Kan mer olje og gass gi bærekraft?

Publisert

Det skriver han i et innlegg i På Høyden: http://pahoyden.no/debatt/2014/02/fakta-om-forskning-okt-oljeutvinning 

Mener han at institusjonelle beslutninger blir dårligere ved at man kaster lys over relevante momenter i et åpent forum? Det er min klare oppfatning og erfaring at ikke-formelle møteplasser og et bredt tilfang av innspill kan være svært nyttig for besluttende organ.

I de siste månedene har et økende antall forskere ved UiB følt behov for å gå ut offentlig og fortelle om hvordan egen forskning kan bidra til bærekraft. Jeg har minnet om gjeldende forskningsetiske retningslinjer som vi alle bør kjenne til og påpekt noen momenter som i forskjellig grad kan være relevante for h.h.v. institusjonelle prioriteringer og individuelle vurderinger (http://pahoyden.no/debatt/2014/02/behov-presisjon). Graue uttrykker at debatt om etikk skaper splid i forskningsmiljøet. I så fall burde miljøet søke å bli mer robust og ha større takhøyde, ikke forsøke å skremme andre fra å ta opp spørsmål som kan ha ubehagelige konsekvenser.

Ovennevnte er momenter i det som kunne kalles en meta-debatt. Men Graues innlegg inneholder også potensielt viktige og grunnleggende faglige innvendinger mot min påstand om at forskning som understøtter leting etter mer fossilt brensel eller økt produksjon ikke kan bidra til bærekraft. Han forklarer spesifikt om forskning på metoder for å produsere metan fra hittil ikke-produserende, men svært store mulige fremtidige gassressurser i hydratform, og forskning for å bruke CO2 til å drive ut mer olje. Hvis han har rett i at denne forskningen kan gi klimanøytral energi, så har jeg tatt feil, vært for generell og lite nyansert. Mitt hovedpoeng i det følgende er at Graue overser viktige forutsetninger som må være oppfylt for klima-nøytralitet.

Graue sier at produksjon av metanhydrat på en slik måte at CO2 erstatter metan i reservoarene kan skje på en bærekraftig måte. For at slik teknologi skal bli klima-nøytral, må den utvikles fra eksperimentell påvisning av at prosessen virker, via industriell prototyp til demonstrasjon, fullskala anvendelse og deretter oppskalering til å gi signifikant bidrag til å erstatte tradisjonelle fossile energikilder. Parallelt må det utvikles klima-nøytrale løsninger for utvinning og transport av metan fra kilde til brukssted (krevende og viktig siden metan er en hissig drivhusgass), CO2-fangst fra gasskraftverk eller industri der metanet brennes, mellomlagring av CO2, klima-nøytrale løsninger for transport av CO2 tilbake til lagringsstedet (som ofte vil være langt fra gasskraftverk siden disse normalt må legges nær tett befolkete områder for å utnytte spillvarmen), håndtering av både metan og CO2 i forbindelse med metanproduksjon og endelig CO2-lagring i reservoaret. Jeg sier ikke at dette er umulig. Men det er knapp tid tilgjengelig. Videre er det spørsmål om det kan bli kostnadsmessig konkurransedyktig med sol og vind. Hvis ikke, risikerer man at forskning om denne typen energiproduksjon tar oppmerksomhet fra de viktige oppgavene og dermed i netto gir negativt bidrag.

Særlig blir det et problem dersom utslippsdempende teknologi blir tatt i bruk bare i noen ledd i kjeden, for eksempel selve utskiftingen av metan med CO2 i hydrat, uten at de andre aspektene er tilfredsstillende løst. Da kan totalutslippene gå opp dersom teknologien tas i bruk. Det er ikke opplagt at den konkrete forskningsvirksomheten ved UiB innenfor metanhydrat og CO2-hydrat bidrar svært negativt til bærekraft, men det er heller ikke opplagt at fremme av forskning på en slik delprosess nødvendigvis bidrar positivt. Det avgjøres av sammenhengen som forskningsresultatene brukes i.

Så beskriver Graue bruk av CO2 for å øke utvinningsgraden fra modne oljefelt. Slike teknikker har vært i bruk i et visst omfang i USA siden 1980-tallet. Amerikanske myndigheter ble på 1970-tallet redd for avhengighet av oljeimport fra det som ble opplevd som ustabile samarbeidspartnere primært i Midtøsten. Man støttet da teknologiutvikling som kunne øke tilgjengelighet av hjemlige energiressurser og subsidierte bl.a. utbygging av CO2-rørledninger for å bringe CO2 dit den skulle brukes til å drive ut mer olje. I kontrast til kunstig oppsprekking (fracking) som også ble subsidiert av samme grunn og som senere har blitt kommersielt interessant også uten offentlig støtte, har CO2-assistert økt oljeproduksjon hittil ikke blitt noen særlig kommersiell suksess. Oljeselskapene tjener oftest mer på å utvikle nye felt. Teknikken har vært vurdert for anvendelse også i Nordsjøen.

Det er klart at det kan synes interessant å forske videre på dette. Og det kan være at ny teknologi kan gjøre metoden mer attraktiv. Men det er et åpent spørsmål om det noen gang kan bli klima-nøytralt. CO2 kan ikke fanges fra brenning av olje siden oljeprodukter for det meste brukes i distribuerte og ofte mobile små utslippskilder der innfanging ikke er mulig. Man kan selvsagt tenke seg at en mengde CO2 tilsvarende utslipp fra brenning av den produserte oljen pluss CO2-utslipp fra energien som kreves til å drive CO2-fangst (fra kull eller kanskje gass), transport og lagring forsøkes injisert. Men ved forbrenning trekkes oksygen fra atmosfæren. Den mengden CO2 som må lagres blir betydelig større enn den mengden olje som blir produsert og vil kreve mer plass og høyt injeksjonstrykk med fare for oppsprekking. Jeg har ikke sett analyser om at et slikt system vil kunne konkurrere med fornybare energikilder i et bærekraftsperspektiv og heller ikke at det kan bli økonomisk konkurransedyktig gitt den stadige faktiske prisreduksjonen på sol og vind.  Hvis det er mulig, vil det ligge langt fram i tid. Igjen er faren stor for at oppmerksomhet om slik teknologiutvikling skaper falske forventninger og forsinket omstilling bort fra fossilt.

Meg bekjent er det ingen som har uttalt at UiB umiddelbart bør slutte med å tilby utdanning i petroleumsteknologi eller som har stilt spørsmål ved det etiske refleksjonsnivået blant studentene som tar slik utdanning. Tvertimot har jeg sagt (http://pahoyden.no/2014/01/vil-trappe-ned-norsk-oljeutvinning) at det er vanskelig å kritisere næringsaktører for å delta i petroleumsøkonomien. Dette må også gjelde deres ansatte som tildels utdannes ved UiB.

Det stiller seg annerledes når man skal gjøre forskningsstrategiske valg for universitetet. Aksjeforvalter Ole Søeberg sammenligner i Dagens Næringsliv 20.02.2014 oljebransjen med hestevognprodusentene for 100 år siden da bilen (motorvognen) var kommet på markedet. Vi kan velge å prioritere forskning på å lage bedre hestevogner. Vi gjør antakelig noe både smartere og mer samfunnsnyttig hvis vi bidrar til å utvikle noe helt nytt enn hvis vi anstrenger oss for å optimalisere det gamle.