I mitt tilfelle ble avhandlingen vurdert på nye premisser på tross av at komiteen bestod av to av de tre samme medlemmene som ved første vurdering av avhandlingen, skriver Ann-Kristin Molde. Arkivfoto: Hilde Kristin Strand
I mitt tilfelle ble avhandlingen vurdert på nye premisser på tross av at komiteen bestod av to av de tre samme medlemmene som ved første vurdering av avhandlingen, skriver Ann-Kristin Molde. Arkivfoto: Hilde Kristin Strand

For vilkårlig vurdering av doktor-avhandlinger

Publisert

I 2013 ble den første versjonen av doktoravhandlingen min underkjent, men komiteen skrev at den «med en viss bearbeiding vil kunne bringes opp på et tilfredsstillende nivå i løpet av en seks måneders arbeidsperiode». Etter dette forbedret jeg avhandlingen betydelig med utgangspunkt i kommentarene, og i fjor høst mente veilederen min at jeg trygt kunne levere den på nytt. Overraskelsen var derfor stor da også den nye komiteen, bestående av to av de samme medlemmene, underkjente doktoravhandlingen min – denne gang på grunnlag av andre ‘svakheter’ enn de som ble lagt til grunn ved den første underkjennelsen. Mens den første komiteen anerkjente forskningsbidraget mitt og anbefalte ny levering, kan det virke som at den andre komiteen mener at jeg burde ha gjennomført et helt annerledes prosjekt.

Annengangsunderkjenninger av doktoravhandlinger er svært alvorlige, fordi man bare har rett til å levere avhandlingen til vurdering to ganger. Annengangsunderkjenninger får dermed som konsekvens at kandidaten mister muligheten til å få en doktorgrad basert på forskningen sin. Ph.d.-kandidater får videre heller ingen formell uttelling for 2,5 års forskerutdanning. Det er derfor spesielt viktig at vurderinger av ny versjon av underkjente doktoravhandlinger skjer på en faglig betryggende og rettferdig måte.

Per i dag finnes det ingen formell beskrivelse, verken nasjonalt eller ved Universitetet i Bergen, av hvor godkjenningsgrensen for doktoravhandlinger skal gå. En slik grense er sikkert også vanskelig å operasjonalisere. Det er imidlertid ingen tvil om at godkjenningsgrensen er blitt flyttet mellom første og andre versjon av avhandlingen min, ved at den nye versjonen vurderes strengere og på andre premisser enn den første versjonen. Dette oppfyller etter min mening ikke kravet om «faglig betryggende prøving», som er et viktig ideal for sensur i Universitetet i Bergens eksamensreglement (2012, «7.3.1 Allment om sensor»). Selv om dette reglementet ikke gjelder for vurdering av doktoravhandlinger, er det all grunn til å anta at også slike vurderinger er ment å tilfredsstille de samme idealene. For doktoravhandlinger som er skrevet som del av en forskerutdanning, er det også problematisk om det inngår i underkjenningsgrunnlaget kritikk av grunnleggende teoretiske og metodiske valg som er gjort i samråd med og har fått støtte fra veiledere og andre i det lokale fagmiljøet.

Komiteen som vurderte den nye versjonen av doktoravhandlingen min, valgte å vurdere avhandlingen uavhengig av den første komitevurderingen. Dette førte til at spillereglene reelt ble endret underveis i prosessen. Jeg har brukt mye tid, penger og krefter på å utvikle en ny versjon av avhandlingen. Det er dermed frustrerende å erfare at vesentlige deler av grunnlaget for underkjenningen er kritikk som jeg ikke har fått og heller ikke vil få mulighet til å ta hensyn til.

Komiteen begrunner dette med at det ikke står i Forskrift for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Universitetet i Bergen (2013) at den reviderte versjonen av doktoravhandlingen skal vurderes opp mot den forrige komitevurderingen. Men det er liten tvil om at en helt uavhengig vurdering ikke er intendert fra Universitetet i Bergens side, ettersom det i § 11.4 i forskriften står at «[hvis] en avhandling leveres inn i omarbeidet versjon for ny bedømmelse, se § 12.5, bør minst ett medlem fra den opprinnelige bedømmelseskomitéen delta i den nye komitéens arbeid». Det er vanskelig å se noen annen grunn til dette bør-et enn at det er for å sikre kontinuitet i vurderingene av første og andre versjon av avhandlingen. Universitetet i Bergen har dessuten siden februar 2017 hatt en nettside som heter «Anbefalt fremgangsmåte ved underkjenninger» (Universitetet i Bergen 2017). Det er her tydelig at det er meningen at kandidaten skal utarbeide ny versjon av avhandlingen ved å forbedre den ut fra kommentarene. 

Dersom noen som leverer en ny versjon av avhandlingen, blir utsatt for en uavhengig vurdering, mens andre ikke blir det, utgjør dette i tillegg en vilkårlig praksis med en klar mangel på likebehandling. I mitt tilfelle ble avhandlingen vurdert på nye premisser på tross av at komiteen bestod av to av de tre samme medlemmene som ved første vurdering av avhandlingen. Dette viser at personkontinuitet, som ph.d.-reglementet legger opp til, ikke alltid er nok til å sikre en kontinuitet i vurderingene.

Det trengs derfor mer eksplisitt informasjon i ph.d.-reglementet om hvordan ny komite skal forholde seg til forrige komitevurdering ved annengangsvurderinger. I tillegg trengs det en best mulig avklaring av hvor godkjenningsgrensen for doktoravhandlinger mer generelt skal gå.