YTRING

Anja Salzmann er stipendiat ved Institutt for informasjons- og medievitenkap
Anja Salzmann er stipendiat ved Institutt for informasjons- og medievitenkap

Kunstig intelligens, klima og menneskesynet

Teknologiske fremskritt i kombinasjon med vår moderne livstil er både et problem og årsak til mange av de store økologiske utfordringer vi og kommende generasjoner står ovenfor.

! Dette er en ytring. Innholdet i teksten er forfatterens egen mening.

Forskning rundt algoritmer og kunstig intelligens er, ved siden av den hete miljø -og klimadebatten, én av de viktigste politiske slagmarkene i begynnelsen av det 21. århundre. Dessverre glemmer vi ofte at begge temaer egentlig er tett vevet sammen. I tillegg står samfunnets datafisering og spørsmål rundt klima og miljø i et paradoksalt forhold til hverandre. Teknologiske fremskritt i kombinasjon med vår moderne livstil er nemlig både et problem og årsak til mange av de store økologiske utfordringer vi og kommende generasjoner står ovenfor. Samtidig spiller de samme teknologiene en nøkkelrolle for å finne løsninger på de samme utfordringene. Derfor mener jeg det er ekstra viktig og et uttrykk for ansvarlighet å reflektere over hva som utvikles, hvem som er med å utvikle teknologiene, hvordan dette gjøres og hva de kan brukes til.

Digitaliseringens økologiske bilans

Datateknologi og tilhørende infrastrukturer skal i økende fart tas i bruk i alle hjørner av samfunnet. Dette krever enorme ressurser, ikke bare i form av kompetente eksperter og kunnskap, men konkrete fysiske materialer og råstoffer som må utvinnes i kompliserte ekstraksjonsprosesser og av jordklodens begrensete geologiske rikdom. De som ønsker å danne seg et bilde av disse komplekse sammenhengene, kan se et tankevekkende foredrag av forsker, arkitekt og kunstneren Samir Bhowmik's fra Helsinki Institute of Sustainability Science ved Universitetet i Helsinki.

Man må heller ikke glemme den energikrevende infrastrukturen og de enorme energiressursene som kreves for å trene algoritmer, drive datasentre eller drifte bruker-enheter. Med andre ord, mange digitale teknologier har foreløpig en katastrofal økologisk bilans så som mange miljøaktivister, forskere, men også filosofer som Markus Gabriel, Richard David Precht eller Christoph Türcke peker på.

Jeg vil dermed si at uttrykket "algoritmer for samfunnets beste" er et fint idealistisk slagord, men veien dit er full av paradokser, uønskete sideeffekter, etiske dilemma og til dels fundamentale misforståelser rundt hva vi kan oppnå med teknologi. Jeg mener også at dette må adresseres og diskuteres ærlig i og med offentligheten.

Formalisering av sosiale fenomener

Etter min kritikk i et debattinnlegg i Bergens Tidende fra 02.mai, skriver Heggernes, Slvavkovik og Fomin i sitt innlegg i På Høyden Ytring fra 03.Mai 2021 at man har levert en søknad til Norsk Forskningsråd om å etablere et Senter for Fremragende Forskning innen sosialt-bevisste algoritmer. Senteret skal undersøke og utforme robuste og "sosialt-ansvarlige algoritmer" basert på et datagrunnlag som oftest er svært dynamisk og ufullstendig. Dessuten spør man: "I hvilken grad kan algoritmene adressere fundamentale sosiale problemer?" For at algoritmene skal fungere til det beste for samfunnet, mener forskerne at det er nødvendig å formalisere menneskelige begrep som rettferdighet, fordom og upartiskhet, slik at de kan integreres i algoritmene.

Mens det er gledelig at man setter seg fokus på å oppnå det beste for samfunnet, så bekymrer det meg å se at man ønsker å få dette til med å formalisere sosiale fenomener. Å anvende matematisk problemløsning på sosiale og individuelle fenomener peker nemlig på et fundamentalt og svært filosofisk spørsmål: Hvilket menneskesyn introduserer vi med dette, og ønsker vi egentlig å finne matematisk-logiske løsninger på det som gjør oss mennesker så menneskelige og som finner sitt uttrykk i det sosiale?

Hva skjer på lang sikt når vi tilstreber å formalisere fenomener som gjør oss mennesker så unike, nemlig vår irrasjonalitet, våre emosjoner, vår kreativitet og uberegnelighet? Hva skjer da med individet, med samfunnet, med vår innovasjonsevne, med autonomi og vår frihet? Dette er legitime spørsmål som påvirker om innovasjonsprosjekter er nyttige eller ønskelige i et samfunnsperspektiv.

Et annet menneskesyn

De nye teknologiene som man ønsker å utvikle og som skal bli "sosialt ansvarlige", medfører også fundamentale endringer over hvordan vi ser på oss selv, hvordan vi tenker og reflekterer over oss som mennesker og våre handlinger. Når vi satser på algoritmiske kalkulasjoner og en logisk-matematisk tenkemåte for å løse sosiale og etiske spørsmål, kan det skape store konflikter og by på en rekke uventete utfordringer, da kompleksiteten av sosiale realiteter undervurderes og moralske dilemma ofte viser seg som ikke løsbare.

Det er derfor også viktig at de som legger føringer til å utvikle disse teknologiene er klar over det ansvaret de bærer på skuldrene, fordi det berører, utfordrer og endrer noe så fundamentalt som måten vi ser på oss selv og hvordan vi lever med hverandre.