Antisemitiske/rasistiske illustrasjoner fra boken «Trust No Fox on Green Heath and No Jew on His Oath» (1936), av den tyske 18-årige kunststudenten Elvira Bauer. Den løgnaktige jøden har konvertert til kristendommen, men til prestens store forskrekkelse spiser han kjøtt på fastedagen. «Ein Jude bleibt ein Jud!» som Elvira Bauer skriver.
Antisemitiske/rasistiske illustrasjoner fra boken «Trust No Fox on Green Heath and No Jew on His Oath» (1936), av den tyske 18-årige kunststudenten Elvira Bauer. Den løgnaktige jøden har konvertert til kristendommen, men til prestens store forskrekkelse spiser han kjøtt på fastedagen. «Ein Jude bleibt ein Jud!» som Elvira Bauer skriver.

Er du en langskalle eller en kortskalle?

Ta frem målebåndet og se om du er østlending, vestlending eller trønder!

Publisert

Fredag 15. november 1940 stenger tyskerne den jødiske ghettoen i Warszawa. 400 000 mennesker blir innesperret på 3,4 kvadratkilometer. Hvis folk forsøker å klatre over de tre meter høye murene eller flykte fra ghettoen blir de skutt på stedet. 100 000 dør av sykdommer og hungersnød. Sommeren 1942 begynner massedeportasjonene. Jødene gjør opprør, men overmakten er for stor. 300 000 fra ghettoen dør i utryddelsesleiren Treblinka. Nazistenes uhyrlige politikk om hvordan de skulle verne «den ariske rase» oppstod ikke over natten, og gjennom noen eksempler vil jeg vise hvordan kvasi-vitenskapelige raseteorier skilte mellom hvite og svarte, «primitive» og «høytstående», østlendinger, vestlendinger og trøndere.

«Menneskeraser» og hierarki

I 1735 utgir Carl von Linne Systema Naturae, hvor han innfører et hierarkisk klassifikasjonssystem for planter og dyr. Enkle livsformer står på bunnen og komplekse på toppen. Samme prinsipp gjør han gjeldene når han i 1757 deler menneskene inn i 5 raser: Homo europeicus (Hvit, smart og oppfinnsom) øverst og Homo africanus (Svart, slu og lat) nederst. Det mangler ikke på forsøk på å skille mennesker i raser og folkeslag basert på fysiske kjennetegn og intelligens. I Aschehougs Konservations Leksikon fra 1923 er det nå «29 racer fordelt paa 6 hovedgrupper».

Australneger kommer nederst, fordi de er de mest «primitive» i følge Aschehougs Konversations Leksikon, 1923.
Australneger kommer nederst, fordi de er de mest «primitive» i følge Aschehougs Konversations Leksikon, 1923.

I samme leksikon står det at «australnegrene er et av jordens laveststående folk». I Menneskerasene (1925) skriver legen Halfdan Bryn at pygmene trolig er enda mer primitive enn australnegrene. De kan ikke gjøre opp ild og med hensyn til kunst «befinner pygmæene sig på det aller laveste nivå. De har ingen musikkinstrumenter. De kan ikke engang markere rhytmen». Legen Ragnar Vogt hevder i Arvelighetslære og racehygiene (1914): «De nordiske racer av indoeuropiske oprindelse henregnes med rette til de værdifuldeste paa jorden. Man har god grund til å glede seg over, at der for tiden et par millioner skandinaver og ætlinger av skandinaver spredt omkring i andre verdensdeler». Kjemikeren Jon Alfred Mjøen med Racehygiene (1914) vil ikke være dårligere. Den indoeuropeiske rase er det ypperste: «Mænd som fødtes til at være høvding blant menneskene. Kvinder med skjønhet og karakter. Man lærer at forstå at en Leif Eriksøn, en Håkon Jarl, en kong Sverre ikke kunde opstaa blant hottentotter... Og Norges helteskikkelser av i dag. Tror nogen at mænd som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen ville kunne fremkomme av skrælinger?» (Skrælinger var et gammelt viking-ord for iniutter og indianere)

Kefalindeksen

Anatomen Anders Retzius måler hodeskaller fra forskjellige folkeslag. I boken Om formen af Nordboernes Cranier fra 1843 innfører han kefalindeksen, hodeskallens bredde delt på lengden. Ideen om en høyverdig indoeuropeisk/germansk/arisk rase mener han må forkastes, da de to nye underklassene som han oppdager, langskaller (dolichocephaler) og kortskaller (brachycephaler) var fysisk og mentalt forskjellige.

Folkeslag som A. Retzius undersøkte «Om Formen af Nordboernes Cranier» (1843).
Folkeslag som A. Retzius undersøkte «Om Formen af Nordboernes Cranier» (1843).

Langskallene er høye og intelligente ledertyper med lyst hår og blå øyne. Kortskaller er lave, mørke, med runde ansikt og mindre intelligente. Sjelsevnene lå i bakhodet, derfor var langskallene på et høyere utviklingstrinn.

De to typene skaller: kortskalle (bracycephaler) på venstre og langskalle (dolichocephaler) på høyre, fra Frithjof Hoel & Rustan Andersson, Norske Folketyper (2009).
De to typene skaller: kortskalle (bracycephaler) på venstre og langskalle (dolichocephaler) på høyre, fra Frithjof Hoel & Rustan Andersson, Norske Folketyper (2009).

Den fysiske antropologien

Militærlegen Carl O. E. Arbo var inspirert av Retzius. Militærrekruttenes hårfarge, øyne, høyde og ikke minst skalleform blir dokumentert. Når han selv ikke måler og samler inn data får han hjelp av andre militærleger. Funnene blir utgitt i serien «Nogle bidrag til nordmændenes fysiske anthropologie». Det første bindet blir utgitt i 1885 og de neste 20 år kommer fem andre. Utover på 1880 og 90-tallet blir han regnet som den største spesialisten på norske raseforhold. Han siteres i internasjonale tidsskrift og i 1899 bruker den amerikanske professoren William Ripley undersøkelsene til å lage et skallekart over Norge.

Kartet som William Ripley lagde basert på Carl O. E. Arbos undersøkelser (fra Ripley, The Races of Europe, 1899).
Kartet som William Ripley lagde basert på Carl O. E. Arbos undersøkelser (fra Ripley, The Races of Europe, 1899).

Sørvestlandet og kysten befolkes av kortskaller. Konsentrasjonen er sterkest i Stavanger-området. Bergen omtales som et unntak, her er det mest mellomskaller. Østlendingene er langskaller. Forklaringen er at primitive stein-og bronsealderstammer innvandret til Jæren før istiden. Kortskallene sprer seg så opp og nedover kysten. Østlendingene stammer fra jernalderfolk. De er langskaller som befolker dalene oppover mot Trondhjem.

Venste: «Hengende dekkfold på øvre øyelokk har jeg notert som alminnelig på Jæren» Dr. Halfdan Bryn <br>Høyre: Et klassisk eksempel på den nordiske rase (Den norske turistforenings årbok 1931).
Venste: «Hengende dekkfold på øvre øyelokk har jeg notert som alminnelig på Jæren» Dr. Halfdan Bryn
Høyre: Et klassisk eksempel på den nordiske rase (Den norske turistforenings årbok 1931).

Østlandet vs. resten

Artiklene «Antropologiske eiendommeligheter» og «Østlandske folketyper» står på trykk i Den Norske Turistforenings Årbok for 1931 og 1933. Forfatteren er ingeniøren Nils Rustad. Fremmedord, latinske utrykk og henvisninger til raseforskere skal vise at dette er eksakt vitenskap. Konklusjonen er at østlendingene ikke bare fysisk, men også intelligensmessig og moralsk er kystbefolkningen overlegen. «Den har alltid levet som en underklasse innen en rasebevisst befolkning».

Han var i Mandalstraktene i militæret i 1915 og skriver «befolkningen dernede som jo består av en stor prosent kortskaller, merket vi tydelig forskjellen mellom dem og oss. De virket til å begynne med tiltalende, de var elskverdige, forekommende, meget høflige og pyntelige mennesker…men det varte ikke så lenge innen enkelte av oss fant ut at det indre ikke så helt svarte til det ytre. ...det var noget fordekt i deres vesen».

Han mener også at nesene bør tillegges mer vekt i raseforskningen. Selv oppdager han en karakteristisk nesetype for Møre fylke.

Karakteristisk nesetype fra Møre fylke (på høyre) i følge Nils Rustad (Den norske turistforenings årbok 1933).
Karakteristisk nesetype fra Møre fylke (på høyre) i følge Nils Rustad (Den norske turistforenings årbok 1933).

Du er fra Bergen, så du er vel en kortskalle?

Spørsmålet ble stilt meg i en 75-års dag i Trondheim. Før jeg rakk å svare, kunne jubilanten opplyse meg at trønderne hadde det beste fra langskallene og kortskallene, de var en egen rase. Trolig hadde han lest Halfdan Bryn. Akkurat som Arbo hadde Bryn bakgrunn som militærlege, og i 1918, 53 år gammel, ga han ut Bidrag til belysning av det norske folks anthropologi i begyndelsen av det 20de aarhundrede. Han skrev at trønderne var en «en overmaade godt opblandet bastard befolkning» og introduserte den nye rasen «Homo cæsius nidarosiensis». Ideen kom fra en annen raseforsker, C. F. Larsen. I 1903 kom Trønderkranier og Trøndertyper. Larsen hadde funnet en «Elliptisk Trønderkranium af særegen Form».

«Elliptisk Trønderkranium af særegen Form» fra C. F. Larsen, Trønderkranier og Trøndertyper, 1903.
«Elliptisk Trønderkranium af særegen Form» fra C. F. Larsen, Trønderkranier og Trøndertyper, 1903.

Halfdan Bryn fikk fort ry og anseelse for sin forskning. Han samarbeidet med norske og internasjonale forskere og i 1926 ble han leder for det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. I 1927 ble han æresdoktor ved Uppsala Universitet. Raseforskningen hans ble mer rasistisk etter hvert, og omdømmet ble svekket. At han hevdet å ha funnet etterkommere av Cro-Magnon mennesket i Tydalen eller at han mente at «alle negre i Amerika bør tvangssteriliseres» hjalp heller ikke på. Til slutt var det kun Trondheim og Tyskland som ville publisere arbeidene hans. Raseteorier, som hadde vært et populært vitenskapsfelt i flere hundre år, forsvant så å si helt etter 2 verdenskrig.

PS! Min kefalindeks er 78- en typisk bergensk mellomskalle som nesten er en langskalle...

Hovedkilde:

Jon Røyne Kyllingstad, Kortskaller og langskaller. Fysisk antropologi i Norge og striden om det nordiske herremennesket, Scandinavian Academic Press: Oslo 2004.