Professor ingunn Lunde og førsteamanuensis Martin Paulsen var blant initiativtakerne til et temanummer om postsovjetisk litteratur. Vinduet-redaktør Preben Jordal syntest det var en strålende idé. Foto: Hilde Kristin Strand
Professor ingunn Lunde og førsteamanuensis Martin Paulsen var blant initiativtakerne til et temanummer om postsovjetisk litteratur. Vinduet-redaktør Preben Jordal syntest det var en strålende idé. Foto: Hilde Kristin Strand

Et vindu mot det postsovjetiske

Publisert

– Det har gått opp for meg at vi lever i et vestvendt land, sier Vinduet-redaktør Preben Jordal. Hele det nye nummeret av tidsskriftet Vinduet er viet til postsovjetisk litteratur.

– Det er deilig å for en gangs skyld kunne skrive på morsmålet, smiler Ingunn Lunde.

Russisk-professoren har, sammen med førsteamanuensis Martin Paulsen, vært svært delaktig i arbeidet med det siste nummeret av «Vinduet», som hadde slippfest i Oslo forrige uke. Onsdag skjer det samme i Bergen.

Temaet er postsovjetisk litteratur. Hva er dette? Hvordan har litteraturen i de postsovjetiske landene utviklet seg etter Sovjetunionens fall? Og gjenspeiles noen av de nyere konfliktene, som de i Ukraina og Georgia, i litteraturen?

En pendel som svinger
Med Sovjetunionens fall falt også sensuren. Det førte til tre ting: Sovjetiske forfattere som tidligere bare hadde fått gitt ut litteraturen sin i utlandet, ble nå utgitt også i hjemlandet. Frislippet førte til et stort mangfold; det ble gitt ut alt fra krim, sexhåndbøker til nyreligiøse traktater. Det tredje som skjedde var at litteraturen, som i stor grad hadde vært ideologisert og hatt en oppdragersk rolle, nå feiret det estetiske.

– Forfatterne lekte med former og de lekte med språket, sier Lunde.

Dette varte noen år. Paulsen beskriver en pendel som svinger fra det ene ytterpunktet til det andre.

– I Sovjetunionen var en poet en viktig samfunnsaktør med et moralsk-etisk ansvar. Men etter unionens sammenbrudd svingte pendelen helt til det andre ytterpunktet. Man fokuserte på litteraturens form og vi fikk blant annet romaner som bare var satt sammen av replikker. Slikt er jo spennende – en stund. Men fra omtrent år 2000 har pendelen svingt litt tilbake.

Nå finner man større episke fortellinger, men også aktiv bruk av historien og av myter.

– Forfatterne er mer opptatt av fortiden, og man snakker også om en neoimperialistisk vending. Noen forfattere er opptatt av å bygge opp om en nasjonalfølelse, sier Lunde.

Mener forlagene har forsømt seg
Lunde og Paulsen kan lese russiske og andre postsovjetiske forfattere på originalspråket. De fleste kan ikke det, og er prisgitt oversetterne.

Preben Jordal er redaktør i Vinduet. Han er ikke russiskkyndig.

– Det har gått opp for meg at vi lever i et vestvendt land. Ser man til Sverige eller til Tyskland finner man at de er mye mer opptatt av hva som skjer øst for oss, sier han.

Jordal peker på den politiske situasjonen i flere av de postsovjetiske landene og sier at det er et gunstig tidspunkt å gi ut et temanummer om nettopp postsovjetisk litteratur. På vegne av seg selv og alle andre som ikke kan lese russisk, mener Jordal at norske forlag, med noen hederlige unntak, har forsømt seg.

– Når vi lager et slikt temanummer er det er oppfordring til norske forlag om å få oversatt mer postsovjetisk litteratur. Samtidig er det et ønske å få trukket norske lesere til det som allerede finnes.

– Forfatterne som blir presentert i denne utgaven av «Vinduet» representerer en større bredde enn det man vanligvis ser i Vesten. Det er lett å oversette de forfatterne man selv identifiserer seg med. Jeg har selv vært med på å bestemme at Zakhar Prilein skulle oversettes til norsk. Det var ingen enkel beslutning å ta, og vi vegret oss lenge. Han står på den nasjonalistiske siden, og har en uttalt og tydelig posisjon der, sier Paulsen om forfatteren som deltar i en enquete i tidsskriftet.

Samfunnsengasjement blant ukrainske forfattere
Å være journalist i noen av landene som utgjorde Sovjetunionen er ikke lett – og heller ikke nødvendigvis trygt. Paulsen sier at det er mindre risikabelt å være forfatter, selv om mange forfattere også har et stort samfunnsengasjement.

– Jeg har av og til tenkt at det kanskje kan bety at litteraturen ikke er sett på som like viktig som journalistikken. Forfatternes rolle har blitt mindre viktig – men friere enn den var i sovjettiden. Samtidig er det vanskelig å leve av å være forfatter i disse landene. De blir veldig glade når de blir oversatt til andre språk, det betyr inntekter.

Paulsen har skrevet en artikkel om den ukrainske forfatteren Serhij Zjadan. Førsteamanuensen forteller om et tydelig samfunnsengasjement blant ukrainske forfattere.

– De er ute i gatene, de uttaler seg offentlig, de skriver brev og de reiser rundt og snakker om hva det vil si å være fra Ukraina i dag. Zjadan har selv blitt banket opp, forteller Paulsen.

– Ser man konflikten i Ukraina i litteraturen?

– Foreløpig bare i begrenset grad. Ofte er det slik at hendelser må bearbeides før de viser i litteraturen. Da er det gjerne poesi som blir gitt ut først. Men det er gitt ut dagbøker som tar for seg de dramatiske begivenhetene på Majdan, og det ble også gitt ut en bok som tok for seg noen av diskusjonene som har gått i sosiale media, sier Paulsen.

Vil skape kontekst
Hviterussland er ikke representert i Vinduet. Det er Paulsen lei for.

– Jeg rakk ikke å skrive noe om hviterussisk litteratur. Men vi ser de samme tendensene der, og litteraturen spiller en viktig rolle i hva Hviterussland er i dag, sier han.

– Samtidig er Hviterussland representert gjennom Svetlana Aleksijevitsj. Hun er tydelig på at hun står både i den russiske og i den hviterussiske tradisjonen, sier Lunde om kvinnen som fikk Nobelprisen i litteratur i 2015.

De to russiskforskerne håper flere nå vil lese litteratur fra landene som tidligere utgjorde Sovjetunionen. Lunde sier at det er lenge siden det har vært så mye fokus på russisk litteratur som det nå er gjennom Vinduet. Forrige gang var da det var russlandsuker på Litteraturhuset i Oslo, arrangert av foreningen Petrusjka, flere år på rad, men det begynner allerede å bli noen år siden.

– En ting er å oversette russisk litteratur. Men som forskere kan vi også si noe om samfunnsrelevansen. Man må skape en kontekst. Den offentlige forståelsen av hva Russland er i dag er preget av mange misforståelser, og det er mindre vilje til å forstå hverandre enn det var tidligere. Ved å gripe til litteraturen kan vi åpne opp for hvordan Russland tenker, sier Paulsen.