Klima er ikke det samme som vær

Publisert

Ordvalget kan enten opplyse eller villede i klimadebatten.

Mens vi kan både se og føle været, er klima noe helt annet, slik Eystein Jansen og Helge Drange forklarte til På Høyden, UiBs nettavis, 19.02 . For å forstå at vi fortsatt hadde global oppvarming da vi opplevde snø- og kulderekorder i Bergen, må vi også forstå forskjellen mellom klima og vær.

Været kan vi måle på ulikt vis, hver dag, og flere ganger om dagen. Klimaet tar det årtier å observere og måle. Ordene «klima» og «vær» er bare eksempler på hvor viktig selve språket er i debatten om hva vi kan gjøre for å redusere skadelige utslipp og hvordan vi skal tilpasse oss de endringene den globale oppvarmingen allerede har ført til. Overføringen fra vitenskap til politikk er helt sentral for at det skal kunne gjøres vedtak som fører til direkte og relevant handling. Denne overføringen skjer gjennom språk!

Noen vet mer
Etter den mislykkede klimakonferansen i København var det mange debattinnlegg i BT og andre medier. I Sør-Norge var debatten særlig «opphetet» pga. den kalde vinteren. Hva skal vi tro på? Global oppvarming eller nedkjøling? Den viktigste kilden til svar vil være vitenskapelige undersøkelser i stor skala, over lang tid og i ulike verdensregioner, slik våre klimaforskere i Bergen har bidratt til. Men svært mange av deres resultater er knyttet til usikkerhet. Det er en stor utfordring å formidle usikkerhet slik at vi ikke blir handlingslammet.

Språkbruken vil være avgjørende for hvordan vitenskapelige resultater formidles og i sin tur blir gjort til gjenstand for politiske, økonomiske og teknologiske diskusjoner om hva som må/bør/kan gjøres for å møte klimaendringene. Ketil Rommetveit, forsker ved Senter for vitenskapsteori, sier i den samme utgaven av På Høyden som ovenfor, at klimaforskerne har en stor utfordring når de skal kommunisere forskningsresultater. Det er jeg enig i, men i tillegg er det kanskje andre som har et like stort ansvar for sin språkbruk i klimadebatten, både politikere, andre beslutningstakere, og aktivister (her forstått som medlemmer av ulike organisasjoner, som for eksempel miljøvernere). Når vi har å gjøre med slik asymmetrisk kunnskap, dvs. at noen vet mye mer enn andre, blir det en språklig utfordring å formidle kunnskapen fra den ene til den andre.

Hva sier de egentlig?
Skal folk kunne ta klimaendringene på alvor, må vi forstå hva forskere, politikere og aktivister egentlig sier. Det finnes så mange fortellinger om klimaendringene. Forskernes fremstillinger baserer seg på vitenskapelige undersøkelser; de kommer fram til resultater som likevel ikke alle er enige om. Politikere gjør sine tolkninger og «vil alltid gjøre det letteste først når de skal redde klimaet», hevder Aslak Bonde i Morgenbladet 19.-25.02. Medlemmer av ulike organisasjoner bruker også forskningsresultater, men de føler seg gjerne friere enn politikere og sper på med en annen retorikk og mer direkte krav til handling. Igjen - alt dette formidles gjennom språk!

En kollega fra University of Washington, Seattle, var her i Bergen under den verste forurensningen. Hun var overrasket over solidaritetsappellen i Bergen kommunes oppfordring «Ta hensyn - la bilen stå!», som egentlig handlet om et helsespørsmål. En slik forståelse for solidaritet mente hun man ikke kunne ha regnet med i USA. Dette er et enkelt eksempel på hva språk kan formidle. At vår hensyntagen bare varte én dag, er en annen historie.

Språket kan skjule uenighet
Vi vet at enkeltord kan ha stor betydning i formidling. Når naturvitere snakker om «tilpasning», betyr det det samme som når økonomer eller politikere snakker om det? Slike begreper er «grensebegreper». De kan være nyttige fordi de gir inntrykk av å snakke om det samme, men de kan også være farlige. De gir nemlig inntrykk av en enighet som ikke nødvendigvis er der.

Et annet eksempel kan være bruken av pronomen. Når den svenske statsministeren F. Reinfeldt i en tale til Europaparlamentet sier «Vår värld har feber. Febern stiger - och det ligger på oss att reagera», hvem inkluderer han da i «oss»? Hele verdens befolkning, Europas, EUs, eller bare politikere? Noen kan kanskje føle bruken av «oss» som en lite behagelig inkludering, andre kan oppleve det som positivt - «dette er jeg med på».

Hvilke stemmer hører vi?
I debatten om klimaendringene er det avgjørende å forstå hva det egentlig dreier seg om. Og det dreier seg om svært vanskelige sammenhenger. Men vi vil komme et godt stykke på vei dersom vi tar språkbruken på alvor. Hva er det som egentlig sies? Hvilke stemmer hører vi? Hvem er ansvarlig for de ulike stemmene?

Når en klimaskeptiker sier «Klimaendringene er ikke menneskeskapte», hva er det da som avvises? Og hvem er ansvarlig for det avviste? Ved å se nærmere på sammenhengen, og ved at språkvitere sitter ved samme bord som naturvitere og samfunnsvitere, har vi en sjanse til å forstå hvorfor flere ulike stemmer trekkes inn og hvor de kommer fra.

Hvordan skal vi leve sammen?
Det er behov for grunnleggende forskning av språkbruken i «klimafortellingene». Men for at resultatene skal ha en betydning i en større sammenheng, må vi språkvitere samarbeide med andre fagfelt. Vi må samarbeide med naturvitere for å forstå deres forskningsresultater, med samfunnsvitere for å forstå sosiale implikasjoner og politiske sammenhenger, med medievitere for å forstå medienes rolle, med jurister for å forstå juridiske relevante spørsmål, med medisinere for å forstå helsemessige konsekvenser, med psykologer for å forstå menneskelige reaksjoner, og ikke minst med filosofer og eksperter på etikk for å forstå verdier og holdninger, og hvordan disse faktorene henger sammen i en helhet.

Vi må også sørge for fruktbart internasjonalt samarbeid. Det handler om hvordan vi alle skal leve sammen, i en verden hvor vi må unngå at klimaendringer fører til at de som allerede er de fattigste og mest sårbare, blir de verst skadelidende. Det var kanskje litt kaldt i Bergen, men andre steder dør mennesker pga. tørke og hete.

La oss samarbeide!
I Bergen er det nå tatt et initiativ til et tverrfaglig samarbeid. Det gjenstår å videreutvikle initiativet, som dreier seg om bedre å forstå store globale utfordringer som klimaendringene. Det er komplekst, og det følger med store sosiale og økonomiske utfordringer, som energi, helse, fattigdom, tilgang til mat og vann. Hva skjer med dette i «klimafortellingene», hva sies og hva forblir usagt? Spørsmålene er ambisiøse, men i Bergen har vi gode forskningsmiljøer på mange av disse områdene, og vi blir bedre om vi samarbeider. Språk og andre humanistiske fagområder blir viktige i denne sammenhengen.  

Kronikken sto først på trykk i Bergens tidende 25. mars 2010