SDG-konferansen blir arrangert denne uken. Tor Halvorsen og Tord Rø fra Universitetet i Bergen skriver om programmet som venter deltakerne.
SDG-konferansen blir arrangert denne uken. Tor Halvorsen og Tord Rø fra Universitetet i Bergen skriver om programmet som venter deltakerne.

Kunnskapsfestivalen i Bergen: —Kan den redde verden?

MENING: Onsdag er mange hundre i aktivitet på dag 0 ved SDG-konferansen ved Universitetet i Bergen. Kan den være med å redde verden? Spør Tor Halvorsen og Tord Rø.

Publisert

Uten kunnskap går det ikke å løse våre globale problem. Men med bare kunnskap kommer vi heller ingen vei. Politisk vilje, moralsk forpliktelse, etisk ansvar og engasjement må også være med.

På den såkalte «Day 0» på bærekraft-konferansen (SDG Conference Bergen) blir dette dilemmaet drøftet på mer enn 30 seminarer (workshops). Skal vi klare å endre verden, som FNs bærekraftagenda med de 17 målene (SDGs) sier vi må innen 2030, kan vi ikke bare vise at vi forstår problemene. Vi må også vise at kunnskapen vi formidler fra universitet og høgskoler er relevant for løsningene på svært sammensatte problem og har konsekvenser for våre handlinger.

Les også: — Vi må gå fra ord til handling

Det betyr at vi må snakke på tvers av fag og fakultet, og det betyr, når vi har sikker kunnskap, at vi må framstå med autoritet og overbevisning. Vi må ta ansvar for kunnskapen vår og på den måten ansvarliggjøre politikere, forvaltning og ikke minst de som styrer vår økonomi.

Og, kanskje like viktig for tilliten til kunnskapen i samfunnet, når det er faglig usikkerhet, må vi også anstrenge oss for å formidle dette. Skape en åpen diskurs om de dilemma vi står overfor og hvordan de henger sammen med politiske, etiske og moralske avveininger innen et demokrati. CO2-fangst og lagring, for eksempel, blir i Norge sett på som et viktig bidrag til 2030 Agendaen, og gitt mye forskningsstøtte, men av forskningsrådenes sammenslutning i Europa karakterisert – i beste fall – som relevant mot slutten av vårt århundre, det vil si cirka 50 år for seint. Vi vet kanskje hvordan vi skal skaffe nok grønn energi, men med dagens satsing på konsentrert eierskap og store teknologiske system, vet vi lite om hvordan vi skal sikre tilgang til energi for alle til en pris som er overkommelig, enten vi bor i Norge eller Namibia. Som diskutert i flere seminar, hva er «energi rettferdighet» i en globalisert energi-verden?

Mer enn ett seminar diskuterer de utfordringer det representerer for akademisk kunnskap at problemene vi står overfor er store og sammensatte, at kunnskapen om disse kan være mangelfull og usikker, eller at kunnskap, politikk og etikk veves samme på måter som begrenser vår evne til å slå fast at vi snakker sant. Flere framhever at det betyr mer flerfaglighet, ikke mer spesialisering. Andre seminar, for eksempel fra Institutt for moderne kunst ved UiB, viser at der er «svarte hull» i vår vestlige rasjonalitet.

Andre seminar viser hvordan det som i forskningen står fram som sannhet, blir filtrert av sterke politisk/økonomiske interesser. Innsikter om «småfisk» og «småskala-fiskeri» som langt bedre utnyttelse av havene enn dagens storskala produksjon, når ikke fram. «Small is beautiful» - men ikke når økonomiske interesser sier noe annet. Økonomisk makt er også tema når spørsmålet om hvordan regulere det multinasjonale konsernene, de som styrer det meste både av investeringer, penge- og ressurs-strømmer. Hva er forholdet her mellom kunnskap og ansvarliggjøring når kunnskapen utfordrer denne makten?

Les også: Slik jobber universitetet med FNs bærekraftsmål

En rekke seminar tar for gitt at vi har nok kunnskap om de globale utfordringene, men lite evne til å omsette denne til handling. Profesjonene og deres interesseorganisasjoner, formidlerne mellom kunnskap og arbeidsliv, spør: Hvor langt rekker profesjonsmakten, basert på kunnskap, viss den støter mot interesser fra arbeidsgiver? Hva er i så fall profesjons-etisk riktig, som seminaret om «profesjonsetikk» spør? Særlig spørsmålet om å endre kunnskapsgrunnlaget for skoleverket, som lærerprofesjonen har et ansvar for, kan bli avgjørende for hvordan vi former vår framtid. Regjeringen (og hovedideene i Forskningsrådets forslag til ny strategi) mener marked og teknologi skal løse vår problem i samarbeid med ny kunnskap. Kanskje vil det vise seg at holdninger til for eksempel produksjon og konsum blir viktigere. Kanskje er det et spørsmål om folkeoppdragelse?

Og selvsagt er det seminar om hvordan universiteter selv skal bli en forbilledlig aktør. SDG-toget fra Oslo (i protest mot vår overdrevne flybruk), ble møtt av likesinnede fra energi- og samfunns-forsknings-miljøet i Bergen. Gjennom deres felles seminar vil også en rekke andre forslag til hvordan vi skal endre våre organisasjoner komme opp.

Dagen starter med et frokostmøte. Spørsmålet er: hvorfor har «menneskevitenskapene» hatt en mindre klar stemme i diskusjonene om de 17 bærekraftmålene enn det naturvitskapene har. Er ikke samfunnsfag, humaniora og juss avgjørende om vi skal finne løsninger. Når «International Social Science Council» arrangerte sin «verdenskonferanse» i 2016, var tema «Challenging inequalities; pathway to a just world». Utgangpunktet var at den globale ulikhet (ikke bare økonomisk) er voksende. Er dette (igjen) et fokus vi kan samles om innen human-fagene? Er det mål 10 om å bygge ned ulikhet sammen med mål 17 om globalt samarbeid og omfordeling, som «menneskevitenskapene» må lese de andre målene igjennom for å bidra til deres realisering? Om ulikheten blir for stor, mister vi evnen til samhandling og problemløsning der FNs slagord, «alle skal med» blir tatt på alvor

Samlet sett. Dag null med sine mange seminar organisert av de fleste universitetene i Norge, håper vi vil gi kunnskapssamfunnet styrke til å ta oss et skritt lenger i arbeidet med FNs «transformative skifte». For eksempel (innen vårt eget land) kan vi markere en sterkere stemme for den universitets- og høgskole baserte kunnskapen i diskusjonen om Forskingsrådets strategi som nå er ute til høring (også tema for en seminargruppe). Tar denne behovet for et «transformativt skifte» på alvor? En annen effekt kan kan være å inspirere andre til tilsvarende SDG - omstilling innen andre land vi har kontakt med gjennom det internasjonale samarbeidet som også er synlig på konferansen. En tredje effekt kan være at vi blir en viktig stemme i den internasjonale debatten, reist av FN, UNESCO, ILO, UNRISD og andre; om vi trenger vi en ny utviklingsmodell – den såkalte øko-sosiale?