Under Forskningsdagene nylig debatterte Claudio Giorgione fra «Leonardo da Vinci-museet» i Milano, professor og prorektor ved UiB, Margareth Hagen og postdoktor Alessandro Carlucci fra UiB fenomenet Leonardo da Vinci.
Under Forskningsdagene nylig debatterte Claudio Giorgione fra «Leonardo da Vinci-museet» i Milano, professor og prorektor ved UiB, Margareth Hagen og postdoktor Alessandro Carlucci fra UiB fenomenet Leonardo da Vinci.

Mening: Overfladisk og klisjépreget Leonardo-symposium

Burde ikke universitetet ha benyttet denne anledningen til å minne om det betydelige bidraget til Leonardo-forskningen fra norske forskere? spør Tor Eigil Røssaak.

Publisert

Torsdag 19.9. ble det arrangert et interessant symposium om Leonardo da Vinci som vitenskapsmann i Bergen offentlige bibliotek. Det skjedde under paraplyen Forskningsdagene 2019, hvor Universitetet Bergen er medarrangør.

Siste del var etter min mening verdiløst vrøvl

Tor Eigil Røssaak

Arrangementet var delt i tre: først en generell innledning om Leonardo, dernest et foredrag (med lysbilder) om hans bidrag til teknikk og vitenskap, og til slutt et innslag som angivelig skulle dreie seg om Leonardos språk.

Første del var svært overfladisk og klisjépreget, siste del var etter min mening verdiløst vrøvl. Åpenbart hadde ingen av disse talerne gjort selvstendige studier i Leonardo, og deres bidrag til arrangementet kunne vært fjernet uten noe tap for tilhørerne.

Foredraget i midten var derimot en meget givende opplevelse. Her fikk man et oppdatert innblikk i vesentlige sider av Leonardos mangfoldige virksomheter, særlig under hans mangeårige opphold i Milano – blant annet som konstruktør av sluser, som landmåler/kartograf, som bokillustratør, og mye annet. En fin presentasjon.

Det jeg spør meg om, er om ikke universitetet burde ha benyttet denne anledningen til å minne om det betydelige bidraget til Leonardo-forskningen som er ydet av norske forskere? Jeg tenker særlig på utgivelsen i seks filiobind av de anatomiske tegningene i Windsor, med faksimiler av de opptil halvmeter store tegningene, transkripsjon av Leonardos kommentar (skrevet i speilskrift, fra høyre mot venstre), og oversettelse til engelsk og tysk.

De som sto for denne bragden, utgitt i årene 1911-1916, var trekløveret Halfdan Hopstock (født i Bergen), Adolf Fonahn og Ove Vangensten. Vangensten studerte Leonardos språk i flere år og tok doktorgrad på emnet i 1919. Noen år senere ble han æresdoktor ved universitetet i Padova, den lærestolen i Italia som særlig tiltrakk nordiske studenter allerede på 1600-tallet.

Når man snakker om norsk Leonardo-forskning, er det umulig å forbigå Jens Thiis, hvis store bok om kunstneren oppnådde den anerkjennelse å bli oversatt til engelsk i 1913.

Selv om dette ligger hundre år tilbake, skal det derfor være glemt? Burde ikke UiB ha benyttet denne anledningen til å minne om en betydelig norsk innsats i internasjonal forskning?