Eirik Hovden skriver om midlertidighet i dette innlegget.
Eirik Hovden skriver om midlertidighet i dette innlegget.

Mening: Vi trenger midlertidighet mellom doktorgrad og fast stilling

Den nye rapporten til arbeidsgruppen om karriereveier ved UiB er et tydelig skritt i rett retning, men mye arbeid gjenstår, skriver Eirik Hovden.

Publisert Sist oppdatert

Vi trenger midlertidighet mellom doktorgrad og fast stilling. Så lenge vi lever i en internasjonal akademisk verden er det naivt å tro at man kan redusere midlertidigheten i norsk akademia ned til "normalt" nivå ved hjelp av statlige lover eller styringsmåltall. Det hjelper i alle fall ikke å bare gi stillingene et nytt navn eller telle dem på en ny måte. Spørsmålet er hvordan vi kan gjøre midlertidigheten ryddigere og bedre for de det gjelder. Mye kan gjøres på lokalt nivå.

Når faste stillinger skal lyses ut blir kriteriene viktige: Dersom man først og fremst skal bedømme etter publikasjoner, så kommer de fleste norske kandidatene til å tape. Vi risikerer at enkelte faggreiner bemannes helt uten kandidater med norsk bakgrunn, noe som kan være uheldig med tanke på formidling og kontaktflate mot samfunnet. I ulike fag tenger vi ulik balanse av internasjonal og "hjemlig" arbeidsstyrke. Dette er et sammensatt tema og en vanskelig debatt, men denne balansen må hvert enkelt fag og institutt ta mer ansvar for enn i dag. Politikken man blir enig om må deretter kommuniseres tydelig til de som i dag tar doktorgrad og tenker på en akademisk karriere.

I dag har vi postdoktor-kategorien, men "ekte" postdoktorstillinger er få og de er korte (de bedre enn mye annet, men likevel for korte for de fleste). I realiteten må man fylle på med diverse vikariater og "faste" forskeroppdrag. Hovedproblemet er at denne kjeden av korte kontrakter, som i dag gjerne er 10 år tilsammen, ikke blir behandlet på noen enhetlig måte av den lokale ledelsen.

Dersom vi kunne fått til institusjonaliserte brofinansieringer og buffere innad på universitetet så hadde livet som ung akademiker blitt mye lettere.

Eirik Hovden, universitetstyret

Muligens kan noe av løsningen ligge i økt bruk av innstegsstillinger, men disse vil være ganske begrensede i antall på grunn av lav grunnfinansiering. Et annen løsning kan ligge i måten universitetene forholder seg til ekstern finansiering på og i forskerkategorien, spesielt fordi det er her vi ser økende tilgang på midler. Dersom vi kunne fått til institusjonaliserte brofinansieringer og buffere innad på universitetet så hadde livet som ung akademiker blitt mye lettere. Man kunne da også letter sikre at universitetene holder på de beste talentene og ikke på de som holder lengst ut. Vi vet at mange må ut. Men mekanismene for å velge ut de man skal satse på må bli langt tydeligere og mer transparente enn i dag. Rett etter doktorgrad er de fleste veldig fornøyde med et kort og relevant oppdrag. Men ti år senere ønsker de færreste å leve med kontrakter på 2-3 år. Det skjønner jeg godt. Vi trenger lokal faglig ledelse som er tydeligere og tettere på de det gjelder, og den lokale ledelsen trenger flere verktøy til å følge opp de som befinner seg på ulike stadier mellom en doktorgrad og fast stilling.

Den nye rapporten til arbeidsgruppen om karriereveier ved UiB er et tydelig skritt i rett retning, men mye arbeid gjenstår.