Fruentimmer Farve-bog, håndbok i farging for 250 år siden. Foto: Spesialsamlingene, UiB
Fruentimmer Farve-bog, håndbok i farging for 250 år siden. Foto: Spesialsamlingene, UiB

Fifty shades of yellow

«Guldguult. Svovlguult. Hollandsk Pailleguult. Citronguult. Brandguult. Høyguult». Uten moderne fargekoder måtte man gjenskape nyansespekteret med fargerike ord.

Publisert   Sist oppdatert

I spesialsamlingens magasiner, mellom store navn og velkjente titler, finner man et lite skattkammer som dokumenterer dagligdagse ting. Den en gang så aktede kunsten å sette farge på tilværelsen, farging av ull og tekstiler, finner vi beskrevet både i håndskrevne manuskripter og trykte bøker.

Høsten er som kjent tiden for poteter, men sensommer og høst kan også være den beste tiden å spore opp den planten eller soppen som gir ens favorittfarge til garnet, høstet fra naturens egen fargepalett.

Farging av ull og tøy, dette avanserte håndverket finner man dokumentert av babylonerne allerede rundt 600-500 år f.Kr. Nedtegnelsen beskriver farging av ull og er skrevet med kileskrift på leirtavle.

Gurkemey

Den nedskrevne kunnskapen vi finner i våre samlinger vitner om presise oppskrifter og nøye utvalgte ingredienser. Råvarene for fargestoffene kunne være både kostbare og komme langveis fra. I boken «Fuldstændig Fruentimmer-Farve-Bog, eller Tydelig Underviisning om Farve-Kunsten» fra 1768 kan vi lese at «Waid» kom i baller fra Frankrike, den beste indigoen fra Guatemala. Fra Brasil kom «et slags Farve-Træ», og treet som kom fra «landskabet Fernambuco» var det aller beste, og «Gurkemey» kom altså fra “Ostindien”.

Nyanser av gult. Foto: Spesialsamlingene
Nyanser av gult. Foto: Spesialsamlingene

Illustrasjoner i bøkene var som sagt ikke vanlig, og det er kostelig lesning når man går gjennom de rikholdig formulerte beskrivelsene slik som den om Galæble: «De Galæble, som ere sorteblaa, og har mange Rynker, ere gode, og jo ældre, jo bedre; andre, som ere storkornede, glatte og lette, og seer hvide ud indvendig, duer ikke; men de, som ere indvendig gule og ere tunge, ere de allerbeste».

Indigokippe med urin

Å sette farge på tøy og ull var en ting, men for å lage ulike fargenyanser kunne man også benytte tilsetninger som i seg selv ikke satte farge, men som påvirket den opprinnelige fargen. Eksempler på slike tilsetninger kunne være lut-salter, kalk, urin eller arsenikk. Oppskriftene inneholder forskjellige variasjoner med indigokippe som er selve fargebadet, blant annet kald indigokippe med urin, varm indigokippe med urin, og kald indigokippe uten urin ...

Eksotiske varer. Foto: Spesialsamlingene
Eksotiske varer. Foto: Spesialsamlingene

Man var selvsagt opptatt av fargens bestandighet, at den skulle tåle både sol og regn (spesielt På vestlandet). Grunnforståelsen av innfargningens kompleksitet og hvordan fargen går inn i fibrene forklares nærmest poetisk: «Man kan altsaa ansee det, som en almindelig Grundregel for den hele Kunst at farve ægte, og sige, at Farvningens hele usynlige Mechanik bestaaer deri, at udvide Mellemrummene i det Tøy, som man vil farve[...]», så må man velge en type farge som virker på dette materialet slik «at de kan holdes inde og blive tilbage i Huulhederne og de smaa Mellemrum af det Tøy, som man farver, og der tilstrekkelig indklemmes, naar det kogende Vand har aabnet disse Mellemrum, men Kulden sammentrakt dem igjen [...]».

Hvis du mot formodning nå lurer på hvilken farge man får av mosen på einerbusken, valnøttrerøtter eller fra berberisbark, har du funnet riktig oppslagsverk, for denne “fuldstændige” boken har svaret på alt!