Professor Petter Larsson døde 80 år gammel. Da han var 75, kjøpte han seg elsykkel. Foto: Privat
Professor Petter Larsson døde 80 år gammel. Da han var 75, kjøpte han seg elsykkel. Foto: Privat

Til minne om professor Petter Larsson

Professor emeritus Petter Larsson døde i sitt hjem 19. februar 2020 etter kort tids sykeleie, 80 år gammel.

Petter Larsson tjente Universitetet i Bergen og dets studenter i halve livet. Han var aktiv forsker og veileder helt til det siste. I en alder av 75 år byttet han ut sykkelen med elsykkel til den nesten daglige turen fra Starefossen til Institutt for biovitenskap på Marineholmen.

Petter Larsson disputerte i 1978 for den filosofiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo på et omfattende studium av planktonsamfunnet i Øvre Heimdalsvatn i Jotunheimen. Dette prosjektet inngikk i en stor internasjonal innsats kalt International Biological Programme (IBP) og resulterte i et av de mest komplette studiene av et innsjø-økosystem til dags dato. I denne perioden tok han initiativ til et omfattende internasjonalt nettverk kalt The Plankton Ecology Group. Han var sekretær for PEG fra starten av og president i 1989-1998. Dette internasjonale samarbeidet medførte også en metodeutvikling for planktonøkologi som stadig er mye brukt og ofte sitert. Kort etter IBP-perioden fikk han jobbtilbud fra UiB. Han ble dosent i ferskvannsøkologi i 1980 og professor fra 1985. Han bygget opp og ledet hele denne perioden UiBs ferskvannsøkologiske forskning og utdanning.

Et av de større prosjektene, både målt i forskning og i uteksaminering av hovedfagskandidater og doktorander, var Kvernavatnprosjektet i Austevoll (1980-89). Her ble det gjennomført flere storskala felteksperimenter. Dette var et samarbeid mellom tre UiB-institutt og Havforskningsinstituttets avdeling for akvakultur. Slike brede samarbeidsprosjekter har vært en mangelvare ved UiB både før og etter.

I undersøkelsene av dynamikken i planktonsystemene utviklet Petter Larsson og de andre ledende ferskvannsøkologene i PEG-gruppen en generell modell for årsrytmen i innsjøer. Petter hadde forskningsopphold hos flere av disse, og Kvernavatn, Myravatn og Finsedammen ble etter hvert velkjente planktonbiotoper og forskningsarenaer.

Som et supplement til studier av naturlige bestander, etablerte han, i nært samarbeid med Max Planck instituttet i Plön i Tyskland, laboratorier ved UiB for detaljerte studier av adferd og biologi hos ferskvannsplankton.

Petter Larsson og hans medarbeidere samlet i 1993 planktonforskere til en stor konferanse om de små krepsdyrene Cladocera, som dominerer ferskvannsøkosystemer over hele verden.

Tidlig på 2000-tallet ledet han et omfattende tverrfaglig prosjekt i samarbeid med Makerere University i Uganda der man undersøkte vannforvaltningen i hovedstaden Kampala. Dette resulterte i boka «Sharing Water».

Petters inspirerende væremåte bar frukter. Hans ankomst til daværende Zoologisk museum førte til en faglig oppblomstring de påfølgende årene. Bergensfirmaet Rådgivende Biologer AS, nå med 35 ansatte, og som har feiret sitt 30-årsjubileum, kan spores tilbake til forskningsprosjektene han initierte og ledet på 1980-tallet. Likeså er forskningsgruppen i fiskeøkologi ved NORCE en ettervirkning av utdanninger hos Petter Larsson. Andre av hans kandidater arbeider i dag ved NIVA, i akvakultur og i forvaltning.

Han var instituttstyrer ved Zoologisk institutt 1996 til 2001. Flere biologistudenter har fortalt om professoren som stoppet dem i korridoren for å høre hva de holdt på med, og oppmuntret dem videre. Hans engasjement innenfor undervisning gikk mye lenger, og omfattet også veiledning av studenter fra Sør-Sudan, Uganda og Nepal.

Et annet område han engasjerte seg i var utbredelse av miljøkunnskap i skoleverkets undervisning. Han utviklet prosjektet VANDA for videregående skoler med utgangspunkt i ferskvannsbiologi, og fikk støtte til å realisere dette fra Kunnskapsdepartementet. Konseptet lever videre i dag som en del av programmet Miljølære, som betjener alle skoletrinn og koordineres av Skolelaboratoriet ved UiB.

Petter hadde rike evner, han var en dyktig jazzmusiker og spedde på studiebudsjettet som jazzmusiker på Gullfisken i Oslo. Da familien flyttet til Bergen, deltok han aktivt i skolemusikken og i Bergen seilforening. Med sin rause og vennlige, men samtidig spørrende væremåte, fikk han venner over alt.

Vi som har vært hans studenter, kolleger og venner gjennom mesteparten av disse mer enn 40 årene, sørger med familien. Nå går tankene våre til Kari, sønnene Jørgen og Martin og flokken av barnebarn som alle har hatt et nært og kjærlig forhold til bestefar.

Jarl Giske, Anders Hobæk, Per Johan Jakobsen, Geir Helge Johnsen, Andreas L. Steigen