Støvsuger gode kandidater

Publisert

Knapt noen aktivitet ved universitetene skjer i så tett samarbeid med industrien som den oljerelaterte forskningen. Forskerne selv er mest bekymret for rekrutteringen.

Senest forleden satt jeg i møte med Statoil. De spurte om det var noen gode kandidater de hadde gått glipp av, sier Tor Arne Johansen. Professoren i petroleumsgeofag ved Institutt for geovitenskap er bekymret over rekutteringen til stipendiatstillinger i de oljerelaterte fagene. Det vil si: han bekymrer seg ikke over de internasjonale kandidatene – men de norske. Studenter fra oljefagene er så attraktive for arbeidsgivere i blant annet petroleumsindustrien at de jevnt over støvsuges etter fullført mastergrad.

– Det er et stort problem å rekruttere norske kandidater. Lønnsvilkårene i industrien er så gode at det er umulig for oss å komme opp med matchende tilbud. Universitetene klarer ikke å beholde de beste studentene og både vi og industrien går glipp av potensielt stor innovasjonskraft, sier Johansen.

Utenlandsk overvekt
Petroleumsgruppen er den forskningsgruppen ved Institutt for geovitenskap som utdanner flest studenter. Studieretningen petroleumsgeofag har i dag 36 masterstudenter, hvorav 32 er norske. På doktorgradsnivå endrer bildet seg drastisk. Kun syv av de 23 som i dag tar PhD knyttet til faget er norske. Fra master- til doktorgradsnivå synker altså andelen av norske studenter fra vel 90 prosent til 30 prosent. Problemet er ikke begrenset til UiB. Universitet  i Stavanger meldte nylig at kun én av 96 søkere som ønsket å ta oljedoktorgrad ved deres fakulteter var norsk. Tor Arne Johansen er overbevist om at det er pengene som har skylda. For mens stipendiatlønnen i Norge er er lav i forhold til grunnlønnen i det private næringsliv, er den vesentlig bedre enn for tilsvarende kandidatstillinger i de fleste andre land. Med andre ord: Norge er et attraktivt land å ta doktorgrad i for omtrent alle andre enn norske studenter, som har et bedre tilbud fra privat sektor.

– Selvsagt er det mange uhyre flinke internasjonale studenter – men det som er betenkelig er at mange av disse vil vende hjem. Godt mulig utdanner vi andre lands fremtidige oljeforskere – ikke våre egne, sier Johansen.

– Sløsing å ikke ta doktorgrad
CIPR – Centre for Integrated Petroleum Research – er det eneste norske senteret for fremragende forskning innen petroleumsforskning. Senteret, som er underlagt UiBs strategiske forskningspartner Uni Research, utfører forskning innen økt oljeutvinning og sikker CO2 lagring, og veileder også doktor- og mastergradsstudenter i petroleumsrelaterte fag ved universitetet. CIPR jobber tett sammen med industrien.

­– Vi er selektive med hensyn til masterstudentene vi tar inn, og ønsker selvsagt at flest mulig av disse går videre til et doktorgradsstudium. Men mange får seg jobb i industrien allerede før fullført mastergrad, sier Jan Tveranger.

– Disse har ofte både evner og talent til å kunne fortsette med en doktorgrad, noe som gir dem dem bedre kort på hånden, både overfor framtidige arbeidsgivere og for deltagelse i faglige fora. Personlig synes jeg det er litt sløsing med talent å ikke ta doktorgrad når man har evnene, interessen for faget og har muligheten, men det er ofte en del usikkerhet i overgangen fra master til doktorgradsstudium. Vil finansieringen gå i orden? Vil man nå opp blant søkerne? Dermed søker studentene på industrijobber som en backup-løsning mens man venter på at stipendiatstillingen skal gå i orden, for så å oppdage at backup-løsningen tilbyr rask avklaring og langsiktig jobbtrygghet når man kanskje mest trenger det. sier Tveranger.

Selv utdannet han seg til geolog ved det som i dag er Institutt for Geovitenskap. Etter å ha fullført en treårig post doc stilling der, tok han jobb hos Saga Petroleum og senere Norsk Hydro, før han vendte tilbake til akademia som geolog ved CIPR. Fra tid til annen opplever han også at industriansatte kommer tilbake for å jobbe ved CIPR etter avtale med  arbeidsgiver.

_ Jeg hadde gjerne sett at dette skjedde oftere. Folk som har jobbet i industrien, tar med seg verdifull kunnskap og erfaring, sier Tveranger.

– Må tilby noe ekstra
Mens problemet jevnt over gjør seg gjeldende for alle høyere utdanningsinstitusjoner i Norge, kan noen prise seg heldige:

– Antageligvis står jeg i en særstilling i Norge. De siste 15 årene har jeg hatt veldig god rekruttering av norske studenter, sier Arne Graue, leder for forskningsgruppen i petroleums- og prosessteknologi ved Institutt for fysikk og teknologi. I fjor uteksaminerte han seks PhD’er og fem mastere. Samtlige var norske og alle som en hadde fått tilbud om jobb før de var ferdig. Halvparten valgte å gå videre på universitetet, enten som PhD eller postdoc.

– Jeg har vært heldig, men det er også et utslag av en bevisst tenking rundt dette, sier Graue:

– Vi kan ikke konkurrere med industrien om honorarer og lønnsbetingelser, derfor må vi bruke andre incentiver. Jeg prioriterer studenter som fra starten av signaliserer at de er interessert i å gå videre, tar dem på alvor og bruker dem som forskere. Å kunne tilby studentene en forskers spennende hverdag er veien å gå.

Studentene i Graues gruppe er med på å få gjøre eksperimenter i profesjonelt og erfarent miljø og bruke utstyr man ikke har råd til ved UiB. Dette skjer gjennom utveksling med andre universiteter og i samarbeid med industrien der studenter og forskere får tilgang til selskapenes ressurser.

– Det handler om å kunne friste med en bredere utdanning enn det universitetet på egen hånd er i stand til å tilby, sier Graue.

Problemet er som oftest pengene, men internasjonale oljeselskaper dekker i praksis alle utgifter knyttet til utveksling og en stor del av investeringene på utstyrssiden:

– Hvis du vil hevde deg internasjonalt, må du ha noe ekstra. Vi har mye dyrt utstyr kjøpt for oljepenger.