Redder REDD skogen?

Publisert

Norge har påtatt seg et stort ansvar for bevaring av verdens skoger. Er vi rede?


Erik Solheim sier «vi vet nok – nå må vi handle» og spytter i 15 milliarder norske kroner for å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse, gjennom FNs REDD-program; Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation. Dette er ikke småpenger. Vi må sikre at norske milliarder ikke fører til ødeleggelse snarere enn bevaring av naturlig skog og biologisk mangfold i tropiske og subtropiske strøk.

FNs REDD-program vil redusere karbonutslippene ved å redusere avskoging og skogforringelse. Klimagassutslipp fra slike prosesser i utviklingsland utgjør i dag om lag 15 prosent av de årlige globale utslippene. REDD+ tar sikte på å utvide karbonlagringen. Målet ved å stanse eller redusere avskoging og skogforringelse er at dette er et av de raskeste og mest kostnadseffektive tiltakene vi kan iverksette for å imøtegå økende CO2-verdier i atmosfæren. REDD vil tilby utviklingsland kompensasjon for å bevare og øke skogsarealene og dermed også bevare biologisk mangfold. Norge har tatt en ledende rolle internasjonalt i dette arbeidet. Nylig undertegnet Stoltenberg en avtale med Indonesia pålydende seks milliarder kroner; et konkret uttrykk for våre gode intensjoner. Men hvordan sikrer vi at disse gode intensjonene gir gode resultater?

Hva som faktisk blir definert som skog er helt avgjørende. Skal oljepalmeplantasjer defineres som skog? Det mener både EU og Indonesia; begge parter har store økonomiske interesser i disse plantasjene. En vid FN-definisjon av skog gjør dette også mulig. Disse oljeplantasjene blir til ved at man ødelegger naturlig regnskog med tilhørende biologisk mangfold. Her er det viktig at Norge sørger for at det stilles klare betingelser til mottakerlandene av REDD-milliardene. Ethvert smutthull vil utnyttes. Hovedfokus til nå har kun vært på regnskog, men er det utelukkende tropisk regnskog som skal inkluderes i REDD? Det finnes store skogsområder i tropene og subtropene som også er meget viktige i det globale karbonregnskapet.

Karbonlagring, karbonfangst, økosystemfunksjoner og biologisk mangfold i skog henger nøye sammen. FN-rapporten «Global Biodiversity Outlook» legges fram hvert fjerde år og 2010- rapporten gir et dystert bilde av jordas tilstand. FN når ikke målet om å begrense tapet av biologisk mangfold innen 2010 – utviklingen går leit nok feil vei. Vårt overforbruk av naturkapital øker stadig og overskrider i dag jordas biologiske bærekraft. Synergieffekten mellom overvåkning av biomasse (karbonlagring), produksjon (karbonfangst) og variasjon i biologiske ressurser er potensielt meget verdifull. Men de positive synergieffektene som REDD kan generere for det biologiske mangfoldet blir lave hvis programmet kun fokuserer på kostnadseffektiviteten ved å redusere karbonutslipp organisert i et globalt karbonmarked. I en slik storsatsning på bevaring av naturressurser som REDD-programmet impliserer, er kunnskap i kombinasjon med klare krav til mottakerområdene viktig. Vi må legge til rette for kunnskapsbasert forvaltning, dvs. beslutninger understøttet av kunnskap om de systemer vi vil bevare. Vi vet mye om skog, men vi vet definitivt ikke nok om sammenhengene mellom karbonlagring/fangst og biologisk mangfold, ei heller om samspillet mellom økologi, samfunn og politikk; forskning er handling, handling som tilrettelegger for fornuftige beslutningsavgjørelser.

I Himalaya, som i mange andre fattige tropiske og subtropiske regioner, skyldes karbontap i skog i stor grad skogsforringelse; en prosess der skogsmassen reduseres uten at skogsarealet reduseres. Det skjer oftest på «allemannsland». Denne kroniske forstyrrelsen, knapt nevnt i Kyotoprotokollen, er «usynlig» fra den ene dagen til den andre, men over tid fører biomasseuttakene til alvorlig skogsforringelse og høyt karbontap. På den annen side praktiseres såkalt «community forestry» i store skogsområder, der lokalbefolkningen forvalter skogsressursene godt ved hjelp av regler og sanksjoner. Karbonlagring i eksisterende skoger kvalifiserer ikke på karbonmarkedet ifølge Kyotoprotokollen, hvor kun skogplanting på allerede avskogede eller åpne arealer kvalifiserer, men vil forhåpentlig gjøre det under REDD. For unngår man avskoging og skogforringelse ved å bevare eksisterende skog er dette selvfølgelig en mye mer effektiv måte å imøtegå den økende mengden atmosfærisk CO2 på enn å starte på bar bakke, bokstavelig talt.

I forrige århundre så vi mange dramatiske endringer; jordbruksarealet fordoblet seg, verdens befolkning fordoblet seg to ganger, vi så en 15-fold økning i energiforbruk og 17-fold økning i CO2-utslippene. Jordas befolkning er nå estimert til 6 855 400 000 (1. juli 2010; United States Census Bureau). Ifølge FNs «worst case scenario» vil vi innen 2060 være oppe i elleve og en halv milliard, eller «bare» ni milliarder ifølge middelscenariet. Om lag 40 prosent av verdens befolkning bor i dag i tropene, et tall som er ventet å stige til 60 prosent i 2060. Hvis man sammenstiller verdens befolkningstetthet og utbredelse av tropisk og subtropisk skog finner vi mye overlapp, spesielt i Sørøst Asia, Vest-Afrika og Sør- og Mellom-Amerika. Hvorfor er det da ingen som trekker inn befolkningsveksten i klima- og skogsdebatten? Vi vet at befolkningsveksten er langt høyere i de områdene der vi også vil bevare og øke skogsarealene. Dette lar seg vanskelig kombinere med et evig økende press på naturressursene i fattige land. Hvis 6,9 milliarder i dag ikke lykkes med å unngå rasering av klodens grønne lunger og karbonlagringsarealer, hvordan vil det da stille seg med ni eller 11,5 milliarder mennesker om noen år? Godt over halvparten av disse vil da bo i de områdene der vi vil satse mest på skogsbevaring. Selv norske oljemilliarder og velmenthet kommer da til kort. Tilrettelegging for en vellykket REDD-satsning vil kreve bred tverrfaglighet på et helt annet nivå enn i dag. Vi må inkludere tema som befolkningsvekst, styresett og legale rammeverk i forhold til skog. Vårt skip må med andre ord lastes med inngående kunnskap om de systemer vi går inn i og stenge krav til hva og hvem som mottar de store pengesummene for tiltak som imøtegår de negative effektene av den menneskeskapte klimaendringen. Jeg er overbevist om at Solheims skip er lastet med gode intensjoner, men vi kommer ikke nødvendigvis trygt til havn av den grunn.

Kronikken sto først på trykk i Klassekampen 26. juli 2010