Francis Badiang Oloko og Vanessa Etondi er to av ni fra Kamerun som har disputert ved Inititutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen på åtte år. — Jeg elsker roen her. Du kan føle stillheten allerede når du går inn for landing her, sier Oloko. Siden Foto: Njord V. Svendsen
Francis Badiang Oloko og Vanessa Etondi er to av ni fra Kamerun som har disputert ved Inititutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen på åtte år. — Jeg elsker roen her. Du kan føle stillheten allerede når du går inn for landing her, sier Oloko. Siden Foto: Njord V. Svendsen

Stillheten, risgrøten og den fabelaktige forsknings-infrastrukturen

De er to av de aller siste studentene på det nedlagte kvoteprogrammet. Nå reiser Vanessa Etondi og Francis Oloko hjem til Kamerun med en doktorgrad i lomma. Og litt flatere struktur i hjertet.

Publisert   Sist oppdatert

— Jeg er blitt veldig glad i den horisontale måten å drive forskning på, sier Francis Badiang Oloko.

Når uken er omme, kan Oloko føye en doktorgrad til CV-en, etter tre års konsentrert innsats på Nygårdshøyden i Bergen.

Vanessa Etondi stemmer i:

Kvoteordningen

Tidligere gjaldt kvoteordningen, som ga egne regler for studenter fra utviklingsland og noen land på Balkan, i Øst-Europa og Sentral-Asia. Fra og med høstsemesteret 2016 ble denne ordningen lukket for nye studenter.

Kvoteprogrammet ble startet i 1994 for å gi utdannelse til studenter fra utviklingsland.

Det var totalt 1100 kvoteplasser i ordningen. 800 av disse gikk til såkalte utviklingsland eller lavinntektsland – med enkelte unntak. De resterende 300 gikk til land på Balkan, i Sentral-Asia og Øst-Europa utenfor EU.

Lånekassen administrerte selve studiestøtten. Lånedelen av studiestøtten ble ettergitt dersom studentene returnerte til hjemlandet etter endt utdanning og ble boende. Ble de i Norge måtte de betale lånedelen av studiestøtten tilbake på like vilkår som øvrige studenter i Norge.

I statsbudsjettet for 2016 besluttet regjeringen å avvikle den såkalte kvoteordningen og ikke ta opp flere studenter gjennom dette systemet fra studieåret 2016/17.

Kvoteordningen ble evaluert i 2013 og rapporten var på høring i 2014. Rapporten konkluderte med at utviklingsgevinsten av kvoteordningen var god, men ikke internasjonaliserings-gevinsten for de norske institusjonene.

— Den akademiske kulturen er så mye mindre hierarkisk enn det jeg er vant til. Professorene og studentene forholder seg til hverandre på en helt annen måte. I starten var det uvant, nå liker jeg det veldig godt, sier hun.

Begge berømmer veilederne sine, Kjersti Fløttum og Helge Vidar Holm.

Den akademiske kulturen er så mye mindre hierarkisk enn det jeg er vant til

Vanessa Etondi

Siden 2016 har Etondi, som stipendiat i fransk litteratur, undersøkt framstillingen av svarte kvinner i romaner av den kamerunske, franskspråklige forfatteren Léonora Miano.

Oloko, som er lingvist, har konsentrert seg om den kamerunske presidenten Paul Biyas taler som et ledd i å analysere klimadebatten i landet. I løpet av arbeidet har han utviklet en ny teoretisk overbygning, bygget på skandinavisk og fransk lingvistisk teori.

Ett år etter at Oloko og Etondi kom til Universitetet i Bergen (UiB) for å begynne forberedelsene til doktorgrad, ble programmet som sendte dem hit bestemt nedlagt av den daværende norske regjeringen. Det skjedde ikke uten kontroverser.

Førte til færre studenter

Blant de kritiske stemmene var professor ved Senter for Internasjonal Helse på UiB, Bente E. Moen.

— Vi beklager sterkt at denne type stipendordning ble fjernet. Vi opplevde denne som et svært godt instrument til faglig kapasitetsbygging i sør og etablering av partnerskap i sør, sa Moen til Khrono i 2017.

Samme år rapporterte Khrono om færre studenter fra de fattigste samarbeidslandene, særlig i Afrika, mens stadig flere kom fra Nord-Amerika.

Kvoteprogrammet ble etablert i 1994 og var nettopp ment å skape utveksling mellom studenter fra lavinntektsland, særlig i Afrika og Asia, og norske studenter. Av de 1100 plassene i ordningen gikk 800 til lavinntektsland.

Den daværende regjeringen bestemte i 2016 at kvoteprogrammet skulle erstattes med tiltak gjennom Panorama-satsingen. Panoramaprogrammet legger opp til en konsentrert satsing på samarbeid med de såkalte BRIKS-landene: Brasil, Russland, India og Sør-Afrika.

Tiltak i statsbudsjettet for 2020

Flere politikere har tatt til orde for å gjenninnføre kvoteordningen.

Det nærmeste man har kommet er at regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2020 har han nå lagt inn 15 millioner kroner i statsbudsjettet for å styrke Norpart-programmet. Pengene skal brukes på 100 studieplasser for studenter fra sør som kan ta en hel grad i Norge. Studentene får stipender, som må brukes på studieprogram som er en del av Norpart-prosjekt.

Deler av ressursene som har gått til utdanningssamarbeid med lavinntektsland i Afrika, Asia og Latin-Amerika er i stedet kanalisert inn i det nye programmet Norpart.

Dette gjør at blant annet fransk-seksjonen ved Institutt for fremmedspråk, der Oloko og Etondi har arbeidet, kan fortsette samarbeidet med Universitetet i Yaounde i Kamerun, om enn i et mer begrenset omfang.

— Det vil jeg absolutt anbefale andre å gjøre, sier Oloko.

Eksotiske Norge

Både han og Etondi har bakgrunn som pedagoger og lærere i Yaounde, Kameruns hovedstad. De stod begge overfor flere valg og muligheter da de fikk høre om mulighetene for å søke på stipend til å ta ph.d.-graden i Norge og Bergen. De kunne valgt å ta graden der de var, og Etondi vurderte også andre muligheter for å reise utenlands.

— Jeg valgte Norge fordi det var det mest eksotiske alternativet, sier hun.

Olokos motivasjon var litt annerledes. Han var allerede i gang med en ph.d., samtidig som han underviste i engelsk og fransk på videregående skole. For å kvalifisere til stipendet i Norge måtte han dessuten ta en tredje mastergrad. Men arbeidspresset hjemme gjorde at stipendet til Norge likevel ville gjøre ham i stand til å fullføre doktorgraden langt raskere i Bergen enn i Yaounde.

Vanessa Etondi ønsker å ta med seg den egalitære holdningen hun har opplevd i det norske forskningsmiljøet når hun drar hjem til Kamerun. Foto: Njord V. Svendsen
Vanessa Etondi ønsker å ta med seg den egalitære holdningen hun har opplevd i det norske forskningsmiljøet når hun drar hjem til Kamerun. Foto: Njord V. Svendsen

— Jeg angrer ikke. Det har vært en veldig produktiv reise, sier han.

De to legger ikke skjul på at forskere i Norge har helt andre vilkår enn de kan håpe på i hjemlandet.

— Ressursene er på et annet nivå, kort sagt, forskningsinfrastrukturen er mye bedre, sier Oloko.

Etondi peker på tilgangen til data, å kunne ha et kontor, få støtte til å reise på konferanser.

— Det er noe av det jeg ikke ville fått der jeg kommer fra. Jeg har også jobbet i et veldig mangfoldig miljø med mennesker fra hele verden rundt meg.

Om å holde kjeft

Nå er det bare dager til disputasene er fullført. Flybillettene tilbake til Kamerun ligger klare. Begge håper nå å etablere seg ved Universitetet i Yaounde.

Hva tar de med seg, i tillegg til akademiske grader og faglig rikdom?

— Likeverdigheten og den vennlige holdningen innenfor forskningsmiljøet. Og risgrøt! Jeg elsker risgrøt, sier Vanessa Etondi.

Lingvist Francis Oloko dveler litt før han deler ordene.

— Jeg kommer til å savne stillheten her. Både roen å dette stedet, men også at folk bare sier noe når det føles relevant, og ellers holder kjeft. Det liker jeg. Jeg elsker stillheten.

For Etondi har den norske innadvendtheten vært litt i meste laget.

— Men jeg har lært om andre måter å leve på, å se ting på nye måter. Det har vært et sunt kultursjokk.