Ingunn Vie Skare har jobbet et halvt hundreår for Universitetet i Bergen. I bakgrunnen kollega Bente Krossøy (til venstre) og Turid Vilkensen som tar over jobben etter Skare. Foto: Tor Farstad
Ingunn Vie Skare har jobbet et halvt hundreår for Universitetet i Bergen. I bakgrunnen kollega Bente Krossøy (til venstre) og Turid Vilkensen som tar over jobben etter Skare. Foto: Tor Farstad

Universitetets høyre backhand

Hun har jobbet for fire direktører, og seks rektorer har kommet og gått. Nå takker «limet» på Musèplassen, Ingunn Vie Skare, av etter 46 års tjeneste for universitetet.

Publisert

Den største utfordringen?

Tja, si det. Ingunn Vie Skare, trekker på det.

— Man kunne jo blitt syk.

Seniorkonsulent, heter stillingen på papiret. Med rom for mer billedlig språk i stillingstitler kunne det kanskje blitt pilar, eller lim. Rektorer og direktører kommer og går, Ingunn består.

Når det knirker i kulissene, men doktorpromosjonen går knirkefritt. Når kjøreplanen går etter kjøreplanen selv i de tetteste organisatoriske trafikkorker. Når direktørens slips ikke lenger henger på halv åtte, og kongen står i døren. Når alle de umerkelige detaljene ikke er blitt lagt merke til, fordi de er riktige.

Ikke sjelden har dette hatt en klar sammenheng med seniorkonsulent Skares innsats.

Det var et professorvelde med voldsom kontroll og rigide undersåtter

I et par måneder til blir hun på kontoret, hun har ansvaret for å lose æresdoktorarrangementet i oktober i havn. Så blir hun pensjonist på fulltid. Allerede har hun roet tempoet, tatt seg skikkelig tid til å drikke kaffe og lese avisen på en helt vanlig dag, før hun rusler til kontoret.

— Det har gått bra, sier Skare.

Professorteipen

Hun kom til Muséplassen 1, der rektorer og direktører holder hus, i 1986. De første 13 årene av karrieren arbeidet hun på Kjemisk institutt, og etter et kort mellomspill på Det medisinske fakultetet, ble hun ansatt under sunnmøring, kapteinssønn og universitetsdirektør Magne Lerheims ledelse (hun jobbet også et halvt år på kommunikasjonsavdelingen i 2002).

Det var en annen tid på mange måter, økonomisk og kulturelt.

Seniorkonsulent Skare møter blikket til Arne Halvorsen, med store briller, blå nase - universitetsdirektør frå 1957-1977. Til venstre for han ser Arne Halvorsen, direktør frå 1957-1977, ut i rommet. Foto: Tor Farstad
Seniorkonsulent Skare møter blikket til Arne Halvorsen, med store briller, blå nase - universitetsdirektør frå 1957-1977. Til venstre for han ser Arne Halvorsen, direktør frå 1957-1977, ut i rommet. Foto: Tor Farstad

— Og den enorme teknologiske utviklingen! Den gangen jeg begynte, var vi heldige om vi fikk en IBM kulehodemaskin (skrivemaskin, red.anm.) — med rettetast, som var det store den gangen. Og det fikk jeg, forteller Skare.

Det er kommet mange til universitetet siden, som ikke husker fenomener som professorteip.

— Først hadde vi først bare blank teip, men så kom en matt variant, og den var det bare professorene som fikk bruke. Den var vel dyrere, regner jeg med. Da jeg begynte på Kjemisk institutt møtte jeg et veldig hierarkisk system. Det var et professorvelde med voldsom kontroll og rigide undersåtter. For å få ny blyant, måtte vi vise frem stumpene av den gamle. Viskelær ble delt i to.

Ingvild

Jobbintervjuet med direktør Lerheim i 1986 gikk bra, men det gjaldt å ikke pirke i tradisjonen. I den inngikk plikter.

— Det var svært tydelig at jeg måtte regne med å servere, rydde og skjenke kaffe. Uten å godta dette, ville jeg ikke fått jobben, det lå i kortene. Å ansette en mann i stillingen var utenkelig, menn søkte ikke stillinger av denne typen, sier Skare.

Lyset fra lettskyet pent bergensvær faller mykt inn fra takvinduet på møterommet i etasjen som engang huset tjenestepikene. Nå sitter direktørene her, og seniorkonsulenten, limet i staben. I hyllen over oppvasken, rester fra et arrangement, en kvart akevitt, en «Gammel Dansk», halvtom eller halvfull.

Han husket ikke alltid at jeg heter Ingunn. Så han kalte meg ofte Ingvild

— Lerheim var glad i navnet Ingvild. Han husket ikke alltid at jeg heter Ingunn. Så han kalte meg ofte Ingvild.

Hun legger til at kanskje har holdningene likevel ikke endret seg mer enn nødvendig. Rydde- og serveringsdelen er ikke akkurat fjernet fra stillingen, selv om den egentlig ikke lenger hører til. Enkelte ting blir fremdeles tatt for gitt. Uten at hun har tenkte å sitte her og dvele ved det.

Heldigvis har hun evnen til å gripe frustrasjoner med sinnsro. Humøret er stort sett godt.

— Jeg har valgt fra dag en å ikke bruke energi på dette.

— Mest frustrerende i det daglige har heller vært at det har vært så hektisk, direktørene har vært så opptatt eller på reiser. Det å få avklart små, men viktige ting som må til for å få hverdagen til å gå rundt har til tider vært en utfordring.

Hun er en glede å jobbe sammen med. Det er det sjefene som sier.

Superlimet

Skare møter alle – høy, lav eller middels, på den samme positive måten, sies det. Skare har jobbet for fire direktører og samarbeidet med seks rektorer. Skare har vært kontinuiteten.

Rundt 2000 kom Bente Milch til stillingen som rektors sekretær. Milch og Skare ble et radarpar, et superlim, eller kanskje superteip?

— Kanskje hjelper det å ikke kjenne så godt etter alltid, sier Ingunn Skare. Foto: Tor Farstad
— Kanskje hjelper det å ikke kjenne så godt etter alltid, sier Ingunn Skare. Foto: Tor Farstad

I 1990 tok Kåre Rommetveit over direktørkontoret, og han ble sittende i 17 år. Dette var en god tid i Skares arbeidsliv. Det er ikke alltid lettskyet på Muséplass, det har både tordnet, blåst og regnet hardt.

— Døren var alltid åpen, alle kunne komme til Kåre og Sverre (Sverre Spildo, tidl. ass. Universitetsdirektør, red.anm.)

Men tilbake til utfordringene. Tenk om hun skulle bli syk.

Nå kommer badminton inn i bildet. På listen av det som bør nevnes i det siste, ja, egentlig det eneste litt større intervjuet med «limet» på Muséplass, står badminton.

Badmintonfaktoren

I 1979 ble Skare lokket til å bli med på badminton. Universitetsidrettslaget trengte folk, de nasjonale universitetslekene stod for tur og UiBs idrettslag trengte folk. Hun hadde en billig racket stående i et skap, kjøpt på en bensinstasjon. Hun hadde aldri spilt før.

For noen få år siden ble hun norgesmester for veteraner.

Men eller annen gang innimellom der, på den faste tirsdagstreningen, falt hun, oppå hånden.

— Et komplisert brudd, hele armen stod i offside.

Det skulle være doktorpromosjon fredag uken etter.

— Jeg har følt et veldig ansvar i stillingen, har alltid sagt ja, jobbet helger og kvelder og alt. Når én person sitter på kunnskapen og rutinene, må man bare være der.

Sikkert operasjon i morgen, tenkte hun. Men knekte lårhalser snek i køen. Sikkert torsdag, håpet hun. Flere lårhalser.

— Jeg gren meg til operasjon. Og på mandagen var jeg tilbake på jobb. Det gikk helt fint og det ble doktorpromosjon på fredagen som planlagt.

Flaksen

Utover dette kommer ikke Skare på at noe har gått galt. Eller at hun har blitt syk når hun ikke måtte bli det.

6-7 sykedager på 46 år, har Skare hatt.

— Jeg har hatt god helse fra naturens side, det er jeg takknemlig for. Men jeg tror også det at jeg har trimmet og holdt meg i form har vært viktig. Og kanskje hjelper det å ikke kjenne så godt etter alltid, sier Skare.

Dagens universitetsdirektør Kjell Bernstrøm, er den fjerde i rekken Ingunn Skare har jobbet for. Foto: Tor Farstad
Dagens universitetsdirektør Kjell Bernstrøm, er den fjerde i rekken Ingunn Skare har jobbet for. Foto: Tor Farstad

Hun mener hun har hatt et godt arbeidsliv, det har vært kjekt å jobbe.

— Jeg har vært heldig som har fått være med på mye, sier hun.

Og litt flaks skal man ha, det var venstrehånden hun falt over på badmintontrening den gangen.

— Jeg er høyrehendt, sier Skare, veldig høyrehendt.