Illustrasjon fra tittelbladet i «Flora Lapponica» fra 1737. Den unge oppdagelsesreisende Linné i Lappland, ikke uventet med Linnea borealis nede til høyre.
Illustrasjon fra tittelbladet i «Flora Lapponica» fra 1737. Den unge oppdagelsesreisende Linné i Lappland, ikke uventet med Linnea borealis nede til høyre.

Carl von Linné: Den selvbevisste systematiker

Carl von Linné var mannen som ordnet og systematiserte naturen, en svært sammensatt skikkelse som hadde blikk for de store systemene, men også for minutiøse detaljer. Med velutviklet selvbilde og imponerende arbeidskapasitet klassifiserte han klodens flora og fauna, og ga navn til 8000 planter og 6000 dyr.

Publisert Sist oppdatert

Linné i biblioteket

I 1882 publiserte Bergens Museum den første trykte katalogen over boksamlingene sine, «Katalog I. Den Naturhistoriske Afdeling, med Tillæg: Fastings Bibliothek». Katalogen ble ordnet og skrevet av museets bibliotekar, den da 78 år gamle Peter Hysing. Hovedkatalogen inneholdt 12 av Linnés bøker, mens «Fastings Bibliothek» - boksamlingen etter forfatteren og kritikeren Claus Fasting – inneholdt 9 originalutgaver av Linné. I 2020 har bestanden av Linné-bøker mangedoblet seg, og består bl.a. av 13 førsteutgaver. Og det er fascinerende å se at disse originalutgavene er svært velbrukte, flere av dem inneholder notater og marginalia, og selvsagt den allestedsnærværende signaturen til museets grunnlegger, W.F.K. Christie.

Ved Spesialsamlingen finnes også to håndskrevne forelesningsreferater, skrevet av to av Linnés elever, David Davidsson Pontin, og den norsk-danske botanikeren Martin Vahl, født i Bergen i 1749, død i København i 1804. Vahl studerte hos Linné i Uppsala mellom 1769 og 1774, og vi kan studere Vahls notater på boksidene i 1758-59-utgaven vår av «Systema Naturae».

Carl v. Linné: Prælectiones privatissimæ. 1770 [Nedtegnet av Martin Vahl].
Inneholder referat på dansk av Linnés forelesninger over entomologi og botanikk på Linnés landsted Hammarby I 1770. Fra Manuskript- og librarsamlingen.
Carl v. Linné: Prælectiones privatissimæ. 1770 [Nedtegnet av Martin Vahl]. Inneholder referat på dansk av Linnés forelesninger over entomologi og botanikk på Linnés landsted Hammarby I 1770. Fra Manuskript- og librarsamlingen.

Liv og lære

Prestesønnen Carl Linné ble født i Småland i 1707. Han studerte i Växjö fra 1724, og så to år i Lund før han kom til det tradisjonsrike universitetet i Uppsala i 1729. Universitetet i Uppsala var grunnlagt i 1477, men fikk storhetstiden sin først på 1600- og 1700-tallet, ikke minst takket være Linné og de mange elevene hans, som bidro til at Uppsala ble ledende i utviklingen av datidens moderne naturvitenskap. Han reiste på sin første og mest berømte «oppdagelsesreise» i 1732, til «Lappland», i Nord-Sverige, og en liten avstikker innom Nord-Norge. I årene 1735-1738 oppholdt han seg i Nederland og England, og i løpet av disse årene la han grunnlaget for mye av sitt livsverk. Han skrev og publiserte de første utgavene av de viktigste verkene sine i Nederland. Etter et mellomspill i Stockholm ble han utnevnt til professor i medisin i Uppsala den 5. mai 1741 – et professorat som også omfattet botanikk.

Selv om Linné på mange områder var forbausende moderne, var han like fullt et ektefødt barn av 1700-tallets teologi, fast forankret i troen på skapelsesberetningen, på at alt i naturen var et bevis på Guds eksistens. Linnés livsoppgave ble derfor å ordne og systematisere skaperverket, i sin selvbestaltede rolle som Guds fortolker. Verden måtte vente et århundre før Darwin og evolusjonsteorien løsrev naturen fra teologien og fra Linnés statiske arts- og verdensbilde.

«Numeros et nomina» - «tellet og navngitt»; Linné i full sving med å klassifisere klodens flora og fauna. Fra tittelbladet i en 1760-utgave av «Systema Naturae», utgitt i Magdeburg.
«Numeros et nomina» - «tellet og navngitt»; Linné i full sving med å klassifisere klodens flora og fauna. Fra tittelbladet i en 1760-utgave av «Systema Naturae», utgitt i Magdeburg.

Samtidig var Linné påfallende sterkt preget av datidens myter og tankesett, noe som i tekstene hans kunne gi paradoksale og særdeles snodige utslag. Aristoteles påsto i sin «Historia Animalium» at svalene ikke trakk sydover om vinteren, men kvittet seg med fjærene sine og overvintret i huler. Merkelig nok reviderte Linné denne myten et hakk lenger mot det absurde, og mente at svalene overvintret på bunnen av innsjøer og vann. Dette er et godt eksempel på at Linné ikke var noen empiriker, han formulerte oppsiktsvekkende hypoteser basert på tynt og mytologisk grunnlag, uten å teste dem.

Linné hadde en halsbrekkende arbeidskapasitet, han publiserte nærmere 70 bøker innenfor botanikk, zoologi, mineralogi, medisin, diettlære, og seksuallære; skrev tusenvis av brev og nesten 200 avhandlinger – et svært så imponerende livsverk. Linné var så til de grader klar over sin egen betydning og rolle, noe som kommer tydelig frem i de fascinerende og lett hakeslepp-skapende selvbiografiske skissene hans. Han skrev fem slike «Vitae». I de fleste av dem omtaler han seg selv i 3. person, og sparer ikke der på selvforherligelse og selvskryt. Og når vi i tillegg vet at han skrev anmeldelser av sine egne bøker, i tidsskriftet «Lärda Tidningar» utgitt av hans forlegger Lars Salvius, er bildet av den selvbevisste systematiker komplett.

Linné skrev med bred pennesplitt sitt eget ettermæle, og formulerte sin egen fortreffelighet med stor patos, men også med humoristisk selvinnsikt: «Linnæus war intet stor, intet liten, mager, brunögd. Lätt, hastig, gick fort, giorde all ting promt, tolte ej sent folk; wart hastig rörd, sensibel».

Linnés berømte tegning av Kvitlyng (Andromeda polifolia) fra reisedagboken «Iter Lapponicum», der han i sin ekstatiske naturglede koblet Kvitlyngen til sagnet om Andromeda, som var lenket til en klippe for å bli spist av et sjøuhyre, men ble reddet av Persevs (eller Linné?).
Linnés berømte tegning av Kvitlyng (Andromeda polifolia) fra reisedagboken «Iter Lapponicum», der han i sin ekstatiske naturglede koblet Kvitlyngen til sagnet om Andromeda, som var lenket til en klippe for å bli spist av et sjøuhyre, men ble reddet av Persevs (eller Linné?).

Inn i det mytiske landskapet: Lapplandsreisen

En av førsteutgavene som finnes ved Universitetsbiblioteket i Bergen er «Flora Lapponica», utgitt i Leyden i Nederland i 1737, skrevet og samlet av Linné etter hans store eventyr, «Lapplandsresan» i 1732. Og det var nettopp denne boka som ga Linné hans første smak av berømmelse og posisjon innen 1700-tallets naturvitenskap. Reisen ble gjort på oppdrag av Kungl. Vetenskapssocieteten i Uppsala, som en oppdagelsesferd for å befare og dokumentere det «ukjente og mytiske» landskapet i Nord-Sverige.

Den 25 år gamle Linné reiste nordover langs kysten til Luleå, før han entret «villmarken» og nådde Jokkmokk og videre over til Norge, der han kom ned i Tørrrfjorden og endte opp i Rørstad, nord for Bodø. Han returnerte samme vei, reiste over til Åbo på finsk side, og hjemreisen gikk over Østersjøen via Åland og hjem til Uppsala. Vi kan følge ferden hans i reisedagboka «Iter Lapponicum», som først ble utgitt på engelsk i 1811. Grunnen til denne engelske utgivelsen er for øvrig et sorgens kapittel for den svenske nasjonalfølelsen – nesten alt av Linnés arkivmateriale, boksamlinger, herbarier osv ble etter hans død i 1778 solgt til en formuende engelskmann, og er frem til i dag bevart ved The Linnean Society i London.

Linné i sin kuriøse samedrakt, malt av Michael Hoffman i 1735. Gjengitt fra Broberg: Mannen som ordnade naturen.
Linné i sin kuriøse samedrakt, malt av Michael Hoffman i 1735. Gjengitt fra Broberg: Mannen som ordnade naturen.

«Iter Lapponicum» er en fascinerende reisedagbok, opprinnelig skrevet på en blanding av svensk og latin, preget av Linnés til tider ekstatiske livsfølelse, naturglede og naturpoetiske skildringer. Og selv om Linné stort sett beveget seg langs samenes gamle og veletablerte handelsruter og stier, formidler teksten med selvbevisst lidelsespatos den unge oppdagerens ferd gjennom endeløse ødemarker, vassende til knes i myrer, oppspist av mygg, eller frysende i snøvær i den ødslige fjellheimen. Men på tross av alle strabasene dukker hele tiden entusiasmen og den smittende oppdagelsesgleden frem i fortellingen; en entusiasme som nok smittet over på de offisielle rapportene Linné sendte hjem til Uppsala, der han skrøt på seg en reiselengde som var det dobbelte av de faktisk reiste 350 mil.

Møtet med samene ble svært viktig for Linné, og selv om han til tider omtalte dem i datidens nedlatende holdninger og språk – «barbariske skikker» - dyrket han resten av livet samene som et forbilde angående levemåte, helse og diett. Særlig det siste ble et hovedpunkt og en moralsk kjepphest i Linnés tekster og forelesninger. Og Linné poserte svært så villig i sin noe kuriøse samedrakt, foreviget på et kjent maleri fra 1735.

Tittelbladet på 10. utgave av «Systema Naturae», utgitt i Stockholm i 1758-59.
Tittelbladet på 10. utgave av «Systema Naturae», utgitt i Stockholm i 1758-59.

«Systema Naturae»

De to systematiske verkene som er grunnlaget for Linnés ry er «Species Plantarum» (1753) og «Systema Naturae» - da særlig den 10. utgaven fra 1758-59. Spesialsamlingen bevarer flere utgaver av disse to monumentale verkene, der vi finner det forsøksvis altomfattende klassifiseringssystemet i sin endelige form. Førsteutgaven av «Systema Naturae» på 12 sider ble utgitt i Leyden i 1735: 4. utgave fra 1744 var på 108 sider, 6. utgave fire år senere var dobbelt så stor; 10. utgave fra 1758-59 var på 1384 sider, og kolossen fra 1766-68 er på hele 2300 sider.

Som Guds stedfortreder ga Linné i løpet av sin levetid navn på nesten 8000 planter og 6000 dyrearter, og han estimerte selv at klodens totale antall arter var ca. 26 500. I dag vet vi at det beskrevne antallet arter er ca. 1,5 millioner, og at det samlede antallet arter trolig ligger et sted mellom 3 og 10 millioner.

En velbrukt utgave av bind 2 av «Systema Naturae» fra 1759, med notater og spennende marginalia av den bergensfødte botanikeren Martin Vahl.
En velbrukt utgave av bind 2 av «Systema Naturae» fra 1759, med notater og spennende marginalia av den bergensfødte botanikeren Martin Vahl.

Linnés hovedinnsats i vitenskapen var å ordne og systematisere, med troen på at ethvert fenomen i naturen kunne innordnes i et system, å finne et redskap for å få orden på skaperverket i naturen. Og genistreken til Linné var at han gjennomførte en total forvandling av datidens klassifiseringskaos, og skapte en terminologi og en nomenklatur – et regelsett for navnebruk – som revolusjonerte naturvitenskapen. Han skapte et hierarkisk kodesystem, basert på Orden -> Familie -> Slekt -> Art, den binære nomenklatur med slektsnavn og artsnavn – som f.eks. Linnaea borealis. Dette er den desidert viktigste arven etter Linné, et system som omfatter hele plante- og dyreriket, og som med moderne modifikasjoner fortsatt er i bruk i dag.

Den vesle og vakre Linnaea borealis er i dag selve symbolet på arven etter Linné, den ble oppkalt etter ham, og i et anfall av uvanlig beskjedenhet skrev han om sin favorittart i 1737: «en växt i Lappland, lågvuxen, obetydlig, förbisedd, blommande endast en helt kort tid; växten er uppkallad efter Linnæus, som liknar den».

Linnea borealis, fra The Linnean Herbarium, Linnean Society of London. Gjengitt fra Broberg: Mannen som ordnade naturen.
Linnea borealis, fra The Linnean Herbarium, Linnean Society of London. Gjengitt fra Broberg: Mannen som ordnade naturen.

Kilder:

Broberg, Gunnar, 2019. Mannen som ordnade naturen. En biografi över Carl von Linné. Stockholm.

Hessen, Dag O., 2000. Carl von Linné. Oslo

Linné, Carl von, 2016. Lapplandsresan. Göteborg.

http://www.linnaeuslink.org/

(Takk til Marianne Paasche for skanning.)