Sykepleievitenskap kan fortsette som eget fag, mener artikkelforfatterne.
Sykepleievitenskap kan fortsette som eget fag, mener artikkelforfatterne.

Det er ikke nødvendig å nedlegge Sykepleievitenskap for å imøtekomme fakultetets mandat

Publisert

I mai 2015 oppnevnte Det medisinsk-odontologiske fakultet en arbeidsgruppe som ble bedt om å komme med en konkret anbefaling om hvordan mastergradsutdanningene tilknyttet Institutt for global helse og samfunnsmedisin kunne tilpasses dagens ressurssituasjon og samfunnets behov. Arbeidsgruppen la fram sin rapport høsten 2015 og foreslo en ny studiemodell med en master i samfunn og helsevitenskap med to studieretninger; helsevitenskap og epidemiologi. Saken ble forelagt instituttrådet ved IGS på møte den 10. februar 2016 og Instituttrådet ba instituttledelsen om å følge og delta aktivt i utviklingen av masterprogrammene fremover.

Vi ser at den nye modellen innebærer en nedlegging av sykepleievitenskap, og vi vil som professorer i sykepleievitenskap ved IGS peke på hvilke konsekvenser dette kan få. 

I strategiplanen for utdanning for faggruppen for sykepleievitenskap gir vi en beskrivelse av vårt fagfelt. Her sier vi at sykepleievitenskap består av fire fagspesifikke områder som er organisert etter forskergruppene Livskvalitet, Global helse, Praxeologi og Livsverdensfenomenologi. Alle disse områdene dekker sentrale forskningsfelt innen sykepleievitenskap. Vi har knyttet kunnskaper herfra til undervisningen til mastergradsstudentene ved at hvert av disse områdene har egne undervisningstilbud på fem studiepoeng hver. Det fagspesifikke programmet vårt omfatter 30 studiepoeng totalt og har i tillegg til disse fire kursene et kurs som dekker forskningsgruppeseminarer og et valgfritt kurs.

Når det gjelder saksgangen for revisjon av mastergradsstudiene ved IGS, så hadde rapporten som arbeidsgruppen la fram høsten 2015, på forhånd vært til høring. Den viste at det ikke var konsensus om forslaget om å slå sammen de nåværende studieretningene i helsefag som blant annet omfatter sykepleievitenskap, fysioterapivitenskap og RAB fag, og i stedet opprette en master i samfunn og helsevitenskap med studieretninger i epidemiologi/biostatistikk og helsefag. Motforestillinger mot dette kom fram fra representanter for sykepleiergruppen allerede under et orienteringsmøte som ble holdt våren 2016. Her var både ansatte og studenter til stede. I tillegg inneholder rapporten også studentrepresentantens egne bemerkninger der hun på vegne av masterstudentene har innsigelser mot det resten av gruppen anbefaler. Det var altså ikke enighet innad i arbeidsgruppen heller.

Saken er fortsatt under utredning, og en ny gruppe er etablert. Mandatet for det videre arbeidet i denne gruppen er gitt i brev fra Det medisinsk-odontologiske fakultet i mai 2016. Et viktig spørsmål for oss er hvilke konsekvenser en omlegging fra studieretning sykepleievitenskap til studieretning helsevitenskap kan ha, og vi kan ikke se at en slik radikal endring skal være nødvendig for å oppfylle fakultetets mandat for dette arbeidet.

I mandatet som er gitt til arbeidsgruppen, heter det at masterstudiet bør utvikles i tråd med instituttets fagprofil, slik at en får utnyttet de kvalitative fortrinn som ligger ved IGS.

Intensjonen med denne omleggingen har vært å inkludere alle instituttets masterprogram, men allerede nå vet vi at dette ønsket ikke vil bli oppfylt. Når det gjelder ønsket om at studiet skal utvikles innen instituttets fagprofil, så har sykepleievitenskap hele tiden hatt tilhørighet på IGS. Her har vi uteksaminert en lang rekke mastergradsstudenter og doktorgradskandidater. I tillegg har ansatte bidratt med publikasjoner både i internasjonale tidsskrift, fagtidsskrift og aviser. Sykepleievitenskap ble etablert som grunnfag ved UiB allerede i 1979.  Etter hvert ble faget utvidet til å omfatte mellomfag og hovedfag og i 1996 ble helsefag hovedfag etablert. Dette faget har nå fått navnet mastergrad i helsevitenskap. Mastergraden har flere studieretninger og sykepleievitenskap er en av dem.  Vi har et tilbud til studentene som blir gitt i nær tilknytning til forskningsgruppene hvor vi som ansatte ved IGS har vår forskning forankret. Dermed sikrer vi at undervisningen i de ulike mastergradskursene blir forskningsbasert. Det er beklagelig at man nå har planer om å nedlegge en utdannelse som fungerer så bra og som er veldig godt evaluert av studentene.

Ut fra mandatet ser vi videre at en i arbeidet med ny masterstruktur bør tilstrebe bruk av fellesundervisning og valgemner på tvers av mastergradstilbudene ved instituttet.

Vår nåværende mastergrad i helsevitenskap har et førstesemester med felles emner for alle studieretningene. Denne fellesdelen av mastergraden gir oss mulighet til å gi undervisning for alle studentene samlet og i storgruppesammenheng, samtidig som den gir studenter med ulik fagbakgrunn en fin mulighet til å bli kjent med hverandres fag. Deretter kommer et semester som er fagspesifikt. Det er denne fagspesifikke delen i sykepleievitenskap som har vært spesielt viktig for oss fordi vi her kan forberede studentene på selve masteroppgaven som kommer i det andre studieåret. Vi henviser til fakultetets uttalte ønske om at arbeidsgruppen skal ta hensyn til de ulike fagprofesjoners egenart, og vi ser med stor bekymring på en omlegging som tar bort sykepleievitenskap og erstatter også dette semesteret med enda en helsefagdel.

Vi ser også av mandatet at det bør tas hensyn til de ulike fagprofesjoners egenart, slik at en sikrer tilfang av potensielle søkere fra relevante profesjonsutdanninger

Spørsmålet er om den forslåtte endringen i retning av en studieretning som ikke er profesjonsspesifikk, vil være like attraktiv for sykepleiere som mulige søkere til mastergraden. Vi vet at sykepleiere har sykepleie som yrkestittel og at helsefag ikke er en egen profesjon, men kun en samlebetegnelse for sykepleiere og andre som har sin bachelorgrad fra høyskolesystemet. Tittelen helsefag kan derfor være en praktisk sak som kan skille disse fagene fra medisin og odontologi, men ikke nødvendigvis en tittel som det er lett for sykepleiere å identifisere seg med. Det finnes veldig mange andre mastergradstilbud hvor sykepleiere er målgruppen, men sykepleievitenskap er et unikt tilbud som bare finnes på universitetene i Oslo og Bergen. Det bør derfor fortsatt ha sin plass her.

I følge mandatet fra fakultetet skal potensiell søkermasse vurderes, og her henvises det til NOKUTs anbefalinger og føringer i forhold til antall studenter innenfor hvert studietilbud.

Når det gjelder søkergrunnlaget for mastergraden vår, så vet vi at det er opprettet ganske mange nye mastergrader som konkurrerer om sykepleierne, og vi har naturlig nok sett en reduksjon i søkerantallet fra den gang vi var alene om å tilby en slik utdanning. Allikevel er søkergrunnlaget i år mer enn akseptabelt og søkertallet til masterstudiet i helsefag med våre nåværende studieretninger: Fysioterapivitenskap: 23 søkere (18), Sykepleievitenskap: 37 søkere (30), Radiograf/Bioingeniør: 26 søkere (17) og Genetisk veiledning: 30 søkere (15) Tallene i parentes er antall søkere som har valgt dette studiet som førsteprioritet. Master i helsevitenskap hadde altså i vår 116 søkere hvorav 80 av disse har studiet som førsteprioritet. Det er vi svært godt fornøyde med.

Det har vært viktig for oss å finne ut hvilke vurderinger potensielle søkere gjør seg før de velger sykepleievitenskap. Når vi tar opp dette temaet med våre studenter, så sier de at de har valgt å ta en mastergrad hos oss av flere grunner. For det første gjelder det den muligheten de har på et universitet til å få et solid vitenskapelig og metodisk grunnlag. Vi har veiledere som har lang erfaring med forskning selv, og vi har kapasitet til å gi individuell veiledning fordi vi ikke har altfor mange studenter. I tillegg gir en mastergrad på et universitet en mulighet til å gå videre for å ta en doktorgrad. Erfaringene fra studenter som har deltatt i vårt masterprogram, viser at de gjør nettopp det. Mange av våre studenter søker om opptak i doktorgradsprogrammet vårt. De bør fortsatt kunne få gjøre dette og samtidig få tilbud av veiledning fra fagpersoner innen sykepleievitenskap.

Mandatet inneholder også en oppfordring til at det skal vurderes samarbeid om emner ved andre institutt ved MOF, andre fakultet eller høyskoler. I tillegg skal den nye studieplanen vektlegge samfunnets behov for kompetanse og ha fokus på samhandling mellom ulike profesjoner i tråd med politiske signaler og føringer

Vi rekrutterer sykepleiere til vårt nåværende program fra kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og høyskolene. Alle disse stedene har sykepleiere ansatt som har valgt å ta mastergrad hos oss. Kommunehelsetjenesten er et prioritert område politisk sett, og det er viktig at vi har et tilbud som kan skaffe denne delen av helsetjenesten sykepleiere med god kompetanse. I tillegg har vi de siste årene hatt et ganske stort antall studenter som arbeider innen spesialisthelsetjenesten. De har ofte vært medarbeidere i forskningsprosjekt på sin egen arbeidsplass, og kommer til oss for å få veiledning til å skrive en vitenskapelig artikkel eller monografi fra disse prosjektene. Dette har vært gode samarbeidsprosjekt som vi har lang erfaring med, og som også har betydd noe for pasientene i klinisk praksis ved at forskningen har vært pasientrelatert og av den grunn gitt nyttig kunnskap. I tillegg er det en kjent sak at det er nødvendig med solide kunnskaper fra eget fag for å kunne fungere i en tverrfaglig gruppe. Dette er kunnskaper som masterstudentene får fra vårt studieprogram og som de ikke har fått fra bachelorgraden i sykepleie fra høyskolene.

Vi har også i mange år utdannet sykepleiere som arbeider som lærere på høyskolene. Disse har tatt mastergrad i sykepleievitenskap for å få kompetanse som høyskolelektorer. På denne måten har vi bidratt til kompetanseheving for lærere som utdanner sykepleiere på bachelorprogrammene på høyskolene. For disse har ikke mastergraden kun hatt betydning som kompetanseheving, men de har også kunnet bruke de nye kunnskapene i sin egen undervisning.

Hvis vi skal gjøre en oppsummering av vår uttalelse, så ser vi at en nedlegging av sykepleievitenskap, slik arbeidsgruppen for den nye mastergraden anbefaler, vil kunne få uheldige konsekvenser. En slik løsning vil heller ikke være den eneste eller beste måten å oppfylle mandatet fra fakultetet på. Vi har i alle år vært villige til å revidere fagplanene våre for å tilpasse dem til skiftende krav, og vi mener at nettopp dette vil kunne være en god løsning denne gangen også.