Sean O’Fahey på feltarbeid i Darfur på 1970-tallet. Fra O’Faheys arkiv.
Sean O’Fahey på feltarbeid i Darfur på 1970-tallet. Fra O’Faheys arkiv.

Til minne om Rex Seán O'Fahey

Nekrolog: Rex Seán O'Fahey etterlater seg en rik arv innen sudanesisk historie og politikk, og afrikansk og islamsk historie generelt.

Professor Rex Seán O’Fahey gikk bort 9. april, vel 75 år gammel. Professor O’Fahey kom til Universitetet i Bergen som stipendiat i 1971, og hadde sitt arbeid der til han gikk med pensjon i 2013.

Seán, som vi alle kjente han som, hadde en del av sin barndom i Mombasa i Kenya, der hans irsk-britiske foreldre arbeidet. Denne bakgrunnen vekket hans interesse for afrikansk historie, og etter studier i London underviste han i Ibadan i Nigeria og Khartoum i Sudan. Det var derfra han ble invitert til å komme til Bergen for å bygge opp en kompetanse i afrikansk historie, som en på 1970-tallet så behov for også her. I de følgende tiårene ble dette til et stort og tverrfaglig miljø innenfor historie og de andre samfunns- og humanvitenskapene på den muslimske delen av Afrika og Midtøsten generelt. Seán var en sentral drivkraft i å utvikle dette miljøet, ved å trekke til seg studenter, der mange ble værende i Bergen, og ved sitt store internasjonale forskernettverk som Bergens-miljøet ble del av. Dette gjelder ikke minst Sudan, Bergen ble under hans virke til et sted internasjonale forskere, og ikke minst sudanesere selv, kom til for å studere landets historie.

Darfurs nasjonalhistoriker

Sean gjorde sitt doktorarbeid på 1960-tallet i Darfur-provinsen vest i Sudan, og han ble denne provinsens “nasjonalhistoriker”, flere tiår før provinsen så tragisk kom i verdens søkelys i konfliktene på 2000-tallet. Hans hovedfokus var eierskap til jord, noe som også var stridsemne i de senere konfliktene. Fra å være en økonomisk og politisk historiker, ble han senere mer interessert i en form for religiøst liv: de islamske fellesskapene kalt sufi-ordener. Sammen med en gruppe yngre forskere begynte et arbeid for å kartlegge betydningen til en “enigmatisk” sufi-lærer på 1800-tallet, Ahmad ibn Idris og hans elever.

Denne forskingen innebar ikke bare å motta arkivkilder og informasjon fra Afrika, men også å lytte til og bli påvirket av den historiske tradisjonen “innenfra”. Seán la vekt på at “nord” ikke skulle fortelle “sør” hva deres historie egentlig var, men heller ta del i en gjensidig utveksling der kunnskap skulle gå begge veier, i et felles forskingsmiljø der også lokalt produsert historiografi hadde sin rolle.

Dette sto i klar kontrast til det som fortsatt var rådende oppfatning i Vesten på 1960-tallet, at “Afrika har ingen historie før kolonitiden”, fordi det ikke finnes noen eldre skriftlige kilder. Det ble en livsoppgave for Seán å motbevise dette ved å samle kunnskap om den rike skrifttradisjonen som fantes i store deler av Afrika, skrevet på arabisk av afrikanske muslimer. Sammen med kollegaer ble dette til et fem-binds biografisk verk over flere tusen afrikanske forfattere fra før-kolonial tid, et arbeid som Seán selv beskrev som “å skrape i overflaten”, men som er kjent for sin grundighet.

Seán var også med å utvikle samarbeid med kollegaer i Bergen som forsket på forskjellige deler av Midtøsten. I løpet av hans karriere vokste Bergen til et av de mest dynamiske miljøene i nord-Europa for Midtøstenforsking, både i historie og andre samfunns- og humanvitenskaper. Mange sudanesiske doktorstudenter og forskere kom også til Bergen, og deltok i forankre miljøet i Afrika.

Tok alle på alvor

Noe av nøkkelen var Seáns åpne og inkluderende personlighet. Han tok alle på alvor, og selv unge studenter fikk dra nytte av hans store internasjonale nettverk. Han kjente alle, han husket alle, og formidlet med glede kontakt. Selv etter at han ble pensjonert og helt fram til det aller siste, tok han imot studenter, både lokale og tilreisende, og øste raust av sin kunnskap og sine kilder. Da han gikk av med pensjon donerte han, typisk nok, sin store samling av kilder til sudanesisk historie til Universitetet i Bergen.

Seán etterlater seg en rik arv innen sudanesisk historie og politikk, og afrikansk og islamsk historie generelt. Ikke minst etterlater Seán seg et stort tomrom blant alle hans tidligere studenter, hans kollegaer og venner.

Vår medfølelse går til hans tre sønner og svigerdøtre og hans fire barnebarn, som beriket de siste årene av hans liv.

Kollegaer ved AHKR/Historie ved UiB