Det er ingen god ide å legge ned sykepleievitenskap som eget fag, mener artikkelforfatteren.
Det er ingen god ide å legge ned sykepleievitenskap som eget fag, mener artikkelforfatteren.

Bevar sykepleie som vitenskapsfag på Universitetet i Bergen

Publisert

I mai 2015 oppnevnte Det medisinsk-odontologiske fakultet (MOF) en arbeidsgruppe som ble bedt om å komme med en konkret anbefaling om hvordan mastergradsutdanningene tilknyttet Institutt for global helse og samfunnsmedisin (IGS) kunne tilpasses dagens ressurssituasjon og samfunnets behov. 

Arbeidsgruppen la fram sin rapport høsten 2015 og foreslo en ny studiemodell med en master i samfunn og helsevitenskap med to studieretninger; helsevitenskap og epidemiologi samt et eget masterprogram i internasjonal helse. Saken ble forelagt instituttrådet ved IGS på møte den 10. februar 2016.

Der ble dette vedtaket fattet:

<<12/16 Rapport fra arbeidsgruppe: Utvikling av masterprogrammene ved Instiutt for global helse og samfunnsmedisin
Instituttrådet ble orientert og saken ble diskutert. Instituttrådet er positiv til de generelle føringene i rapporten. Dersom føringene blir vedtatt i fakultetet, må vi utrede faglige og administrative konsekvenser for instituttet.
Vedtak: Instituttrådet ber instituttledelsen følge og delta aktivt i utviklingen av masterprogrammene fremover.>> 

Rapporten hadde på forhånd vært til høring og det var ikke konsensus om forslaget om å slå sammen de nåværende studieretningene som omfatter sykepleievitenskap, fysioterapivitenskap, genetisk veiledning samt radiografers og bioingeniørers studieretninger. Alle disse studieretningene er foreslått omdannet til kun én studieretning i helsevitenskap. Motforestillinger mot dette kom fram under et møte hvor både ansatte og studenter var til stede. I tillegg inneholder rapporten også studentrepresentantens egne bemerkninger, som er inkludert der hun på vegne av masterstudentene har innsigelser mot det resten av gruppen anbefaler. Det var altså ikke enighet innad i gruppen heller. Saken er fortsatt under utredning og en ny gruppe er etablert for det videre arbeidet.

Vi finner informasjon om dette i et nyhetsbrev fra IGS i mars 2016:

<<The master programmes at IGS will go through restructuring and development over the next two years. Professor Berit Rokne leads a newly established working group for this process. The mandate for the working group will be determined by the Faculty>>

http://us10.campaign-archive1.com/?u=4ee0040832b73975eba1a86a7&id=b33127063e

Vi vet ikke i skrivende stund hvilket mandat den nye gruppen får, men vi vet at den nyetablerte gruppen har medlemmer som også deltok i den opprinnelige gruppen som la fram sin rapport høsten 2015.

Hvilke konsekvenser kan en omlegging fra studieretning sykepleievitenskap til en studieretning i helsevitenskap ha?

Sykepleievitenskap ble etablert som fag ved UiB allerede i 1979, og da som grunnfag. Etter hvert ble faget utvidet til å omfatte mellomfag og hovedfag, og i 1996 ble helsefag hovedfag etablert og denne gang med studieretning sykepleievitenskap. Dette faget har nå fått navnet mastergrad i helsevitenskap og har et førstesemester som er felles for alle studieretningene, og deretter et semester som er fagspesifikt. Det er denne fagspesifikke delen i sykepleievitenskap som har vært viktig for oss fordi vi her kan forberede studentene på selve masteroppgaven som kommer i det andre studieåret. Vi ser med stor bekymring på en omlegging som tar bort sykepleievitenskap og erstatter også dette semesteret med enda en helsefagdel. Faget sykepleievitenskap har hele tiden hatt tilhørighet på IGS. Her har vi uteksaminert en lang rekke mastergradsstudenter og doktorgradskandidater. I tillegg har ansatte bidratt med publikasjoner både i internasjonale tidsskrift, fagtidsskrift og aviser. Spørsmålet er om en endring i retning av en studieretning som ikke er profesjonsspesifikk, vil være like attraktiv for sykepleiere som mulige søkere til mastergraden. Vi vet at sykepleiere har sykepleie som yrkestittel og at helsefag ikke er en egen profesjon, men kun en samlebetegnelse for sykepleiere og andre som har sin bachelorgrad fra høyskolesystemet. Tittelen helsefag kan derfor være en praktisk sak som kan skille disse fagene fra medisin og odontologi, men ikke nødvendigvis en tittel som det er lett for sykepleiere å identifisere seg med. Det finnes veldig mange andre mastergradstilbud hvor sykepleiere er målgruppen, men sykepleievitenskap er et unikt tilbud som bare finnes på universitetene i Oslo og Bergen. Det bør derfor fortsatt ha sin plass på UiB.

Arbeidsgruppen skulle komme med forslag om hvordan mastergradsutdanningene ved IGS skulle tilpasses dagens ressurssituasjon. Hvordan passer en nedlegging av studieretning i sykepleievitenskap inn her?

Når det gjelder søkergrunnlaget for mastergraden vår, så vet vi at det er opprettet ganske mange nye mastergrader som konkurrerer om sykepleierne, og vi har naturlig nok sett en reduksjon i søkerantallet fra den gang vi var alene om å tilby en slik utdanning. Dette er et problem som også utvalgsrapporten fra 2015 er opptatt av. I rapporten kan vi se at utvalget er bekymret for rekrutteringen til de etablerte studieretningene våre og utvalget viser i denne sammenhengen til de krav om studentmasse og stillinger som ligger i forslag til nye retningslinjer fra NOKUT.

Hvordan ser det så ut i år? I følge studieadministrasjonen er søkertallet til studiet helsefag med studieretninger ved IGS våren 2016:

Fysioterapivitenskap: 23 søkere (18)
Sykepleievitenskap: 37 søkere (30)
Radiograf/Bioingeniør: 26 søkere (17)
Genetisk veiledning: 30 søkere (15)
Tallene i parentes er antall søkere som har valgt dette studiet som førsteprioritet. Master i helsevitenskap har altså 116 søkere hvorav 80 av disse har studiet som førsteprioritet. Det er vi svært godt fornøyde med.

Vi er i dag seks ansatte med hovedansvar for studieretningen innen sykepleievitenskap, og vi dekker til sammen 4,3 stillingsandeler. Samtlige har professorkompetanse, og når vi ser den debatten som nå er reist blant annet fra NOKUT, så ser vi at vi har et sterkt fag med ansatte med god kompetanse sammenlignet med mange av de nye mastergradene som i følge NOKUT er etablert på høyskolene. Vi tar opp bortimot ti studenter hvert år og det har vært viktig for oss å finne ut hvilke vurderinger potensielle søkere gjør seg før de velger vårt studiested. Når vi tar opp dette temaet med våre studenter, så sier de at de har valgt å ta en mastergrad hos oss av flere grunner. For det første gjelder det den muligheten de har på et universitet til å få et solid vitenskapelig og metodisk grunnlag. Vi har veiledere som har lang erfaring med forskning selv, og vi har kapasitet til å gi individuell veiledning fordi vi ikke har altfor mange studenter. I tillegg gir en mastergrad på et universitet en mulighet til å gå videre for å ta en doktorgrad. Erfaringene fra studenter som har deltatt i vårt masterprogram, viser at de gjør nettopp det. Mange av våre studenter søker om opptak i doktorgradsprogrammet vårt.

Arbeidsgruppen skulle komme med forslag om hvordan mastergradsutdanningene ved IGS skulle tilpasses samfunnets behov. Hvordan passer en nedlegging av studieretning i sykepleievitenskap inn her?

Vi rekrutterer sykepleiere til vårt nåværende program fra kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og høyskolene. Alle disse stedene har sykepleiere ansatt som har valgt å ta mastergrad hos oss. Kommunehelsetjenesten er et prioritert område politisk sett, og det er viktig at vi har et tilbud som kan skaffe denne delen av helsetjenesten sykepleiere med god kompetanse. I tillegg har vi de siste årene hatt et ganske stort antall studenter som arbeider innen spesialisthelsetjenesten. De har ofte vært medarbeidere i forskningsprosjekt på sin egen arbeidsplass og kommer til oss for å få veiledning til å skrive en vitenskapelig artikkel eller monografi fra disse prosjektene. Dette har vært gode samarbeidsprosjekt som vi har lang erfaring med og som også har betydd noe for pasientene i klinisk praksis ved at forskningen har vært pasientrelatert og av den grunn gitt nyttig kunnskap. Vi har også i mange år utdannet sykepleiere som arbeider som lærere på høyskolene. Disse har tatt mastergrad i sykepleievitenskap for å få kompetanse som høyskolelektorer. På denne måten har vi bidratt til kompetanseheving for lærere som utdanner sykepleiere på bachelorprogrammene på høyskolene. For disse har ikke mastergraden kun hatt betydning som kompetanseheving, men de har også kunnet bruke de nye kunnskapene i sin egen undervisning.

Vi gir derfor vår støtte til studentrepresentanten som i arbeidsgruppens notat fra høsten 2015, skriver:

«Studentrepresentanten mener videre at å fjerne den eneste teoretiske spesialiseringen som finnes for de ulike profesjonene (sykepleier, fysioterapeut, RAB) på Universitetet i Bergen vil ha konsekvenser for profesjonens posisjon og status og vil være en svakhet i et samfunn med økende behov for bemanning innen helsevesenet. At faget har muligheter for akademisk og vitenskapsteoretisk utvikling gjør det attraktivt for klinikere som ønsker å utvikle seg selv, profesjonen og dens kunnskapsgrunnlag og klinikken. Samtidig må det nevnes at for å jobbe tverrfaglig kreves det en sterk kunnskapsbase i eget fagfelt og en tydelig profesjonsidentitet.»