Johann Dragvoll, Arild Linneberg og Bjørn C. Ekeland har jobbet med justismord, sett fra en språklig, humanistisk synsvinkel.
Johann Dragvoll, Arild Linneberg og Bjørn C. Ekeland har jobbet med justismord, sett fra en språklig, humanistisk synsvinkel.

– Han har ikke gjort hjemmeleksen sin

Publisert

En sjelden solskinnshistorie, mener Arild Linneberg om sin egen forskning på justismord.

Arild Linnebergs prosjekt «Centre for Humanistic Legal Studies» fikk toppkarakteren sju, og var med i finalen i forrige SFF-runde. I artikkelen skriver Kolflaath at Linnebergs prosjekt står i grell kontrast til at en SFF-søknad skal vise at man aspirerer til forskningens elitedivisjon.

– Her har ikke Kolflaath gjort hjemmeleksen sin. Da vi søkte Senter for fremragende forskning, fikk vi høyest oppnåelige karakter i begge søknadsrunder: Karakteren 7, «exceptional», av det internasjonale ekspertpanelet. Dette er i seg selv helt eksepsjonelt ved UiB. Jeg vet ikke om andre ved HF, Juss eller SV som har fått dette, sier Linneberg.

Det er boken «Justismordets retorikk» fra 2013, som Linneberg skrev sammen med forskerne Johan Dragvoll og Bjørn C. Ekeland, som i hovedsak får kritikk i Kolflaaths artikkel. Men han kritiserer også forskningsprosjektet som sådann, og skriver blant annet at forskerne ikke bruker begrep og terminologi fra feltet de kommenterer, og mener at de er nedlatende og ironiske, og at dette står i veien for dialog.

Linneberg svarer at de humanistiske forskerne ser rettsvesenet fra utsiden, fra et humanistisk synspunkt, og at vokabularet selvsagt blir noe annerledes.

– Poenget er å gjenoppvekke jussen som humanistisk disiplin, noe den var i utgangspunktet og fortsatt selvsagt er: «Alle» er opptatt av lov og rett, skyld og uskyld, forbrytelse og straff, sier Linneberg, og legger til:

– Vi gjenoppbygger en glemt retorisk tradisjon.

Har debattert tidligere
Litteraturvitenskap-professor Linneberg sier at retorikken er et våpen.

– Noen av de beste juristene har gjennom tidene vært satirikere, bitende retorikere. Vi bruker dette maktkritisk mot det juridiske maktapparatet. Det er det som er undertrykkende, ikke vi. Kommer man som Kolflaath fra en analytisk tradisjon, kan nok dette virke fjernt, sier Linneberg.

Han sier det blir en kollisjon mellom språksyn og tradisjoner – og skrivemåter.

– Vi har absolutt ingen illusjoner om vitenskapelig objektivitet, heller ikke i skrivemåten.

Da «Justismordets retorikk» kom ut i 2013, møttes Kolflaath og Linneberg til debatt under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Den gangen var temaet de to professorenes innfallsvinkler til jussens retorikk.

Linneberg sier til På Høyden at han synes det er svært underlig at kritikken fra Kolflaath kommer nå.

– Er dette en del av en pågående debatt mellom dere to?

– Vi står i ulike tradisjoner, det er greit for meg. Frode Helmich Pedersen ved vårt Senter for humanistiske rettsstudier, påviste nylig at Kolflaaths bok om Bevisbedømmelse helt og holdent mangler et vitenskapelig fundert begrep om hva en fortelling er. Kanskje er det et svar på spørsmålet om hvorfor kritikken kommer nå, jeg vet ikke.

Underslår artiklar
Arild Linneberg var prosjektleder for en ny SFF-søknad som ble sendt på slutten av 2014. Denne gangen kom han ikke videre til andre runde, men prosjektet fikk vurderinga «of high quality» og han som prosjektleder fikk høyeste karakter.

– Hva er din kommentar til at Kolflaath karakteriserer prosjektet som et eksempel på mislykket, tverrfaglig forskning?

– Prosjektet var viktigste årsak til den eksepsjonelle karakteren 7 i forrige søknadsrunde. Som et tverrfaglig prosjekt er det vel en sjelden solskinnshistorie. Det begynte med at ei gruppe humanister og jurister fra de nordiske landene etablerte nettverket «Litteratur og lov i Norden», periodevis ledet av «The Bergen School for Literature and Law Studies», som vi for moro skyld kalte oss, sier Linneberg.

Nettverket fikk 5,5 års finansiering fra Nordisk Råd. Derfra utviklet det seg til det som nå er «Senter for humanistisk rettsforskning» ved UiB, med et nettverk på 40 forskere fra 11 land. Halvparten er jurister, deriblant norske og for eksempel en dommer i Haag-domstolen.

– Kolflaath har ellers funnet det for godt å underslå at vi i tillegg til åtte bøker bare de siste seks år har produsert 24 tidsskriftartikler, 18 kronikker, 68 konferanseforedrag pluss et 30-talls innlegg, i norske og internasjonale fora, samt radio, fjernsyn og film. Og mer er underveis, sier Linneberg.