SPESIALGLIMT

Bergens Telefonkompagni utga stadig abonnementsfortegnelser. Flere av disse befinner seg ved Manuskript- og Librarsamlingen ved Universitetsiblioteket i Bergen. Her er fortegnelsene fra 1882 og 1885 med tillegg. Begge fortegnelsene inneholder anvisninger for bruk. Blant annet skal man vente med å snakke til en av damene på sentralen har sagt «Halloh». Det opplyses også om at Centralstajonen er lukket mellom klokken 10 og 16 på søn- og helligdager.

Da Bergen fikk telefoni

I dagens korona-tider foregår mye av kommunikasjonen vår gjennom telefonen. Denne måten å kommunisere på er imidlertid ganske ny. Først i 1881 startet Bergens Telefonkompagni sin virksomhet. Nå var endelig telefonen kommet til Bergen! I magasinene hos Manuskript- og librarsamlingen ved Universitetsbiblioteket har vi flere spennende kilder som forteller om denne tidlige telefondriften.

Publisert Sist oppdatert

FRA SPESIALSNOP TIL SPESIALGLIMT

Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen har i flere år bidratt med ulike historiske og dagsaktuelle artikler til Universitetets nyhetsavis «På Høyden» under tittelen «Spesialsnop». Samarbeidet med «På Høyden» fortsetter nå under tittelen «Spesialglimt». Hver fredag vil de forskjellige delene av Spesialsamlingene, nemlig Manuskript- og librarsamlingen, Billedsamlingen, Skeivt arkiv og Språksamlingene, presentere godbiter fra samlingenes spennende og varierte materiale i form av tekst, bilder og film. Godt glimt!

Ideene plantes

I 1881 etableres det privateide selskapet Bergens Telefonkompagni AS. Opprettelsen av telefonkompaniet var inspirert av at Alexander Graham Bell fikk patent på telefonen i USA i 1876. I Bergen ble prosessen initiert av ingeniøren Jens S. K. Hopstock, som etter et møte med Bell i 1877 fikk rett til å drive agentur for et Bell-selskap i Norge under navnet Bergens Telefonkompagni.

Hopstock fikk etter hvert flere med seg. I styret for selskapet satt konsul A.W. Greve, P.G. Halvorsen og Ludolf I.E. Næss. Aktiv var også telegrafbestyrer Ole Amundsen Norshuus. I mars 1881 ble det gjennom avisene oppmuntret til aksjetegning, og selskapet fikk nå også mulighet til å søke om konsesjon.

Etableringen

Kommunen ga snart selskapet konsesjon. Selskapets første Centralstasjon lå i kjøpmann Emil Petersens eiendom på hjørnet mellom Strandgaten og Torget. Det var imidlertid vanskelig å få tak i det tekniske materialet som trengtes. Først i slutten av januar 1882 ble derfor de første abonnentene tilknyttet Centralstasjonen, og den reelle telefon-driften kom først i gang den 17. februar. Bergen var med dette den femte norske byen som fikk installert telefoni.

Telefonen ble raskt populær. I 1883 hadde selskapet 333 abonnenter, et tall som i 1897 hadde vokst til 1814. I 1911 hadde selskapet så mange som 3566 abonnenter. Det ble også ganske så snart trukket linjer ut av bykjernen. I 1883 ble det gitt løyve til at telefonkompaniet trakk linjer i en avstand av 60 km fra bygrensen. Rundt 1890 ble det dessuten lagt telefonlinjer til blant annet Sædalen, Kjøkkelvik og Laksevågneset.

Bergens Telefonkompangi utga også abonnementsregler gjeldende fra 1. januar 1883. I denne ble prisene for telefoni listet opp, og det ble også gitt anbefalinger for hvordan telefonapparatet skulle brukes.

Arbeidere i skiftende lokaler

Da selskapet startet opp i 1882 var det mulig å ringe mellom klokken syv om morgenen og ni om kvelden, men alt fra september samme år ble det utvidet til full nattjeneste.

Hos Bergens Telefonkompagni var det å være telefonoperatør hovedsakelig et kvinneyrke. I 1896 var 11 faste og åtte reservetelefonister, eller «telefondamer», ansatt her. Dette bildet er tatt en gang mellom 1887 og 1895.

På grunn av den voksende aktiviteten, flyttet Telefonkompagniet i 1887 over i et nybygg i Torgalmenningen 15. I 1896 ble bedriftsarealene også utvidet inn i nabobygget. Betjeningen besto på dette tidspunktet av en bestyrer, en assistent, en kasserer og en bokholder, samt en linjeformann, en verkstedformann og 15-16 arbeidere. I tillegg kom «telefondamene», som utgjorde 11 faste og åtte reservetelefonister.

Telefonkompagniet trengte etter hvert enda mer plass. Derfor utvidet driften med nye lokaler i Veiten (1-3) i 1908. En halvautomatisk sentral ble i 1915 åpnet i Veiten 1., det som i dag er Markeveien 1. Dessverre brant det meste av eiendommen ned i den store bybrannen i Bergen i 1916, og først i 1918 ble eiendommen gjenoppbygget.

Telefonkompaniets eiendom i Markeveien 1 var tegnet av Schak Bull (1858-1956). Bygningen brant ned i den store bybrannen i 1916. Deler av veggene sto imidlertid igjen, og disse ble utgangspunkt for nybygget restaurert av arkitekten Einar Oscar Schou (1877-1966). Kilde: Marcus.uib.no. (Billedsamlingen. Universitetsbiblioteket i Bergen).
Telefonkompaniets eiendom i Markeveien 1 var tegnet av Schak Bull (1858-1956). Bygningen brant ned i den store bybrannen i 1916. Deler av veggene sto imidlertid igjen, og disse ble utgangspunkt for nybygget restaurert av arkitekten Einar Oscar Schou (1877-1966). Kilde: Marcus.uib.no. (Billedsamlingen. Universitetsbiblioteket i Bergen).

Usikre og plagsomme brukere

Sirkulæret «Regler for Abonnement etc., gjældende fra 1st Januar 1883» er en av flere kilder hos UB til Telefonkompagniets historie, og ga abonnentene retningslinjer for kostnadene knyttet til telefoni. Blant annet måtte abonnentene betale for vedlikehold av materiell og ledninger. Ettersyn var derimot gratis dersom telefoneieren bodde innen fire kilometer fra sentralen.

Reglementet avsluttes dessuten med en oppfordring til brukerne om å ikke bruke «upassende Tale» til de som satt på stasjonen eller kundene som ringes opp, og selskapet vil heller ikke ha noe av «utidige» oppringninger om natten.

En abonnementsfortegnelse fra 1884 gir også anbefalinger om hvordan man skal snakke i telefonen. Man skal snakke sakte og langsomt rundt fem cm. fra mikrofonen, da det å snakke for høyt vil oppfattes som uforståelig rot for den som mottar samtalen. Dessuten skal man ikke benytte telefonen under tordenvær.

Det er mange morsomme historier knyttet til det nye mediet. Der fortelles at mange kvinner måtte ordne håret før de tok telefonen i frykt for å bli sett ustelte. Flere menn kom også til skade da de bukket etter endt samtale og skallet hodet i veggen der hvor telefonapparatet var skrudd fast.

Bergens Telefonkompagni trengte både teknikere og montører for å kunne være i drift. Forholdene som mange av montørene arbeidet under, kunne imidlertid være problematiske. Ofte falt arbeidere gjennom takene de satt på for å montere telefonlinjer.

Telefonkompaniet avvikles

Selv om telefonen var kommet for å bli, var Bergens Telefonkompagnis virksomhet snart over. Alt i 1945 løp selskapets konsesjon ut. Omstendelige forhandlinger om statlig eierskap startet derfor opp, og 1. januar 1947 ble kompaniet offisielt overtatt av staten og Telegrafverket.

Bergens Telefonkompagni ga også ut sitt eget tidsskrift, nemlig «Mikrofonen. Husorgan for Bergens telefonkompagni». I tidens løp ble det gitt ut mange spennende artikler her, deriblant en i 1945 som stipulerte at det ville finnes 100 millioner telefoner i verden i 1975. Her, fremsiden til «Mikrofonen» fra juni 1945.

Kilder:

Eire, Harald. Bergens Telefonkompani. Seksti år. En oversikt over utviklingen. Bergen 1941.

Martens, Johan. Jubileumsbok. Bergen Telefoncompagni gjennom 50 aar, 1881-1931. Bergen 1931.

Bergen Telefonkompani, besøkt 14.09.2020; https://no.wikipedia.org/wiki/Bergen_Telefonkompani

Powered by Labrador CMS