Potetopptaking i all sin vestlandsprakt (1892). Motivet er fra Tokheim, Sørfjorden i Hardanger og er hentet fra Knud Knudsens samlinger, Billedsamlingen, UiB.
Potetopptaking i all sin vestlandsprakt (1892). Motivet er fra Tokheim, Sørfjorden i Hardanger og er hentet fra Knud Knudsens samlinger, Billedsamlingen, UiB.

I gamle dager hadde vi potetferie

Det er snart høstferie, og barna har fri fra skolen for å kose seg, gjerne reise på besøk til besteforeldre eller kanskje til Syden. På 1970-tallet da jeg var barn og bodde på Jessnes i Ringsaker i Hedmark, hadde vi ikke høstferie, men «pottetferie». Vi hadde altså ferie fra skolen for å plukke poteter.

Publisert   Sist oppdatert

På Jæren plukket imidlertid barna «eble» eller «jordeble» i høstferien. Sier du poteter, eller sier du pote, pottet, påteddes, poteitæ, pete, petete, poteres, potis, poteteple, jordeple, eble, epli, tates, tuffel, kanteføl, kantofølla, kantøffel, kæintuffel, kartoffel eller tuffel?

Disse flotte dialektordene for potet, er hentet fra A-listene til Norsk Målførearkiv. Norsk Målførearkiv (1936 – 1990) er ett av flere arkiver som utgjør det fysiske materialet til Språksamlingene. A-listene er målføreprøver som frivillige medarbeidere har sendt inn, etter emnebaserte spørreskjemaer. En målføreprøve kan for eksempel inneholde en tekst, fortelling, sagn eller eventyr skrevet på dialekt, en liste over bøyingsformer, samt en forklarende tegning, eller til og med en gjenstand. Tematisk favner A-listene vidt; alt fra sed og skikk, arbeidsliv og redskapsbruk, vær og vind, overnaturlige vesen, eller fenomener rundt trosaspektet. Her får man ikke bare tilgang til talemål og dialekter, men innholdet åpner også opp for andre innfallsvinkler.

Tidlig opp, kaldt, møkkete og vondt i ryggen. Det var sånn en skikkelig potetferie var. Motivet er hentet fra en åker i Furnes i Ringsaker kommune, der artikkelforfatteren kommer fra. Udatert foto: Hamar Stiftstidende/Anno Domkirkeodden.
Tidlig opp, kaldt, møkkete og vondt i ryggen. Det var sånn en skikkelig potetferie var. Motivet er hentet fra en åker i Furnes i Ringsaker kommune, der artikkelforfatteren kommer fra. Udatert foto: Hamar Stiftstidende/Anno Domkirkeodden.

Fra fransk til folkelig

Poteten var en betydningsfull knoll for nordmenn flest, og den hadde mange navn. Alle nevningene er lånord som har kommet til oss over landegrensene. Hvilken nevning folk i Norge brukte var derfor ikke tilfeldig. Det varierte mye fra landsdel til landsdel, men det fantes også klare skiller mellom hvordan allmue og embetsmenn omtalte knollen. En interessant liten tekst er denne:

Ca 1920 ble en gutt spurt av læreren, og læreren ville ha svaret potet. Men gutten svarte eple hver gang, enda han visste at det hette potet. Han turte ikke si potet, for da ville han ha fått de andre ungene på nakken senere. De ville sagt at han var jålete.

Teksten er mest sannsynlig en vandrehistorie, siden den finnes i materialet både fra Telemark og Hedmark. Denne vandrehistorien forteller oss at språket er en viktig identitetsmarkør. Det var tydeligvis opplest og vedtatt at «potet» ble ansett som det mest korrekte og dannede å si i norsk skoleverk på den tiden. Her presser læreren på, men gutten er standhaftig. Ingen skulle beskylde ham for å være jålebukk blant likemenn.

At det skulle være mer folkelig å si jordeple, eple eller jorpla, er jo en litt besnærende med tanke på at dette er et låneord fra det franske «pommes de terre». Fransk kom til Sverige med landets nye konge og hans følge, og var et populært språk blant adelen i hele Europa. Dette låneordet vandret fra Sverige og videre til den norske bondestanden i Sør-Norge med innførselen av en annen knoll, nemlig jordskokken. Jordskokken ble så byttet ut med poteten som ga større avlinger, men nevningen beholdt en.

Potetprestene sa kartøfler

Potetprestene på begynnelsen av 1700-tallet kalte mest sannsynlig poteten for kartøfler, som danskene igjen har lånt fra tysk og italiensk. I arkivmaterialet finnes det flere kilder på at eldre generasjoner kalte poteten for kaintøfler, tuffel eller liknende variasjoner. Her et sitat fra Vang i Hedmark:

Det var ikke alle som likte at potetprestene kom og fortalte hvordan folk skulle drive jordbruk. Der nøden var størst, ble imidlertid poteten redningen. Illustrasjon: Karl Tore Gundersen.
Det var ikke alle som likte at potetprestene kom og fortalte hvordan folk skulle drive jordbruk. Der nøden var størst, ble imidlertid poteten redningen. Illustrasjon: Karl Tore Gundersen.

Det vanlige navnet på denne planta, er litt forskjellig, det har tre utgaver. Før i tida sa en «kæntøfler». Så kom «pottiser» som ofte ble dratt sammen til «pottser». I dag sier vi «pottiter» i Vang.

Betegnelsen «potet» regner man med ble tatt i bruk allerede fra midten av 1700-tallet, som var omtrent da poteten ble innført i norsk landbruk. Dette var med andre ord ikke et nytt begrep, men det var et begrep forbeholdt lærer og prest, som tidligere fortalt. Potet er også et låneord, men fra spansk; patata eller batata, som egentlig betyr søtpotet.

Potetskepsis

Til tross for at innførselen av poteten reddet folk fra armod og underernæring, holdt det norske folk skepsisen sin til potetens nytte og næringsverdi i hevd, helt opp til begynnelsen av 1900-tallet. Denne historien fra 1920 i Nordland vitner om det:

Ei kone på garden Holand i Vefsn sa til ungane sine: Dokker ska kje vørd danæ grasballn, tak dokker heller ein brødmole!

Det nye brenneriet ved Kverntveita, Nerkvern gård i Brumunddal (1930). I dag er de fleste brenneriene gjort om til kafeer og kulturhus, eller rett og slett revet. Foto: Lily Dobloug/Anno Domkirke museum.
Det nye brenneriet ved Kverntveita, Nerkvern gård i Brumunddal (1930). I dag er de fleste brenneriene gjort om til kafeer og kulturhus, eller rett og slett revet. Foto: Lily Dobloug/Anno Domkirke museum.

Da folk fant ut at poteten hadde en annen nytteverdi enn som matforråd, ble den imidlertid virkelig populær. Poteten - grasballen – fikk sitt endelige store gjennombrudd blant folk flest i forbudstiden (1916 – 1927). Da i destillert form, som brennevin. I Vest-Agder ble den til og med testet ut som vin, men vinen gjorde folk syke, så det ble det fort slutt på!

Da er jeg der jeg startet, med potetopptakingen i høstferien på 1970-tallet. Vi sto tidlig opp, ble møkkete, fikk neglebit, sprukken hud og vondt i ryggen, men fikk ærlig fortjente lommepenger for resten av høsten. I tillegg fikk vi høre av de voksne at vi bygde karakter, ble gode arbeidere.

Min mor mente allikevel at det var en ambivalent forestilling å se oss barn i potetåkeren. Altså ikke på grunn av barnearbeidet, men fordi potetene vi plukket ble sendt til brenneriene for akevittproduksjon.

Det fortelles at når man før i tiden sto på Høsbjør turisthotell i Furnes, og så utover mot Hamar og Ringsaker, kunne man se ti kirker og elleve brennerier. Udatert foto: Eberh. Oppi, Kunstforlag AS/Anno Domkirke museum.
Det fortelles at når man før i tiden sto på Høsbjør turisthotell i Furnes, og så utover mot Hamar og Ringsaker, kunne man se ti kirker og elleve brennerier. Udatert foto: Eberh. Oppi, Kunstforlag AS/Anno Domkirke museum.