Forsiden av ubb-ms-0167-05-69-a: «Kongelige Knapmager Lauget vedkommende».
Forsiden av ubb-ms-0167-05-69-a: «Kongelige Knapmager Lauget vedkommende».

Spesialsnop: Om laug og knapper

Manuskript- og Librarsamlingen forvalter tusenvis av håndskrevne dokumenter i det som kalles Laugsarkivene, en utrolig rik historisk kilde som foreløpig ikke har blitt grundig studert.

Publisert Sist oppdatert

For mer enn hundre år siden skrev Johan Bøgh at Bergen «har været den Jordbund, hvori Laugsvæsenet tidligst og kraftigst slog Rod» og at «fra denne By stammer de ældste og skriftlige Kilder om norsk Laugvæsen» (Bidrag til Bergens Laughistorie, Bergen 1904, s. 5).

Pliktarbeid for stipendiater ved UBB

Manuskript- og librarsamlingen har inngått samarbeid med flere stipendiater ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier. Stipendiatene gjør nå en del av deres pliktarbeid i Spesialsamlingene.

En av stipendiatene med en slik avtale er Zuzana Stankovitsová. Hun er stipendiat i norrøn filologi og skriver avhandling om «The Manuscript Transmission of Króka-Refs saga». Hennes prosjekt handler om overleveringen av den islandske Króka-Refs saga i håndskrifter fra 1500- til 1900-tallet, med et fokus på variasjon og på miljøene der håndskriftene ble laget.

Som del av sitt pliktarbeid arbeider hun med å kartlegge Knappmakerlaugets arkiv. Kartleggingen kan sees som et pilot-prosjekt for utvidete studier av de berømte Laugsarkivene ved Manuskript- og librarsamlingen.

Ifølge Store norske leksikon, er laug «en sammenslutning av håndverksmestere i lokale grupper med henblikk på å ivareta standens faglige, politiske og økonomiske interesser».

Fra 1276

Allerede i Magnus Lagabøters bergenske Bylov fra 1276 omtales forskjellige håndverkere og det anvises bestemte strøk og sted hvor de kunne ha deres boder.

Disse håndverkere var av norsk opphav, men mistet gradvis privilegiene sine etter press fra hanseatene som tok kontroll over byens økonomi og styre.

De tyske håndverkerne er kjent som «de fif Amten», dvs. skomakerne, skredderne, skinnerne, gullsmedene og barteskjærerne.

Gatene i Bergens sentrum tok sine navn fra håndverkere som var aktive der. Her ser vi et bilde fra Skostredet, gaten hvor skomakere oppholdt seg fra middelalderen.
Gatene i Bergens sentrum tok sine navn fra håndverkere som var aktive der. Her ser vi et bilde fra Skostredet, gaten hvor skomakere oppholdt seg fra middelalderen.

I 1558 oppløste Christoffer Valkendorf de tyske håndverkslaugene og krevde at tyske håndverkere skulle følge norsk lov, noe som førte til at en stor del tyske håndverkere forlot Bergen. Deretter begynte oppblomstringen av lokale håndverkslaug, med Gullsmedlauget som det første norske lauget som ble anerkjent i 1568.

Det var Christian IVs «Forordning om Handtverks Drenge og Svende» av 10. desember 1621 som prøvde å organisere laugene under en felles, allmenn ordning. Fokuset var forholdet mellom lærlinger, svenner og mestere, de tre gradene av medlemskap i laugene, fordi det var dette medlemskapet som avgjorde retten til å drive håndverksnæring. Formannen for laugene het oldermann, han ble assistert av to bisittere.

I henhold til Christian IVs Forordning fikk smedlauget approbert sine Artikler på Bergen Raadhus den 13. januar 1625, bakerlauget den 7. desember 1628, skomakerlauget den 2. oktober 1635 og barteskjærerne den 22. Oktober 1672.

«Den wit-berømte, i fordom Dage kongelige Residentzis, oc endu Høy-privilegierede Kiøb- oc Handels-Stad Bergen en udi Norrige», ellers Edvard Edvardsenes «Bergens Beskrivelse».
«Den wit-berømte, i fordom Dage kongelige Residentzis, oc endu Høy-privilegierede Kiøb- oc Handels-Stad Bergen en udi Norrige», ellers Edvard Edvardsenes «Bergens Beskrivelse».

38 profesjoner

I den samtidige Edvard Edvardsens «Bergens Beskrivelse» (som er tilgjengelig gjennom Marcus) beskrives det at Laugene i løpet av forholdsvis kort tid hadde utviklet seg til strengt avgrensede grupper, som søkte å vanskeliggjøre opptak av nye medlemmer. Utenom 10 håndverkslaug (nemlig barteskjærere, gullsmeder, skomakere, skreddere, bakere, kobberskalkere, ververe, kippere, smeder og snekkere) omtaler han flere håndverk som «allesammen bruge deres Kunst og nære sig deraf», og blant dem finner vi den første omtalen av knappmakere som skal være fokus i dagens artikkel.

Disse håndverkere og laugenes utvikling går inn i en ny fase når Christian V utsteder «Forordningen om Laugene udi Kjøbstæderne i Danmark og Norge» den 23. desember 1681 (Se marcus), og så den 6. mai 1682 «Forordningen om Haandverks Svende og Drenge udi Kjøbstæderne» (se marcus). Staten klarte å sette laugene under kontroll, og oppheve deres selvrådighet ved å innsette Magistraten som den overordnede myndigheten i Laugenes administrasjon. I Bøghs ord leser man:

«Den gamle Romantik med Spil og Gjæstebud og middelalderlige Traditioner forsvinder og en nogtern Bureaukratisme kommer istedet, i Overensstemmelse med Enevoldsmagtens Fordring paa Uniformitet i alle Administrationens Grene. Paa den anden side betegner disse Forordninger et betydeligt Fremskridt i Henseende til Næringsfrihed, idet gamle Skranker nedbrødes og en lettere Adgang gaves for den enkelte til at komme sig frem».

På grunnlag av disse forordningene ble det i de kommende årene utstedt laugsartikler for 38 profesjoner, blant annet for Knappmakerlauget i 1707.

Første side i forhandlingsprotokoll til Knappmakerlauget som omtaler grunnleggelsen av Bergens knappmakerlaug den 20. juni 1707.
Første side i forhandlingsprotokoll til Knappmakerlauget som omtaler grunnleggelsen av Bergens knappmakerlaug den 20. juni 1707.

Knappmakerlaugets grunnleggelse

Knappmakere laget knapper av tråd viklet rundt en kjerne – i motsetning til metallknapper som ble støpt av gullsmeder og gjørtlere. Dessuten produserte de forskjellige pyntebånd og faget var derfor nær beslektet med possementmakere. Gjenstandene krevde presist arbeid og var verdifulle kunstobjekter avsett for velstående kunder. Knappmakerhåndverket var derfor ganske sjeldent: totalt var det kun 39 knappmakere som tok sitt borgerskap i Bergen.

Første side av Christian Vs forordning datert 7. november 1685 fra ubb-ms-167-69-a
Første side av Christian Vs forordning datert 7. november 1685 fra ubb-ms-167-69-a

I Danmark-Norge fikk knappmakere sine egne laugsartikler med den kongelige forordningen datert 7. november 1685 (se marcus). Denne presiserte reglene for utøving av håndverket, blant annet at «ingen maae sig af Knapmager haandværk ernære, enten selv at arbeide, eller Svende og Drenge at antage og holde, førend han har vundet sit Borgerskab og er i Knapmager Lauget indskrevet». Ikke bare var det forbudt å drive håndverket uten borgerskap, men «endog desuden maae ingen Slags Knappe, Sleifer eller Crespin fra fremmede Steder indføres» og selges. Knappmakere kunne derimot fritt kjøpe varer som de måtte trenge for håndverket sitt, såsom «guld, sølv, silke, cameelhaar og deslige». På denne måten beskyttet laugsartiklene mesterenes interesser, sikret håndverkets kvalitet og regulerte markedet.

Den første knappmakeren som fikk sitt borgerskap i Bergen den 21. april 1656 var Oluff Willumsen fra Stege på Møen. Men det tok ytterligere 51 år før Knappmakerlauget ble opprettet den 20. juni 1707, da bestående av fem mestere: Povel Hansen Tønder, Justinus Christensen, Anders Jansen Brÿning, Mikkel Jansen Brÿning og oldermannen Nicolai Eggers. Knappmakerlauget ble gradvis oppløst i begynnelsen av 1800-tallet, lenge før laugsvesenet ble avviklet i Norge mellom 1839-1875. Forhandlingsprotokollene opphører på 1790-tallet, og når laugene uttrykte sin motstand mot den nye loven angående håndverksdrift i 1827, var bare to mestere igjen i Bergen. Dette kan føres tilbake til en endring i moten, som gjorde håndverket mindre etterspurt.

Bergenske knappmakere i diplomsamlingen

For å bli knappmaker måtte man gå i lære i fem år under veiledning av en knappmakermester. Etter bestått lære fikk svennen utstedt et svennebrev med laugets segl som attesterte hans kunnskaper og ferdigheter.

Svennebrevet til Johan Harman Brÿning fra 2. januar 1734. Det er et flott dokument skrevet på ganske høytidelig tysk, siden det skulle introdusere svennen i arbeidsmiljøet han reiste til i Tyskland.
Svennebrevet til Johan Harman Brÿning fra 2. januar 1734. Det er et flott dokument skrevet på ganske høytidelig tysk, siden det skulle introdusere svennen i arbeidsmiljøet han reiste til i Tyskland.

Et slikt svennebrev finner vi i vår diplomsamling, utstedt til Johann Harmann Brÿning den 2. januar 1734, etter å ha lært håndverket hos mester Johann Christian Brÿning siden 2. januar 1729. Svennebrevet er skrevet med omhu og har et høytidelig preg, og priser Johann som lydig, trofast, arbeidsom og ufortrøden.

Det kan virke underlig at brevet fra Bergen er skrevet på tysk. Koblingen til Tyskland var sterk, og bergenske svenner måtte ofte lete etter arbeide der. Hvor avhengig man var av de tyske laugene vises i at den 9. september 1748 vedtok de bergenske mestere å kun holde en lærling. Dermed anpasset de seg reglene som gjaldt i Tyskland, etter press fra Knappmakerlauget i Bremen som truet med å slutte å ansette bergenske svenner.

Det er godt mulig at Johann Harmann Brÿning arbeidet i Tyskland, men han returnerte til Bergen for å bli mester.

Den 28. oktober 1748 anførte laugets oldermann Niels Iversen i protokollen at Johann Harmann Brÿning skal begynne sitt mesterår hos Jannike von Horn, enken etter knappmakermester Tobias von Horn. Ett år senere det er Jacob Buch som er oldermann og bekrefter at mesteråret er fullført.
Den 28. oktober 1748 anførte laugets oldermann Niels Iversen i protokollen at Johann Harmann Brÿning skal begynne sitt mesterår hos Jannike von Horn, enken etter knappmakermester Tobias von Horn. Ett år senere det er Jacob Buch som er oldermann og bekrefter at mesteråret er fullført.

Den 28. oktober 1748 anførte laugets oldermann i protokollen at Johann skal begynne sitt mesterår hos Jannike von Horn, enken etter knappmakermester Tobias von Horn. Etter fullført mesterår måtte svennen lage sitt mesterstykke, som Johann gjorde tidlig i desember 1749. Mesterstykket hans ble godkjent og den 9. desember 1749 fikk han borgerskapet sitt.

Mesterbrevet til Johann Harmann Brÿning fra 9. desember 1749.
Mesterbrevet til Johann Harmann Brÿning fra 9. desember 1749.

Ifølge dokumentet som er bevart i diplomsamlingen måtte han – som alle mestere – avlegge en troskapsed til kongen og forplikte seg til å beholde borgerskapet sitt i minst 12 år.

Det ser ut som at alt gikk bra med karrieren hans og i 1755 finner vi ham som oldermann i Knappmakerlaugets forhandlingsprotokoller.

Johann Harmann Brÿning signerer Forhandlingsprotokollen fra 14. juli 1755 som oldermann for Knappmakerlauget i Bergen.
Johann Harmann Brÿning signerer Forhandlingsprotokollen fra 14. juli 1755 som oldermann for Knappmakerlauget i Bergen.

Videre forskning med Laugsarkivene

Laugsvesenets dokumenter gir oss ikke bare opplysninger om personene knyttet til et håndverk, men gir også interessante innblikk i den historiske utviklingen av statens administrasjon, lovgiving, og praksis som er brukt for å innføre disse.

42 år etter at Forhandlingsprotokollene til Knappmakerlauget ble tatt i bruk, ble de forseglet, og volumet på innholdet i protokollene ble bestemt: Forhandlingsprotokollene som ble åpnet i 1707 ble i 1749 «igiennem draget og forseglet og nu indeholde Eet hundrede fiiresindstiuge og Eet Nummerede Blade».

Siste side av forhandlingsprotokollen til Knappmakerlauget som bevarer dokumentet som vitner om forsegling av de «Eet hundrede fiiresindstiuge og Eet Nummerede Blade» av dokumentet.
Siste side av forhandlingsprotokollen til Knappmakerlauget som bevarer dokumentet som vitner om forsegling av de «Eet hundrede fiiresindstiuge og Eet Nummerede Blade» av dokumentet.

Selv om koblingen mellom teksten i dokumentet og materialiteten av manuskriptet vårt, som virkelig inneholder 181 nummererte blad, er viktig for forståelsen av laugenes dokumentasjonshistorie, gjenstår mange åpne spørsmål: Hva var den historiske konteksten av det som skjedde med Knappmakerlauget i 1749? Hvordan gjenspeiler forsegling av Knappmakerlaugets Forhandlingsprotokoller dokumentariske praksiser i laugene mer generelt?

For å finne svar bør man fortsette å arbeide med dette spennende arkivmaterialet. Protokollene og diplomene som er nevnt her er langt fra alt som angår Knappmakerlaugets historie og vi har mye mer spennende materiale som ikke kunne komme med i en kort artikkel som denne (se for eksempel her mer om Johann Harmann Brÿning, og her om offentliggjøring av Knappmakerlaugets privilegier) .

UBB vil ønske flere velkommen til å studere dokumentene fra samlingene våre, og Laugsarkivet er en skattkiste for både bachelor- og masteroppgaver, ph.d.- og postdoc-forskning, eller for større prosjekter i samarbeid med fagmiljøene.

Referanser

Bøgh, Johan. 1904. Bidrag til Bergens Laughistorie. Bergen: John Griegs Bogtrykkeri.

Edvardsen, Edvard. 1674. «Den wit-berømte, i fordom Dage kongelige Residentzis, oc endu Høy-privilegierede Kiøb- oc Handels-Stad Bergen en udi Norrige», (http://marcus.uib.no/instance/manuscript/ubb-ms-0053.html)

Espelid, Knut L. 1957. "Bergens Bakerlaug" (https://spesial.w.uib.no/?page_id=1180)

Fasting Jacobsen, Sigurd. 1957. ”Bergens Gullsmedslaug” (https://spesial.w.uib.no/?page_id=1318)

Giese, Jan. 1969. Bergens Knappmakerlaug: Possement- Og Knappmakere i Bergen 1617-1855. Bergen: Didr. Andersen & Søn.

Grevenor, Henrik. 1924. Fra Laugstiden i Norge. Kristiania: Håndverks- og Industriforening.

Schou, Jacob Henric. 1795. Chronologisk Register over de Kongelige Forordninger og aabne Breve samt andre trykte Anordninger som fra aar 1670 af ere udkomne''. Breum. (https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2009100803038?page=3)

Søgaard, Helge. 1965. «Lav II». Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid 10. Oslo: Gyldendal, s. 364-5.