Female student asleep on her books
Female student asleep on her books

Humanister og samfunnsvitere må gni søvnen ut av øynene

Publisert

«Humaniora og samfunnsfagene er i krise, og krisen er selvforskyldt,» skriver Steven Pinker i Morgenbladet (Årgang 194, nr. 41). Til tross for at hans kritikk kanskje har noen svakheter, har han klingende rett på dette innledende punktet. Det meldes om stadig økende frafall, studenters uteblivelse og fags nedleggelse. Tilbake står vi, humanistene og samfunnsviterne, og klør oss i hodet. Undersøkelser fra blant andre NIFU viser at vi er blant gruppene med en stor andel gründere, høyere lønn og at vi kommer relativt kjapt ut i arbeidslivet. Så hvorfor uteblir studentene? Man kan komme med kritikk mot fagene innenfor humaniora for å ha lav nytteverdi fordi de produserer folk som verken kan bygge hus eller sette opp et større budsjett, men denne type kritikk kan vi lett fnyse av ved å se hvor mange humanister og samfunnsvitere som blir entreprenører og ledere på andre måter. Som SV-dekan Knut Helland spør i nettavisa På Høyden 22.10.13: «Hvem skal lede ingeniørene om ingen lenger studerer samfunnsfag?»

Humanistenes arbeidslivsutvalg snakker ukentlig med bedrifter og organisasjoner som ikke kommer med annet enn lovord om egenskapene en humanistisk eller samfunnsfaglig utdannelse gir. Enten de sjøl har bakgrunn innenfor de samme fagområdene eller fra helt andre, trekker de fram våre evner til å være (og jeg nevner i fleng, men langt ifra alt) analytiske, strategiske, prosjektorienterte, politiske, diplomatiske, etiske, retoriske, strukturerte, sjølstendige, handlekraftige, velformulerte og kanskje det viktigste; kreative og nytenkende.

Ironisk er det da at ledelsen av utdanningsinstitusjonen vi blir skolert ved ikke viser nok engasjement rundt å få humanister og samfunnsvitere ut i det arbeidsmarkedet de så sårt er behøvd i. I stedet er de i stor grad med på å videreføre en mentalitet om at en utdannelse innen humaniora enten fører til et forsker- eller læreryrke, eller kun som grunnlag for personlig dannelse. Vårt største problem i møte med arbeidslivet er nemlig ikke at vi ikke kan brukes, langt ifra. Men vi blir på ingen måte gitt næringslivsrettet ryggrad fra universitetet. Uansett hvor dannet man mener at man kan bli ved å studere Monet og Dante, må vi alle til sjuende og sist ende opp med en metode for å kunne skaffe oss et levebrød. Vi har kunnskapene, men vi har lite opplæring i hvordan vi skal bruke dem i praksis. Og av mange av tilbakemeldingene fra studentene å dømme kan det virke som om det altfor ofte er de faglig ansattes ignoranse for sine egne muligheter i arbeidslivet som smitter over og viderefører en kultur av dårlig sjøltillit blant studentene. Dette ser man blant annet i hele to kronikker i det nyeste av HFs eget studentmagasin, Atrium (3/13), som begge peker på usikkerheten rundt et endt studium innen humaniora.

Tidligere HF-dekan, Gjert Kristoffersen, uttalte følgende til Studvest, like før arbeidet med Arbeidslivspanelet ved HF begynte og synes: «De fleste av oss universitetsansatte har det handikappet at vi kanskje kjenner samfunnet utenfor universitetet for dårlig. Universitetet kan bli flinkere til å knytte utdannelsene opp mot yrkeslivet.» Opprettinga av arbeidslivspanel både på SV og HF er svært positive framsteg, og næringslivet kan få stor nytte av å lære mer om humaniora. Dessverre har det lite å si for det enkelte (dog dannede) student når hen skal ut i yrkeslivet uten noe form for opplæring i praktisk bruk av kunnskapene fra graden sin.

Humanistenes arbeidslivsutvalg ble opprettet i 2009, fordi det var et stort behov for opplysning blant studentene om hvordan veien ut i yrkeslivet bukter seg; det er på tide at universitetsledelsen også ser at dette behovet har mer å si enn man kanskje har fattet tidligere. Å gi studentene noen flere yrkes- eller arbeidslivsrettede studiepoeng kan være en enkel og økonomisk stopper for humaniora-krisen.