Professor O’Fahey døde i Oslo den 9. april 2019. Hans verk har vært avgjørende for historien om Sudan og Afrikas- og Midtøstenshistorie-miljø ved UiB.
Professor O’Fahey døde i Oslo den 9. april 2019. Hans verk har vært avgjørende for historien om Sudan og Afrikas- og Midtøstenshistorie-miljø ved UiB.

Nekrolog: Sean O’Fahey (1943-2019)

De siste dagene har sett store endringer i Sudan: President Omar al-Bashir ble avsatt i et militært kupp frembrakt av det folkelige opprøret som begynte i fjor, og som særlig eskalerte etter 6. april i år.

Publisert

Avsettelsen fant sted 11. april, men folk er fortsatt i gatene og demonstrerer imot den militære overgangsregjeringen.

Situasjonen krever analyser fra forskjellige vinkler, som alltid har vært tilfellet i sudansk politikk. Som et humaniora-mennesket ville jeg først og fremst vende meg til historien for å forstå prosessen som setter mennesker og grupper opp mot hverandre. Og ved slike tilfeller her i Bergen, skulle jeg – og nesten alle Sudan-interesserte – besøke eller ringe professor emeritus Rex Sean O’Fahey, for å høre hans mening. Men det kan vi ikke gjøre denne gangen: O’Fahey døde den 9. april i Oslo.

Han studerte Afrikas og Midtøstens historie på School of Oriental and African Studies (SOAS) i London. Hans doktoravhandling handlet om pre-kolonial Darfur og veilederen hans var professor P.M. Holt som jobbet i SOAS fra 1955 til 1982, men som hadde lang erfaring i Anglo-Egyptisk Sudan.

Universitetet i Khartoum fra en postkort fra O’Faheys arkiv.
Universitetet i Khartoum fra en postkort fra O’Faheys arkiv.

O’Fahey fikk mulighet gjennom Holt til å reise til Sudan i 1967 hvor han jobbet på Universitetet i Khartoum og begynte å forske på materiale i National Records Office (NRO) etter tillatelse som han fikk fra direktoren Dr. Muhammad Ibrahim Abu Salim (1927-2004).

Abu Salim ble hans god venn, og O’Fahey så på ham som en mentor. I 2006 dediserte han den upubliserte katalogen av «Darfur Historical Documents» til den nylig avdøde direktøren for NRO.

Sean O’Fahey i Khartoum med Abu Salim og Awn Alsharif Qasim (1980-tallet). Fra O’Faheys arkiv.
Sean O’Fahey i Khartoum med Abu Salim og Awn Alsharif Qasim (1980-tallet). Fra O’Faheys arkiv.

Det var i disse årene, og mer presist i 1969-1970, at O’Fahey begynte feltarbeid i Darfur, hvor han samlet inn manuskriptene som skulle danne grunnlaget både for flere av bøkene hans og for samlingen.

På en av disse reisene til Darfur, traff han Gunnar Haaland (nå professor emeritus ved Sosialantropologi i Bergen), og de ble venner. Haaland inviterte O’Fahey til å besøke Bergen. Etter et kort opphold i Skottland og undervisning på Universitet i Edinburgh, flyttet O’Fahey til Bergen i juli 1971. Her var han sentral i å bygge opp miljøet i Midtøstens historie og tok initiativ, sammen med professor Reidar Grønhaug på sosialantropologi, til å opprette et Senter for Midtøsten-studier. Dette senteret var fundamentalt for opprettingen av et tverrfaglig Midtøsten-miljø i Bergen fra 1990-tallet og framover.

Under hans veiledning tok de fleste av Midtøsten- og Afrika-spesialistene i Norge doktorgraden, nemlig Anders Bjørkelo, Knut Vikør, Endre Stiansen, Albrecht Hofheinz og Anne Bang, samt viktige figurer fra både Sudan (Ali Salih Karar og Ahmed Ibrahim Abushouk) og Vesten (Mark Sedgwick).

Da O’Fahey pensjonerte seg i 2013, donerte han samlingen sin av sjeldne bøker, personlige notater og korrespondanse, samt manuskript-kopier til Universitetsbiblioteket i Bergen.

O’Fahey skriv under på avtalen der overlét privatarkiv sitt til Universitetsbiblioteket. Foto: Magnus Halsnes Opphavsrett: UiB (https://www.uib.no/ahkr/42760/uib-f%C3%A5r-unik-afrika-samling)
O’Fahey skriv under på avtalen der overlét privatarkiv sitt til Universitetsbiblioteket. Foto: Magnus Halsnes Opphavsrett: UiB (https://www.uib.no/ahkr/42760/uib-f%C3%A5r-unik-afrika-samling)

Manuskript- og Librarsamlingen forvalter materialet som O’Fahey samlet i løpet av sine feltarbeid, primært i Darfur i årene 1969, 1970, 1974 og 1976, men også i løpet av sin lange karriere og gjennom flere samarbeidsprosjekter med John Hunwick (Arabic Literature of Africa) eller Jay Spaulding (The Kingdoms of Sudan).

Men først og fremst kan Bergen være stolt over at O’Faheys arv er grunnen til at vårt universitet ble oppvaringsstedet for den største samlingen med Sudan-manuskripter utenfor Sudan.

Selv om materialet som O’Fahey-samlingen består av i hovedsak er kopier av originaler fra Sudan, men også fra Nord- og Vest-Afrika, samt andre regioner i den islamske verdenen, er disse gjenstandene uerstattelige vitner om historien og skriftkulturen fra en verden som ofte har blitt rammet av krig som truer kulturarv som håndskrifter. Historien om Timbuktu i Mali er velkjent; manuskriptene fra Kanem-Bornu riket i Chad kanskje mindre, men materiale fra både Mali og Chad finnes også i O’Fahey-samlingen. Men først og fremst kan Bergen være stolt over at O’Faheys arv er grunnen til at vårt universitet ble oppvaringsstedet for den største samlingen med Sudan-manuskripter utenfor Sudan.

Sean O’Fahey på feltarbeid i Darfur på 1970-tallet. Fra O’Faheys arkiv.
Sean O’Fahey på feltarbeid i Darfur på 1970-tallet. Fra O’Faheys arkiv.

Disse manuskriptene handler primært om Darfur, men også om sufismen og arabisk litteratur mer generelt. Det er på grunnlag av disse manuskriptene at O’Fahey skrev noen av de viktigste bidragene sine i Afrikas og Midtøstens historie, for eksempel «State and Society in Darfur», «Land in Darfur», «The Darfur Sultanate», «Enigmatic Saint. Ahmad Ibn Idris and the Idrisi Tradition», «The Writings of the Muslim Peoples of Northeastern Africa” (vol. 3 I ALA).

Hans siste verk var «Darfur and the British», men han fortsatte å skrive, å delta i debatter, å gi råd, og å formidle samlingen sin til alle interesserte. Det er vår plikt nå å formidle på den beste mulige måten disse manuskriptene til det bredeste publikum mulig og å forvalte de fysiske gjenstandene for de neste generasjonene av forskere og studentene - både fra Sudan og andre steder.

Og vi, som fra langt unna håper på det beste for Sudan, må nå se O’Fahey som grunnleggeren av studier om Sudan og håndskrifter i Bergen fra langt unna også.

Det er særlig sudanerne som O’Fahey var mest opptatt av. Han var ikke en akademiker som var adskilt fra sitt forskningsobjekt og de arvtakere av tradisjonen som han forsket på. Tvert imot, han hadde kontakt med sudanere i Sudan, i Norge og verden rundt; hans svigerdatter er fra Sudan; det var Sudan han snakket om og var bekymret over. Han sørget over fraflyttingen av middelklassen og den utdannede nye generasjonen fra landet. Men han så sikkert med optimisme determinasjonen i den sudanske befolkningen de siste dagene. Og det er sikkert flere i Khartoum og andre steder i Sudan, som tenker også på ham når de kjemper for landet og identiteten sin med en visjon for rettferdighet og demokrati.

Og vi, som fra langt unna håper på det beste for Sudan, må nå se O’Fahey som grunnleggeren av studier om Sudan og håndskrifter i Bergen fra langt unna også. Hans bidrag var grunnleggende, de nye generasjonene skal bringe videre kunnskap og idealer.

For denne nekrologen har jeg brukt materiale fra O’Faheys dødsannonse i forskergruppen om Midtøsten og Islam skrevet av Knut Vikør; fra nekrologen forfattet av professor Ahmed Ibrahim Abushouk på facebook (derfra kommer hovedbildet i denne nekrologen); fra Marianne Bøes artikkel «The Bergen-Sudan Connection» fra boken «Connecting South and North. Sudan Studies from Bergen in Honour of Mahmoud Salih» (2009), s. 5-18, særlig s. 7 og 12-13; og fra mitt arbeid med organisering av O’Faheys samling i 2012-2013 da jeg hadde nesten daglig kontakt med den avdøde professoren. Jeg ville også takke Henriette Hafsaas for gode innspill.