Studenter skal kunne ytre seg i alle rom, skriver rektor Dag Rune Olsen. Foto: Tor Farstad
Studenter skal kunne ytre seg i alle rom, skriver rektor Dag Rune Olsen. Foto: Tor Farstad

Rektor: «Selv om andres synspunkt sårer, er forbud mot ytring et drastisk tiltak»

Mening. Vi trenger ikke egne rom fylt med vatt og medhold. Universitetets kritiske rolle går fremst, men ikke på bekostning av et godt debattmiljø, skriver rektor Dag Rune Olsen i et svar til professor Jill Walker Rettberg og krav om «safe spaces» på universitetet.

Published

Internasjonalt handler «safe spaces» om mer enn god diskusjonskultur. Men Jill Walker Rettberg tolker begrepet som et undervisningsrom hvor en skal føle seg trygg til å ytre seg. Det handler ikke om krenkelse, men om at et synspunkt skal komme frem, forteller Rettberg.

Ideer om at man skal skjermes fra å støtes i undervisning har skapt debatt ved bl. a. engelske og amerikanske colleger og universiteter. Vi er et internasjonalt universitet og vår kultur er ikke avgrenset fra verken amerikanske, engelske eller andre internasjonale institusjoner. Krenkelsesordet florerer hyppigere i norske medier, så debatten er relevant.

Det er vanskelig å utforske faglige nyanser og kontroverser når verdens reelle utfordringer er full av støtende temaer.

Dag Rune Olsen, rektor Universitetet i Bergen

Trygge havner mot kritisk debatt

Om man skaper «trygge havner» for å skjerme mot støtende meninger jobber vi mot den kritiske debatten for meningsdannelse og problemløsning. Det er vanskelig å utforske faglige nyanser og kontroverser når verdens reelle utfordringer er full av støtende temaer. Dette skal riktignok ikke gå på bekostning av et godt debattmiljø, hvor en argumenterer saklig og med respekt overfor hverandre.

Det fins mange måter å tilrettelegge for god og hensiktsmessig diskusjon. Gruppestørrelse og deltagere er naturligvis viktige elementer. Det vi derimot må passe på er å ikke konstruere ekkokammer. I en undervisningssituasjon som Rettberg beskriver, er jeg riktignok ikke spesielt bekymret for at dette er tilfellet.

Hvordan gjennomføre «safe spaces»?

Hvis kulturen virkelig viste seg i Norge, hvordan skulle vi hypotetisk sett gjennomført «safe space»-tankegangen? Skulle vi ha håndplukket og forbydd ulike grupper eller ytringer vi er uenige med? Takler vi best radikale og ekstreme meninger ved utestenging og isolasjon, eller er det mer fruktbart å argumentere imot og stille sin fornuft til rådighet?

Flere unge enn eldre voksne ønsker å forby talere med lite sosialt aksepterte budskap, ifølge en undersøkelse vist til i The Telegraph. Eksempelvis støttet studentunionen ved Universitetet i Bristol å forby ytringer fra radikale feminister som er avvisende til transkjønnedes rett til å kalle seg kvinner (såkalte TERF). Studenter har stor innflytelse på universitetets utvikling og kultur, så slike holdninger kan få betydelige konsekvenser.

Forbud mot ytringer er drastisk

Selv om andres synspunkt sårer, er forbud mot ytring et drastisk tiltak. Dersom det er faglig interessant å invitere folk med kontroversielle meninger, har universitetet takhøyde for dette. Men hos oss får man ikke noe talerør eller noen plattform for å ytre seg uimotsagt. Inviteres man til å snakke så må man belage seg på å utfordres. Det gjelder alle, uansett virkelighetsoppfatning.

Jeg kan med trygghet si at vår gode kultur ikke kan forvaltes om vi skal skjerme folk fra å krenkes.