Man kan ikke få en ny komite hver gang noen er misfornøyd, understreker Jan Fridthjof Bernt. Men han er opptatt av at selve argumentasjonen i en sakkyndig vurdering må være god nok. Foto: Dag Hellesund
Man kan ikke få en ny komite hver gang noen er misfornøyd, understreker Jan Fridthjof Bernt. Men han er opptatt av at selve argumentasjonen i en sakkyndig vurdering må være god nok. Foto: Dag Hellesund

Bernt ønsker en komité som skal se på sakkyndige uttalelser

Jusprofessor Jan Fridthjof Bernt tar til orde for en komité som skal vurdere om de sakkyndige uttalelsene er klare nok.

Published   Updated

«Bedømmelser kan være vanskelige og det finnes ingen enkel oppskrift for hva som er det objektivt riktige valg, verken når det gjelder faglig vurdering eller rangering. Men da er det grunnleggende viktig at de innstillingene som skrives er så klare og fullstendige at de gir en overbevisende begrunnelse for det resultat man kommer frem til».

Slik kommenterte jusprofessor Jan Fridthjof Bernt diskusjonen om ansettelsessaken ved Det humanistiske fakultetet, som På Høyden skrev om tidligere i uken. Der mener to av de tre søkerne at rapporten fra den sakkyndige komiteen er for dårlig, og peker blant annet på at komiteen ikke bruker samme kategorier når de skal telle de tre søkernes forskningsbidrag. Komiteen definerer heller ikke hva de legger særlig vekt på i rangeringen av søkerne.

– Jeg har ikke lest bedømmelsen, men mener denne saken viser at når fremsettes innsigelser mot en sakkyndig innstilling, både ved ansettelser i vitenskapelige stillinger og ved vurdering av doktorgradsavhandlinger, kan det være fornuftig å ha noen som kan se nøye på selve innstillingen, for å vurdere om den er klar nok i presentasjonen av de premisser og de faglige vurderingskriterier den bygger på, sier Bernt til På Høyden.

Skjønnsmessige vurderinger

– Vi må ikke være så selvhøytidelige at vi ikke innrømmer at faglige bedømmelse og vedtak i ansettelsessaker i siste instans beror på skjønnsmessige vurderinger som det kan være rom for ulike oppfatninger av, sier Bernt.

Han sier at det da er viktig at disse vurderingene blir presentert på en måte som er overbevisende, eller i alle fall så presise at de er kritiserbare.

De som påtar seg arbeidet i sakkyndige komiteer, blir bedt om å ta oppdraget på bakgrunn av sin faglige kompetanse på området. Ved ansettelser, opprykk og doktorgradsbedømmelser er systemet basert på at tillit til medlemmenes spesielle kyndighet og faglige integritet.

– Men det er ikke sikkert at fremragende sakkyndige er like fremragende når de skal utforme en innstilling som kan danne grunnlaget for vedtak i universitetsorganer. Dette kan bli spesielt vanskelig der komiteens medlemmer har ulike vurderinger av kvaliteten av innleverte arbeider eller vekten av ulike sider av søkeres kvalifikasjoner, men samler seg om en felles konklusjon innpakket i mer eller mindre ugjennomsiktige premisser, sier Bernt.

Ekstra sløyfe

Bernt mener slik uklarhet kan – med rette eller urette - skade tilliten til både de aktuelle vedtak og til fagmiljøets integritet, og at det derfor bør legges mer arbeid i en formell kvalitetssikring av faglige bedømmelser.

For det første bør det i forbindelse med oppnevning av slike komitéer gis en mest mulig presis veiledning om hvordan en slik innstilling bør utformes. I tillegg mener Bernt at man i noen tilfeller bør gå en sløyfe for å rette opp mangler ved innstillingen når den kommer til fakultetet.

– Det er fakultetsstyret som endelig ansetter, og det er også fakultetsstyret som i siste omgang har ansvaret for å vurdere om innstillingen er et tilstrekkelig godt grunnlag for vedtak i saken. Men underveis skal saken forberedes til behandling i fakultetsstyret, og her mener jeg at dekan må kunne ta et initiativ og etterspørre klargjøring eller utdyping av deler av innstillingen før saken legges frem til avgjørelse, sier han.

Når saken kommer til fakultetsstyret, kan både dekan og andre medlemmer fremsette forslag om en supplerende saksbehandling før det treffes vedtak. Regelverket åpner for at det kan innhentes uttalelse fra en eller flere sakkyndige, som foretar en selvstendig vurdering av innleverte arbeider. Som På Høyden har skrevet, trengs det ikke lenger dissens i en sakkyndig komité for at fakultetsstyret skal kunne be om en slik vurdering i saker som omhandler underkjenning av doktoravhandlinger.

Jeg tror dette bidro til å øke legitimiteten av det valget fakultetsstyret til slutt tok

Jan Fridthjof Bernt

Men å innhente nye sakkyndige vurderinger kan ta tid, være krevende og kan også oppleves som en materiell underkjenning av den opprinnelige komité. Bernt mener at et mindre drastisk alternativ vil kunne være at fakultetsstyret ber om at det blir oppnevnt en komité som skal se på selve bedømmelsen; om de premisser som er presentert som grunnlag for bedømmelsen, fremtrer som adekvate og tilstrekkelige klare i forhold til utlysingsteksten.

– Bør dette skje før prøveforelesning og intervju?

– Ja, det mener jeg at det bør. Tema er her ikke hvilket vedtak som skal treffes, men om et sentralt element i grunnlaget for avgjørelsen er godt nok.

Dissens da Bernt ble professor

Bernt skriver at det er sjelden at det kommer noe nytt ut av et ønske om tilleggsuttalelser fra den sakkyndige komiteen, og å be om nye sakkyndige bedømmelser er krevende, og ikke noe man kan sette i gang hver gang en søker er misfornøyd.

– Men man kan be om en mer utdypende uttalelse, eller man kan foreta en supplerende vurdering basert på innstillingen, sier Bernt, og nevner sin egen erfaring med en metakomité:

– Et eksempel på det siste opplevde jeg da jeg ble ansatt som professor ved UiB i 1980. Det var her dissens i komiteen, ikke om den faglige vurdering av våre arbeider, men om hva man skulle legge mest vekt på. Det sto mellom meg og min senere fremragende kollega Atle Grahl-Madsen. Vi hadde ganske ulike sterke sider, og fakultet valgte da å oppnevne en komité som fikk som oppdrag å vurdere på grunnlag av innstillingen hvem av oss to som man burde velge i den aktuelle situasjonen, forteller Bernt.

– Jeg tror dette bidro til å øke legitimiteten av det valget fakultetsstyret til slutt tok, et valg som var langt fra opplagt med de svært sterke kvalifikasjoner Grahl-Madsen hadde som en etablert internasjonal forsker.

Hvordan er argumentasjonen?

Bernt sier at det man må se på, er rett og slett selve argumentasjonen. Argumenterer man godt nok for at enten kandidat A eller B er best egnet til jobben? Har man for eksempel lagt ulik vekt på likeartede kvalifikasjoner, eller har man lagt urimelig stor eller liten vekt på ett fortrinn hos en søker?

Bernt sier at han mener at kvalitetssikring av komitéinnstillinger er et grep som vil kunne fungere både for ansettelsessaker og i avhandlingssaker.

– I avhandlingssaker er det minst problematisk. Her er det tale om en bedømmelse som normalt vil være helt avgjørende for muligheten for videre akademisk karriere, og hvor skadevirkningene ved en forsinkelse på grunn av en slik kvalitetssikring av bedømmelsen vil være ganske små. Her kan man også kunne koste på seg supplerende faglig bedømmelse hvis det viser seg at det er seriøst grunnlag for tvil om komiteen har vært for streng eller basert seg på problematiske vurderinger.

I ansettelsessaker mener Bernt man må være mer stram i klypen. Her er tidsfaktoren normalt viktig, både av hensyn til søkerne og for å kunne gripe fatt i søkere som man ønsker, før de kanskje tar veien et annet sted.