å få plassert arven på rett sted: NRK sporet også opp brutte familieforbindelser og førte sammen slektninger som ikke visste om hverandre.

Hva gjorde at du takket ja til å være med i programmet?

Det var veldig faglig interessant. Arverett er jo sjelden eller aldri fremst i nyhetsbildet. Det er typisk kriminalsaker og miljøsaker som får oppmerksomhet. Samtidig er arverett det eneste rettsområdet vi alle kommer i kontakt med i løpet av livet, enten vi vil eller ikke. Det angår egentlig alle mennesker på et eller annet stadium en gang i livet.

Hva tenker du folk burde vite om arverett som de kanskje ikke vet?

Det er viktig å sørge for ordnede forhold, spesielt i dag når kjernefamilien gjerne består av mine, dine og våre barn. Og foreldre har gjerne barn i flere kull med ulike partnere. Det kan være hensiktsmessig å diskutere fordeling av arven med ens arvinger. En del mennesker kan også gjøre lurt i å investere litt penger i en advokat som kan gi råd, for eksempel om det bør lages testament. I så fall er det viktig å passe på formalitetene slik at alt blir riktig, og strid og splid mellom arvingene forebygges.

FEM KJAPPE:

Rektor for en dag – hvilken sak tar du først tak i?

Jeg ville satt bedre rammevilkår for forskningen og økt bevilgningen til juridisk fakultet. Vi har visst fortsatt det høyeste antallet studenter per faglig ansatt, både sammenlignet med de øvrige fakultetene ved UiB, og med de juridiske fakultetene i Oslo og Tromsø som også tilbyr femårige jusstudier. Vi sliter rent faktisk med å få frigjort tid til den forskningen vi driver.

Det samme gjelder studentoppfølging. Etter at vi begynte med digitalundervisning kan det virke som at det er enklere å ta ordet via chatten enn i en forelesningssal med 300 studenter. Jeg skulle gjerne hatt kapasitet til å ha juridiske diskusjoner med mindre studentgrupper på 5-10.

Hva gjør du helst når du ikke er på UiB?

Jeg prøver å holde meg i form, sykler til jobb mens jeg lytter til musikk, går turer med eller uten min kone, svømmer på Studentsenteret. Eller slapper av med Netflix. Før spilte jeg litt gitar med gamlebandet mitt, men det blir lenge mellom hver gang nå dessverre.

Kan du anbefale én bok flere UiB-folk bør lese?

Jeg vil anbefale Successfull Aging av Daniel J. Levitin. Han er nevrovitenskaper og psykolog (i tillegg til musiker og produsent) og tar hull på en del myter om det å eldes. Det er mye vi kan gjøre selv for å motvirke forfall – kognitivt og fysisk. Det er aldri for sent å lære noe nytt, selv om læring går tregere. Det kan eldre ofte kompensere med andre egenskaper som visdom og større evner til å gjenkjenne mønstre. Forfatteren synes det er viktigere å forlenge perioden du lever med god helse enn hvor lenge du lever.

Du får en tidsmaskin! Til hvilken tid drar du til og hvorfor?

Mai 1945, ingen tvil. Jeg ville vært flue på veggen og oppleve den positiviteten og optimismen som må ha vært til stede da. Om det hadde vært mulig å fange stemningen og lage medisin av den, kunne vi ha brukt den som motgift til tendenser mot polarisering og dommedagsprofetier som vi ser noen steder i verden i dag. Men jeg ville også prøvd å hindre den urimelige behandlingen som en del ikke-stridende ble utsatt for etter krigen. Jeg tenker da særlig på unge jenter og kvinner som hadde vært kjærester med okkupasjonsmaktens soldater.

Hvilket sted i Bergen viser du først til en som er ny i byen?

Jeg ville tatt de med til Nordnes om våren for å vise frem et eksempel på buekorpsenes verden. Jeg ville fortalt om det genuine med buekorps, som gjør at den særbergenske tradisjonen har holdt seg i over 160 år: Det er guttene og jentene selv – ikke foreldre eller andre voksne - som organiserer sin lek, som samtidig er preget av alvor der en lærer å respektere andre, og opplever samhold og samarbeid. Samtidig knytters vennskapsbånd til andre barn fra alle samfunnslag, som varer livet ut.

Hver uke intervjuer På Høyden en aktuell ansatt eller student i spalten “I vinden”. Tips oss om UiB-folk som er i vinden på interndesk@uib.no.