Røvertidsskriftene er et løsbart problem for norske universiteter, skriver prorektor Margareth Hagen. Foto: Hilde Kristin Strand
Røvertidsskriftene er et løsbart problem for norske universiteter, skriver prorektor Margareth Hagen. Foto: Hilde Kristin Strand

Publiseringssystem i trøbbel

Publisert

Vi kan ikke la uvettig publisering og useriøse aktører ødelegge forskningens omdømme.  Her må universiteter, myndigheter, forskningsråd og forskerne selv gå sammen om å rydde opp.

Etter Aftenpostens artikkelserie med grundig gjennomgang av hvordan forskere blir lurt og utnyttet av røvertidsskrifter og -forlag, ser vi at vitenskapen har et kollektivt problem. Floraen av useriøse tidsskrifter på jakt etter fortjenester gjennom å utnytte forskernes behov for å publiseres utfordrer troverdigheten til forskningen.

Men antakelig er røvertidsskriftene et løsbart problem for norske universiteter. Publisering i slike tidsskrifter gir ikke uttelling i finansieringssystemet for sektoren. Ingen får jobb på en seriøs institusjon ved å publisere i skurketidsskrifter uten kvalitetskontroll – snarere tvert om.

Kultur

Det som trengs er at den enkelte institusjon skaffer seg den samme gode oversikten over hva som foregår som Aftenposten har klart. Dersom det er kultur eller aksept for å publisere i verdiløse tidsskrifter eller dra på totalt useriøse konferanser er det sørgelig. Offentlige penger skal ikke brukes på slike formål.

Forskningsetikk kan ikke reduseres til et sett med lover og regler og delegerte ansvarsområder. Det handler også om kultur. En universitetskultur skal handle om søken etter kunnskap og utvikling av vitenskap. Kvalitet skal anerkjennes. Det er dette som skal være driverne, ikke pynting på statistikker, taktiske siteringer og publiseringslister. Både institusjonene og den enkelte forskeren må ta ansvar for skadelige målforskyvninger.

I Norge har vi et system for å kvalitetssikre publiseringskanaler og en rimelig god oversikt over seriøse tidsskrifter igjennom Register over vitenskapelige publiseringskanaler. Å publisere internasjonalt er viktig. Vi må akseptere at det tar tid å publisere godt og i de viktige kanalene. Spørsmålet er om vi har lagt nok vekt på kvalitet i iveren etter å vokse og være synlige? Legger det norske forskningssystemet for mye vekt på å telle framfor hva som teller, for å omskrive filosofen Hans Skjervheim, en av Bergens mange stoltheter.

208 prosent vekst

Ser vi på tall som viser total vekst i publiseringsvolumet i Norge mellom 1995 – 2015 er den på 208 prosent. I noen fagområder har veksten vært på 300-400 prosent. Noe av dette skyldes at det er flere ansatte i sektoren, men en nærliggende forklaring er at små insentiver noen ganger virker overraskende sterkt. Tellekantsystemet fører ikke mye penger med seg for institusjonene, men det har satt et fokus på at det er meningen at folk med forskningstid faktisk skal publisere. Men samtidig kan vi ikke overse at veksten i antall publikasjoner har vært så sterk at spørsmålet om overpublisering melder seg.

Tellekantsystemet, eller Norsk publiseringsindikator som det heter offisielt, har blitt en syndebukk i debatten om hvordan vi måler norsk forskning. Kritikken må nyanseres. Som et virkemiddel til å forstå og ha oversikt over hva, hvordan, med hvem og hvor mye som publiseres er tellekantsystemet bra. Det er selvfølgelig bra at norske forskere publiserer arbeidene sine i større grad enn det som var vanlig før tellekantene ble innført. Tellekantene bidrar også til at forskningen som foregår i basisdelen av de vitenskapelige stillingene ved universitetene systematisk registreres og vektlegges. Neste gang finansieringssystemet til universitetene skal revideres, bør det diskuteres om man ikke skal vri systemet mot å vektlegge kvalitet mer enn kvantitet enn det som er tilfellet i dag.

Overpublisering

Åpen publisering, eller open access som det ofte kalles med den engelske benevnelsen, kan også bidra til overpublisering i akademia. Målene til EU om at all offentlig finansiert forskning skal være åpent tilgjengelig innen 2020 er  viktig politikk. Men det ligger en fare her: Åpen publisering vrir betalingen i den akademiske forlagsbransjen fra leserne til forfatterne. De som leser vitenskapelige tidsskrifter er interessert i streng kvalitetskontroll og færre artikler, mens forfatterne ønsker å få ut det de har skrevet, og helst innen en rimelig tid. Åpen publisering går ofte sammen med heldigitalisering av tidsskriftene – og når det blir nesten gratis å øke antall publiserte sider, kan selv relativt seriøse tidsskrift falle for fristelsen til å øke betydelig hvor mange artikler et tidsskrift kan publisere på et år.

De store vitenskapsforlagene har etablert et omfattende apparat med kvalitetssikring og fagfellevurdering – og det er bra – men samtidig har de ved oppkjøp skaffet seg noe nær monopolmakt i dette markedet. De høye prisene stenger mange forskere ute fra tilgang til forskningsresultater som er skapt ved bruk av offentlige penger i mange ulike land. Denne monopolmakten må brytes. Man må tørre å stå opp mot de store internasjonale forlagene i forhandlinger om pris og tilgang. Tyskland og Sverige har brutt forhandlingene med Elsevier, som er et forlag som nesten har blitt et symbol på misbruk av markedsmakt i bransjen. Idealistiske forlag, for eksempel med utgangspunkt i vitenskapelige medlemsforeninger eller de ledende universitetene i verden, kan få fram nye tidsskrift med høy kvalitet og streng kvalitetskontroll, men samtidig med lav pris.

Det vil finnes en vei ut av disse problemene. Den må institusjonene, tellekantene og den enkelte forsker gå opp sammen.