Underskriverne på dette innlegget er bekymret for fremtiden til sykepleievitenskap som et universitetsfag. Foto: Colourbox
Underskriverne på dette innlegget er bekymret for fremtiden til sykepleievitenskap som et universitetsfag. Foto: Colourbox

Er sykepleievitenskap som universitetsfag i ferd med å forsvinne?

Publisert

Yngvild Brandser, stipendiat ved Senter for omsorgsforskning Vest (HiB) og Institutt for global helse og samfunnsmedisin (UiB).

I den siste tiden har vi kunnet lese om den planlagte helsecampusen på Årstadvollen, et prestisjeprosjekt der en rekke helsefaglige miljøer i Bergen vil samlokaliseres allerede fra 2019. I et plandokument kan vi lese at «Helsecampus Årstadvollen har som visjon å bli et internasjonalt kraftsentrum som skal skape innovative helse- og omsorgsløsninger for hele mennesket, ved hjelp av fremragende forskning og utdanning, fullverdige praksisarenaer og tverrfaglig samhandling».

Sykepleievitenskap vil bli en del av helsecampusen som følge av å være en faggruppe ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin (IGS) ved UiB. IGS driver forskning og utdanning innen et bredt spekter av fagfelt; fysioterapi, genetisk veiledning, epidemiologi, samfunnsmedisin, statistikk, sykepleie, samfunnsfarmasi, etikk og allmennmedisin. På bakgrunn av den overnevnte visjonen vil man kunne hevde at IGS har hele pakken- et institutt fylt til randen med anerkjente og ikke minst tverrfaglige forskningsmiljøer. Det som derimot bekymrer en rekke ansatte og studenter ved flere av helsefagene på instituttet, er at man i det massive fokuset på samhandling og tverrfaglighet står i fare for å viske ut helsefagenes særegne tradisjoner.

Selv begrepet helsefag er problematisk i denne sammenhengen. La meg gi et eksempel. Hovedfag i sykepleievitenskap ble til hovedfag i helsefag, studieretning sykepleievitenskap i 1996, en inndeling som ble videreført til masterprogrammet i 2003. Hadde dette kun vært navneendringer hadde det vært mindre problematisk. Det som derimot har vært tilfellet er at masterprogrammet i økende grad organiseres i fellesfag, der kursenes relevans på tvers av fysioterapivitenskap, sykepleievitenskap, RAB-fag (radiografer og bioingeniører), genetisk veiledning og logopedi kan diskuteres. Masterstudentene arbeider tematisk med alt fra studier av sykdom og testing av behandlinger, til studier av lokale helsetjenester eller globale helseutfordringer. Metodisk vil studentene kunne arbeide med alt fra randomiserte kontrollerte forsøk og registerdataundersøkelser, til observasjon- og intervjustudier. 

Fellesdelen gir en grunnleggende innføring i vitenskapsteori, forskningsetikk, metode og statistikk for helsefag. Foreleserne er ansatte fra helsefag, men også medisinere, statistikere og epidemiologer som ikke nødvendigvis er like orientert i helsefaglige grunnlagsproblemer. 

Grunntanken er imidlertid god. Som masterstudent og potensiell doktorgradskandidat bør man ha kjennskap til ulike vitenskapsteoretiske ståsteder og metodiske fremgangsmåter. Problemet er bare at det kan ta lang tid før man som student får tak på hva ens eget fag egentlig dreier seg om.

 Problemet er bare at det kan ta lang tid før man som student får tak på hva ens eget fag egentlig dreier seg om

Lyspunktet i masterutdannelsen kom i andre semester på den fagspesifikke delen i sykepleievitenskap. Her arbeidet man i små grupper og hadde en professor som kursleder i en hel uke. Ledende forskere i sykepleievitenskap kurset oss i omsorgsteori, livskvalitetsstudier, hygieneteori, global helseantropologi og praxeologi (vitenskap om sosiale praksiser). Metodologisk arbeider professorene variert med både kvalitative og kvantitative tilganger. Vitenskapsteoretisk plasser professorene og forskningsgruppene seg også ulikt, men kurset som helhet opplevdes som relevant for sykepleiefaglige problemstillinger. Professorenes teoretiske profil kom tydelig frem og i motsetning til fellesdelen forstod man at temaet man ønsker å studere angir teoretisk og metodologisk retning. 

Det er ikke slik at studentene mangler interesse for hva andre helsefaglige forskningsfelt arbeider med. Som helsefaglige yrkesutøvere er man i aller høyeste grad vant med å arbeide på tvers av faggrupper. Problemet er bare at begrepet helsefag i denne sammenhengen er konstruert for å samle studenter innen vidt forskjellige studieretninger til en fellesdel. Denne organiseringen gir muligheter for å spare ressurser, samtidig kan en konsekvens av modellen være at medisinske metoder bli enda mer dominante ettersom majoriteten av ansatte har denne fagbakgrunnen ved IGS. Ved hjelp av termen helsefag kan vitenskapelig ansatte ved hele medisinsk fakultet brukes til hver sin lille del av kurset og man kan spørre seg om denne praksisen legitimeres av det politisk aktuelle begrepet tverrfaglighet?

Fokus på tverrfaglig samarbeid finner man i strategier og plandokumenter i hver en krok av helsesektoren. Den siste stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten vektlegger organisering av samarbeid som vesentlig for bedre koordinering av helsetjenestene. Som praktiserende helsearbeider, eller forsker innen helsefag, vil man i dag møte pasienter med sammensatte sykdomsbilder og livssituasjoner. Det hersker ingen tvil om at det er viktig å samarbeide godt på tvers av yrkesgrupper. Det er derimot også viktig at de ulike helsefagene har dyptgående kunnskap og ansvarsforståelse av eget fagfelt. I et temanummer av fysioterapeuten hevdes det at involvering av flere yrkesgrupper ikke nødvendigvis gir bedre resultater, men derimot kan gi økt fragmentering og ansvarsfraskrivelse. Et dansk doktorgradsstudium om tverrfaglig samarbeid innen helsesektoren peker i samme retning. Tverrfaglig samarbeid hevdes å være en diskurs i strategidokumenter som understøtter et brukerorientert og standardisert (evidensbasert) behandlingsforløp, men undergraver profesjonenes autonomi og faglige skjønn.

Ved IGS har det vært lagt ned et stort arbeid med ny strategiplan, der instituttets rolle i den fremtidige helsecampusen har blitt viet mye oppmerksomhet. En ny organisering av masterprogrammet i helsefag har også stått på dagsordenen. Nytt av året er nok en omdøping av masterprogrammet. Hvis du vil ta mastergrad i sykepleievitenskap søker du deg nå inn på Masterprogrammet i helsevitenskap- studieretning sykepleievitenskap. Og igjen, hadde dette kun vært en navneendring hadde det vært ubetydelig. De foreløpige plandokumentene for utdanningen peker dessverre i retning av at omdøpingen igjen innebærer en økende fellesfaglig og medisinfaglig struktur for masterprogrammet.

Hadde dette kun vært en navneendring hadde det vært ubetydelig

I 2015 oppnevnte Det medisinsk-odontologiske fakultet en arbeidsgruppe som ble bedt om å komme med en anbefaling om hvordan mastergradsutdanningene tilknyttet IGS kunne tilpasses dagens ressurssituasjon og samfunnets behov. Arbeidsgruppen foreslo med bakgrunn i usikkerhet knyttet til studenttilstrømning ved masterprogrammet en ny studiemodell: Master i samfunn og helsevitenskap med studieretning helsevitenskap eller epidemiologi. Denne nye modellen oppleves som en sniknedlegging av sykepleievitenskap, noe deler av det sykepleievitenskapelige miljøet naturlig nok stiller seg sterkt kritisk til. Studenttallet ved sykepleievitenskap har vært stabilt siste fem år med ca. 6-10 studenter. Dette er et studenttall som ikke skiller seg nevneverdig fra andre små universitetsfag. Et viktig spørsmål for ansatte og studenter er hvilke konsekvenser en omlegging fra studieretning sykepleievitenskap til studieretning helsevitenskap vil ha. Hvorfor er en så radikal endring nødvendig for å oppfylle fakultetets mandat?

Hvorfor sykepleievitenskap som universitetsfag er verdt å ivareta
I mandatet som er gitt til arbeidsgruppen heter det at masterstudiet bør utvikles i tråd med instituttets fagprofil slik at en får utnyttet de kvalitative fortrinn som ligger ved IGS. Sykepleievitenskap er en del av instituttets fagprofil, fordi sykepleievitenskap hele tiden hatt tilhørighet på IGS. Grunnfag i sykepleievitenskap ble etablert ved Universitetet i Bergen i 1979-80 og utviklet seg videre til mellomfag (1982), hovedfag og doktorgradsstudium (1986). Faggruppen har uteksaminert en rekke mastergradsstudenter og doktorgradskandidater og bidratt med publikasjoner både i internasjonale tidsskrift, fagtidsskrift og aviser. Sykepleievitenskap ved UiB består i dag av fire fagspesifikke områder som er organisert i forskningsgruppene Livskvalitet, Global helseantropologi, Praxeologi og Livsverdensfenomenologi. Alle disse områdene dekker sentrale forskningsfelt innen sykepleievitenskap og organiseringen sikrer at undervisningen i mastergradskursene blir forskningsbasert. Opplegget er dessuten veldig godt evaluert av studentene.

Fellesdelen av mastergraden gir mulighet til undervisning i storgruppesammenheng, samtidig som den gir studenter med ulik fagbakgrunn en fin mulighet til å bli kjent med hverandres fag. Den fagspesifikke delen i sykepleievitenskap har derimot vært spesielt viktig for å forberede studentene på selve masteroppgaven som kommer i det andre studieåret. Flere ansatte og studenter innen sykepleievitenskap har hatt et uttalt ønske om at arbeidsgruppen skulle ta hensyn til fagfeltets egenart. Manglende involvering og muligheter for reell medvirkning i prosessen har derimot vært tilfellet. Dette på tross av at mandatet vektlegger hensynet til de ulike fagprofesjoners egenart for å sikre tilfang av søkere fra relevante profesjonsutdanninger.

Spørsmålet er om mangel på en profesjonsspesifikk profil vil virke like attraktiv for sykepleiere som potensielle søkere til mastergraden. Vi vet at sykepleiere har sykepleie som yrkestittel og at helsefag ikke er en egen profesjon, men kun en samlebetegnelse for sykepleiere og andre som har bachelorgrad innen helse fra høyskolesystemet. Tittelen helsefag kan derfor være en praktisk sak som kan skille disse fagene fra medisin og odontologi, men ikke nødvendigvis en tittel som det er lett for sykepleiere å identifisere seg med. Det finnes mange andre mastergradstilbud hvor sykepleiere er målgruppen, men sykepleievitenskap er et unikt tilbud som bare finnes på universitetet i Oslo og Bergen. En universitetsbasert mastergrad i sykepleievitenskap skiller seg fra mastergradstilbudene ved høyskolene på en rekke punkter. Ved høyskolene gis sykepleiere tilbud om mastergrad i klinisk sykepleie og kunnskapsbasert praksis. Fagspesifikke videreutdanninger som anestesi og helsesøster tilbyr også mastergrad. Det er ingen tvil om at høyskolenes masterprogrammer er gode og relevante utdanningstilbud, men de skiller seg fra sykepleievitenskap ved å være mer klinisk rettede for sykepleiepraktikken.

Når det er sagt rekrutteres sykepleiere fra kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og høyskolene til sykepleievitenskap. Kommunehelsetjenesten er et prioritert område politisk sett, og det er viktig med et tilbud som kan skaffe denne delen av helsetjenesten sykepleiere med god kompetanse. I tillegg har det de siste årene vært et ganske stort tilfang av studenter som arbeider innen spesialisthelsetjenesten. Disse studentene har ofte vært medarbeidere i forskningsprosjekt på sin egen arbeidsplass og søker seg til sykepleievitenskap for å få veiledning til å skrive vitenskapelige artikler eller monografier fra disse prosjektene. Dette har vært gode samarbeidsprosjekt som også har betydd noe for pasientene i klinisk praksis, ved at forskningen har vært pasientrelatert og gitt nyttig kunnskap. I tillegg er det en kjent sak at det er nødvendig med solide kunnskaper fra eget fag for å kunne fungere i en tverrfaglig gruppe.

Sammenlignet med mange universitetsfag er sykepleievitenskap et ungt fag, mens sykepleie som yrke derimot er gammelt og tradisjonsrikt. Sykepleiefaget som praksis er sterkt forbundet med pasientnært omsorgsarbeid, der akademisering av et praktisk fag har vært gjenstand for mange diskusjoner opp i gjennom historien. I dag er det få som stiller spørsmål til relevansen av forskning innen fagfeltet sykepleie, så å si all praksis i dagens samfunn forventes å være forskningsbasert. Hva sykepleievitenskap som universitetsfag er eller bør være hersker det derimot fremdeles uenighet om.

Hva sykepleievitenskap som universitetsfag er eller bør være hersker det derimot fremdeles uenighet om

Etter mitt syn handler diskusjonene fremdeles om i hvilken grad sykepleievitenskap bør være et fag for eller om praktikken, eller både og. Sagt på en annen måte; skal sykepleievitenskap i størst grad legge vekt på handlingsanvisninger for praktikken (klinisk sykepleieforskning, evidensbasert praksis osv.) eller skal sykepleievitenskap også handle om praksisfeltet man er en del av (helsetjenesteforskning, studier om praksisformer osv.)? Et universitetsfag bygger på muligheten til å kunne stille grunnleggende spørsmål og innenfor sykepleie handler dette f.eks. om å utforske det moderne samfunns pleie- og omsorgspraktikker. Denne polariserte kampen kan ses på tvers av fagmiljøene i sykepleie og kan være nøkkelen til å forstå hvorfor sykepleievitenskap ved UiB omorganiseres gang på gang.

Da Institutt for sykepleievitenskap feiret 25 års jubileum i 2004, var det seks faste vitenskapelige stillinger (to professorer og fire førsteamanuenser), samt 28 doktorgradskandidater tilknyttet instituttet. Jeg har fått oppgitt at det i dag er 4,3 årsverk innen faggruppen, fordelt på seks personer i varierende stillingsprosenter. Vikariat har sjeldent blitt forlenget og en av de ansatte som går av med pensjon i 2017 blir ikke erstattet. I nær fremtid vil man da være nede i litt over tre årsverk. Videre har jeg fått oppgitt at det er 12 doktorgradskandidater tilknyttet sykepleievitenskap der samtlige har ekstern finansiering.

Nedgangen i stillinger og stipendier innen sykepleievitenskap er det trolig mange ulike årsaker til, men kamp om ressurser og makt til å definere satsningsområder for forskning står nok helt klart sentralt. Som så mange andre områder i samfunnet er det færre ressurser å ta av sammenlignet med tidligere, der et økt press på forskning- og utdanningsinstitusjoner til å søke eksterne midler til forskning er en del av hverdagen. Kampen om forskningsmidler er en tøff konkurranse uavhengig av fagfelt, men i et sterkt hierarkisert fagfelt som helsefag vil jeg hevde at sykepleieviteren har spesielt tøffe vilkår. Ved å befinne seg en plass mellom medisin, humaniora og samfunnsvitenskap står man ikke i en enkel posisjon, verken som forsker eller utdanner.

I et sterkt hierarkisert fagfelt som helsefag vil jeg hevde at sykepleieviteren har spesielt tøffe vilkår

Kliniske masterutdanninger i sykepleie er høyst relevante og dekker et kunnskapsbehov i praksisfeltet, men kunnskap om sykepleie som praksis i et større helsetjeneste- og samfunnsperspektiv er også høyst relevant. På det sistnevnte området vil jeg hevde at sykepleievitenskap har noe å tilby. Muligheten for å gå videre med en doktorgrad i sykepleievitenskap får man per i dag kun på universitetet, og mange av masterstudentene søker opptak til miljøet ved sykepleievitenskap også i fortsettelsen. Tett oppfølging av professorer og seniorforskere i forskningsgruppene kan være noe av forklaringen på dette. Muligheten til å arbeide kritisk teoretisk og refleksivt med praksisnære problemstillinger er også viktig. Blir den nye organiseringen i helsevitenskap gjennomført vil faggruppen i sykepleievitenskap forsvinne og bli tverrfaglig. Dette vil true faget sykepleievitenskap og studentenes karrieremuligheter etter mastergrad.

Det blir nervepirrende å følge med på sykepleievitenskapens utvikling fremover, men jeg håper at vi i tverrfagligheten og samhandlingens tid fortsatt vil få mulighet til å fordype oss i vårt eget fags særegenhet. Det vil være betydningsfullt med reflekterte sykepleievitere når innovative helse- og omsorgsløsninger for hele mennesket, gode praksisarenaer, forskning og utdanninger skal utvikles til å møte fremtidens behov.

Yngvild Brandser, doktorgradsstipendiat ved Senter for omsorgsforskning Vest

Marianne Giske Holvik, masterstudent

Anna Gjertsen, masterstudent

Sigrid Brokke, masterstudent

Elizabeth Osen, masterstudent

Silje Strand Skauge, masterstudent

Bente Skogseide Hauge, masterstudent

Eva Vedvik, masterstudent

Wenche Sortvik, tidligere masterstudent og høyskolelektor ved VID vitenskapelige høyskole

Stein Erik Fæø, tidligere masterstudent. Ph.d. stipendiat ved SEFAS

Benedikte Kleiveland, tidligere masterstudent

Hilde K. Storum, tidligere masterstudent, nestleder i PLOM Os kommune

Anette Tvedt, tidligere masterstudent. Avdelingsleder kortidsposten, HUS

Jorunn Wik Tunestveit, tidligere masterstudent, fagutviklingsjordmor, kvinneklinikken, HUS

Oddrun Sortland, tidligere masterstudent, doktorgradsstipendiat ved Senter for omsorgsforskning Vest

Emmanuel Cheadi, tidligere masterstudent. Avdelingssykepleier ved Ortopedisk avdeling, HUS

Elisabeth Kleppe, tidligere masterstudent og høyskolelektor ved Høgskolen i Bergen