Frank Aarebrot får i dag Forskningsrådet formidlingspris. Prisen er på 250 000 kroner. – Du får spørre min kone hva jeg skal bruke pengene til, humrer professoren. Arkivfoto: Njord Svendsen
Frank Aarebrot får i dag Forskningsrådet formidlingspris. Prisen er på 250 000 kroner. – Du får spørre min kone hva jeg skal bruke pengene til, humrer professoren. Arkivfoto: Njord Svendsen

Sjekker publiseringen til kollegaene

Publisert

Dersom Frank Aarebrot opplever at en kollega ikke vil uttale seg til pressen, sjekker han hvor mye vedkommende har publisert det siste året. Nå får han nok en pris for formidling.

– Selvsagt kan man bli irritert dersom man sitter midt i et manus når en journalist ringer. Men man bør jo klare å finne tilbake til den tankerekken man var i. Problemet er at mange lar seg stresse av journalistene, sier Frank Aarebrot.

Professoren i sammenlignende politikk mottar i dag Forskningsrådets pris for formidling. Prisen er på 250 000 kroner.

– Engasjert og uredd, tydelig og klar i all sin kommunikasjon og med en imponerende gjennomslagskraft, sier juryen, ifølge Forskningsrådets nettsider.

– Det er hyggelig å bli satt pris på, sier prisvinneren selv.

– Må vise oss frem
Formidling er, sammen med forskning og undervisning, universitetets grunnpilarer.

– Jeg er så gammel at jeg mener at forskning er det aller viktigste, deretter kommer undervisning. Tidligere var formidling noe noen av oss drev med fordi det var gøy, men jeg synes jeg ser en positiv endring, sier Aarebrot.

Han mener det er viktig at universitetene viser at de er til, og at forskerne kommer på banen.

– Det har aldri vært så mye søken etter informasjon som nå. Derfor er det viktig at vi får frem kunnskap basert på forskning, og det er viktig at vi viser oss for politikerne. Vi kjemper med både næringslivet og instituttsektoren om pengene. Ofte kan politikerne betale for utredningsarbeid, og tro at det er forskning, mener Aarebrot.

Han sier at i hans generasjon er det nok noen forskere som har medieskrekk, men at han synes han ser en økt oppmerksomhet mot formidling blant de yngre forskerne.

– Se for eksempel på Hilmar Mjelde, som er en ung forsker hos oss. Han kommenterer jevnlig hos TV 2, sier Aarebrot.

Selv hadde Aarebrot maratonsendingen «Norgeshistorien på 200 minutt» i vår.

Ikke alle vil
– Går formidlingen utover forskningen?

– I år, når jeg formidler ekstra mye i forbindelse med 200-årsjubileet for Grunnloven, har jeg skrevet to bøker, sier Aarebrot.

– Og se på navn som Gudmund Hernes og Thomas Hylland-Eriksen. De både formidler og er produktive forskere.

Aarebrot trenger ikke selv å oppsøke journalistene, de ringer til han. Men det hender at han henviser videre.

– Jeg sier av og til at «kollegaen min har forsket akkurat på dette, ring han». Så ringer journalisten litt betuttet tilbake til meg og sier at vedkommende ikke ville uttale seg i media. Da går jeg etterpå inn i systemet og ser hvor mye vedkommende har publisert det siste året, og blir glad dersom det er mindre enn jeg selv har publisert. Hva er det vedkommende har det så travelt med, da? Men noen har jo aldri tid.

Aarebrot mener at forskere med politikk og økonomi som felt, kanskje har det enklere enn andre forskere. Det skjer noe innenfor disse feltene hele tiden.

– For andre, og mer perifere fagfelt, kan jo den gode, gamle kronikken være en inngangsport. Da viser man at faget ens har en mening, sier professoren.

Det mener han at flere burde gjort. Han forteller at i saken om Bybanen i Bergen, har han fått mange telefoner fra journalister.

– Men hvorfor har ikke arkeologene kommet på banen? De kan jo si noe om hvilket materiale man kan finne i Vetrlidsallmenningen, sier Aarebrot.

Vil ikke ha sitatsjekk
– Mange forskere er redde for å bli feilsitert, og vil svært gjerne ha sitatsjekk. Men du er ikke blant dem. Blir du ikke feilsitert?

– Joda. Men det skal mye til før jeg ringer og ber om en korreksjon. Dersom jeg møter helt ferske, urutinerte journalister, hender det at jeg ber om en sitatsjekk. Ellers pleier jeg bare å si at de kan ringe tilbake dersom de er i tvil om noe. Og jeg opplever at journalistene responderer på at jeg har tillit til dem, og er ekstra nøye.

Og av og til blir professoren positivt overrasket når han ser sine egne svar på trykk.

– Jeg har ringt journalister og sagt at «det var ikke det jeg sa, men dette var bedre enn det jeg sa – så jeg ville ha sagt det», humrer Aarebrot.