Ett av de to sammenhengende fragmentbiter (ubb-ms-1836-1) av et blad av Magnus Lagabøtes landslov. Kjøpt av Universitetsbiblioteket i Bergen og Nordisk Institutt (nå en del av Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier) fra Cappelens antikvariat i Oslo i 1981.
Ett av de to sammenhengende fragmentbiter (ubb-ms-1836-1) av et blad av Magnus Lagabøtes landslov. Kjøpt av Universitetsbiblioteket i Bergen og Nordisk Institutt (nå en del av Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier) fra Cappelens antikvariat i Oslo i 1981.

Lovfragment på vandring

Mandag 28. oktober ble et lovfragment av Magnus Lagabøtes landslov avduket ved Bryggens Museum. Her er historien om hvordan et nærmere 700 år gammelt lovfragment har vandret gjennom tre nordiske land og til slutt endt opp i Bergen.

Publisert   Sist oppdatert
ubb-ms-1836-1 som nå er utstilt på Bryggens Museum.
ubb-ms-1836-1 som nå er utstilt på Bryggens Museum.

I forbindelse med den nyåpnede hovedutstillingen «Under Jorden» på Bryggens Museum, har Bymuseet i Bergen og Manuskript- og librarsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen inngått et samarbeid om en rullerende utstilling i en av hovedutstillingens montre. Hver gang et nytt dokument avdukes vil det være en foreleser som forteller om dokumentet.

Nytt samarbeid

Manuskript- og librarsamlingen har inngått samarbeid med flere stipendiater ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier. Disse gjør nå en del av deres pliktarbeid i spesialsamlingene.

Den første stipendiaten med en slik avtale var Nina Stensaker. Hun er stipendiat i norrøn filolog og skriver avhandling om de norrøne litterære fragmentene i Riksarkivet i Oslo.

Som del av sitt pliktarbeid arbeider hun nå med å forbedre katalogen over de norrøne papirhåndskriftene ved spesialsamlingene.

I forbindelse med avdukingen av ubb-ms-1836-1 holdt Nina en presentasjon som du nå kan lese i ukens «Spesialsnop».

Denne teksten er i stor grad bygget på artikkelen «Pergamentblad på vandring» av Ludvig Holm-Olsen fra 1983.

Under Middelalderuken arrangerte Universitetsbiblioteket og Bryggens Museum en middelalderdag som fokuserte på middelalderkilder og hvor man kan finne dem. Programmet var variert og inneholdt blant annet en byvandring og omvisning i den flotte nye utstillingen på Bryggens Museum. Dagen ble avsluttet med at fragmentet ubb-ms-1836-1 ble avduket.

Museumspedagog Knut Høiaas forteller om noen av runepinnene som nå er utstilt på Bryggens Museum. Foto: Svein-Arne Selvik, UBB.
Museumspedagog Knut Høiaas forteller om noen av runepinnene som nå er utstilt på Bryggens Museum. Foto: Svein-Arne Selvik, UBB.

Fikk tilbud om å kjøpe en del av historien

Høsten 1981 kom Cappelens antikvariat i Oslo over to pergamentblader og et tilbud om å kjøpe dem gikk til Bergen. Det ene bladet var fra et islandsk håndskrift fra 1500-tallet, en avskrift av biskop Gissur Einarssons oversettelse av Jesu Siraks bok, en av de apokryfe bibelske bøker i Det gamle testamentet.

Det andre fragmentet (ubb-ms-1836-2) som Universitetsbiblioteket og Nordisk Institutt kjøpte i 1981 inneholder Gissur Einarssons islandske oversettelse av Jesu Siraks bok og kan dateres til 1500-tallet.
Det andre fragmentet (ubb-ms-1836-2) som Universitetsbiblioteket og Nordisk Institutt kjøpte i 1981 inneholder Gissur Einarssons islandske oversettelse av Jesu Siraks bok og kan dateres til 1500-tallet.

Det andre pergamentbladet var lovfragmentet som det her fortelles om og som nå er utstilt på Bryggens Museum. Universitetsbiblioteket i Bergen kjøpte begge bladene med bidrag fra Nordisk institutt (nå en del av Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier) i Bergen og de to pergamentbladene fikk signaturene ubb-ms-1836-1 og 2.

Begge bladene var før dette solgt i Sverige fra boet etter Florence Stephens, en etterkommer av folkeminne- og runeforskeren George Stephens (1813-1893). Historien til dette lovfragmentet starter imidlertid mange århundrer tidligere.

Magnus Lagabøtes landslov av 1274

I 1274 fikk Norge, som et av de første land i Europa, en samlet lov for hele riket. Magnus Lagabøtes landslov, ofte bare kalt Landsloven, avløste landskapslovene for Frostating, Gulating, Eidsivating og Borgarting og var gjeldende rett i over 400 år.

Landsloven ble skrevet for hånd og deretter avskrevet utallige ganger. I dag er det overlevert 35 håndskrifter i norrøn språkform med tekstkritisk verdi av landsloven fra 1350 eller tidligere, i tillegg finnes det om lag 50 fragmenter. Dette er et stort overlevert materiale, til sammenligning er det for vår eldste bok, Gammelnorsk homiliebok (AM 619 4to), bare overlevert et eneste håndskrift.

Det store overleverte materialet tyder på at det i 1350 fantes ett håndskrift av landsloven per 1200 innbygger i det norske riket, noe som viser stor popularitet og utstrakt bruk. Ingen av de overleverte håndskriftene eller fragmentene er originaler, de er alle avskrifter og avskrifters avskrifter i et ukjent antall ledd. Lovfragmentet vi her omtaler, kan dateres til ca. 1320.

I middelalderen fantes det ikke noe språkråd eller normering av språket. Hver skriver hadde derfor sin egen ortografi som baserte seg på tre faktorer: skriverens egen dialekt, skriverens forelegg (boken han kopierte) og skriverens opplæring.

Språket i dette lovfragmentet viser østlandske trekk. Totalt består fragmentet av to fragmentbiter, som passer perfekt sammen. Det er ikke noe teksttap mellom de to bitene og i størrelse måler bladet 16,5 x 11,5 cm.

Fragmentet inneholder deler av Landsleiebolken. Dette er en av de ni hovedbolkene i landsloven og den store, blå initialen h markerer starten på kap. 48. Rubrikken i rødt fungerer som en overskrift: «her seger um votn ok væiði ok at ængi skal fara a ulofat» eller på moderne norsk: «Her fortelles det om vann og veide [jakt eller fiske] og at ingen skal dra [på veiding] uten lov».

Verso-siden (baksiden) av ubb-ms-1836-1. Boken som fragmentet en gang har tilhørt har vært forholdsvis liten. Den flotte initialen h markerer starten på kap. 48 i Landsleiebolken.
Verso-siden (baksiden) av ubb-ms-1836-1. Boken som fragmentet en gang har tilhørt har vært forholdsvis liten. Den flotte initialen h markerer starten på kap. 48 i Landsleiebolken.

Håndskriftenes skjebne

Det varierer hvor mye vi vet om historien til middelalderhåndskriftene av Landsloven, men det er all grunn til å tro at de var i bruk i Norge frem til kong Christian 4s Norske Lov kom i 1604. Denne loven var egentlig ikke noe annet enn en oversettelse av Landsloven til moderne dansk, den var autorisert av kongen og ikke minst var den trykt og tilgjengelig.

På slutten av 1500-tallet forsto de færreste det gamle norske språket og det tekstlige innholdet, spesielt i liturgiske bøker, hadde ikke lenger noen verdi. Det som imidlertid var verdifullt var det slitesterke pergamentet, og etter reformasjonen i 1536/1537 ble mange middelalderhåndskrifter skåret opp og brukt som innbindingsmateriale for skattelister og protokoller. Disse protokollene ble deretter sendt til sentraladministrasjonen i København.

Da det norske Riksarkivet ble grunnlagt i 1825, ble de samme protokollene sendt tilbake til Oslo og her ligger de fremdeles.

Latinske fragmenter brukt til forsterkning av bokryggen på Librar q24.
Latinske fragmenter brukt til forsterkning av bokryggen på Librar q24.

Gjenoppdagelse av fragmentene I flere århundrer lå tusenvis av fragmentbiter gjemt i ulike skattelister og protokoller fra hele Norge, men tidlig på 1840-tallet sendte Henrik Wergeland, som da var Norges første riksarkivar, noen få fragmentbiter, særlig av norske lovhåndskrifter til Universitetet i Oslo, og han fortalte at han hadde funnet dem i Riksarkivet. Han opplyste imidlertid ikke hvordan de var funnet, eller om det kunne være muligheter for flere funn.

Mer ble ikke gjort med denne saken før Christian Lange overtok jobben som riksarkivar i 1845. Lange oppdaget raskt hvor han skulle lete etter flere fragmenter i Riksarkivet, Peter Andreas Munch skriver i en artikkel fra 1847:

«Ved at ordne endeel c. 200 Aar gamle Fogderegnskaber, Skattemandtal og deslige bemerkede han nemlig, at ethvert Hefte, der almindeligviis bestod af flere Folio-Ark, i Ryggen var forsynet med Pergaments-Stykker (…) Disse Pergaments-Strimler eller Lapper maatte strax tiltrække sig Opmerksomheden, da de fleste af dem vare beskrevne med Skrift fra Middeladeren og paa mange endog fandtes smukke, med Forgyldning og alskens Farver forsynede Initialer. Ved nærmere Eftersyn opdagedes snart, at flere af dem vare Brudstykker af oldnorske, især Lov-Codices».

Alle fogderegnskap ble deretter planmessig gjennomgått, og Carl Richard Unger tok ivrig del i arbeidet og Munch skriver at han «tilbragte flere Formiddage mellem de støvede Reoler». På kun få dager ble det funnet fragmentbiter som en gang har tilhørt over 50 forskjellige bøker av både lover, kongesagaer, helgensagaer og annen norrøn litteratur. I tillegg fant de en mengde fragmenter av liturgisk innhold, som Munch ikke viste interesse for: «latinske Bøger af asketisk Indhold og saaledes ei af nogen synderlig Interesse for os». Fragmentsamlingen økte stadig og i dag omfatter Riksarkivets fragmentsamling over 6000 fragmentbiter, de fleste riktig nok på latin.

Riksarkivet i Oslo har digitalisert alle de 550 norrøne fragmentene som er i deres samling. Dette bildet viser en av de fem fragmentbitene som i dag har signaturen NRA 12 og som i middelalderen var del av samme bok som ubb-ms-1836-1. Grønnfargen i initialen n vil med tiden forsvinne helt.
Riksarkivet i Oslo har digitalisert alle de 550 norrøne fragmentene som er i deres samling. Dette bildet viser en av de fem fragmentbitene som i dag har signaturen NRA 12 og som i middelalderen var del av samme bok som ubb-ms-1836-1. Grønnfargen i initialen n vil med tiden forsvinne helt.

De norrøne fragmentene, nærmere 550, ble i 1880-1881 katalogisert av Ingvald Undset, en håndskrevet katalog som fremdeles er i bruk.

Fra Riksarkivet i Oslo til Sverige

Fragmentet ubb-ms-1836-1 ble også funnet i Riksarkivet på 1840-tallet. Dette vet vi av flere grunner. For det første er det skrevet med blyant «Mandal 1626» i Carl Richard Ungers egen hånd.

Alle de norrøne fragmentene i Riksarkivet har fått påskrevet en slik notis om hvilket lensregnskap fragmentet ble funnet i og årstall. I tillegg finnes det i Riksarkivet i dag flere fragmenter av det samme lovhåndskriftet som ubb-ms-1836-1 en gang har vært del av: tre fragmentbiter av et blad og to fra et annet. På de to er skrevet «Mandal 1626», på de tre «Mandal 1627» og «Mandal 1628». Disse fragmentene bærer i dag navnet NRA 12. Hvordan kunne så dette lovfragmentet forsvinne ut av Riksarkivet og ende opp hos George Stephens i Sverige? Et endelig svar på hvordan dette gikk til får vi nok aldri, men gjennom et overlevert brevmateriale kan vi rekonstruere et mulig svar.

George Stephens

George Stephens fra oljemaleri av J.A. Wetterbergh (http://libris.kb.se/bib/364522)
George Stephens fra oljemaleri av J.A. Wetterbergh (http://libris.kb.se/bib/364522)

George Stephens var født i England, men reiste i 1834 til Stockholm. I Sverige utfoldet han en stor og betydningsfull virksomhet som samler og utgiver av folkeminner. Han interesserte seg levende for alt som hadde med Nordens fortid å gjøre og han utgav flere skrifter for Svenska fornskriftsällskapet, som han også var en av initiativtakerne til.

Stephens var boksamler i stor stil og hans bibliotek på 15 000 bind gikk i arv til hans sønn, Joseph Stephens, som i 1860-årene kjøpte herregården Husaby i Småland. I Stephens boksamling fantes rikelig med faglitteratur og han eide til og med flere bemerkelsesverdige håndskrifter av blant annet danske lover. Han hadde god kontakt med norske forskere, spesielt P. A. Munch som han korresponderte livlig med fra 1845 og utover på 1850-tallet.

Allerede 13. desember 1846 skriver Munch og forteller Stephens om funnet av fragmentene i Riksarkivet. Stephens søker Munchs råd i faglige spørsmål og det hender også at Munch spør Stephens til råds, eller ber om avskrifter av middelalderkilder i Stockholm. Gjennom ulike brevvekslinger kommer det også frem at Stephens har vært gjest i Munchs hjem og truffet Riksarkivar Lange personlig.

På 1800-tallet hendte det ofte at håndskrifter og fragmenter fra middelalderen var i private hender, og at de skriftet eier ved salg eller som gave. I forbindelse med kjøpet i 1981 ble det også foretatt en brevveksling mellom Universitetsbiblioteket ved Mattias Tveitane og Riksarkivet ved Dagfinn Mannsåker og Torsten Eken. Her diskuteres også spørsmålet om hvordan fragmentet kunne forsvinne ut av Riksarkivet. I et brev fra Riksarkivet til Universitetsbiblioteket i Bergen dater 5. februar 1982 står det blant annet følgende:

Brev som bekrefter innkjøp av fragmentene (ubb-ms-1836-1 og 2). Datert den 4. desember 1981, skrevet av Mattias Tveitane.
Brev som bekrefter innkjøp av fragmentene (ubb-ms-1836-1 og 2). Datert den 4. desember 1981, skrevet av Mattias Tveitane.

«Når det gjelder de aktuelle fragmentene, er del vel tenkelig at han [George Stephens] kan ha fått dem utlånt underhånden av en eller annen på uformell måte – enten med brev eller kanskje heller i forbindelse med et besøk, og at han har utsatt og siden glemt å levere dem tilbake – eventuelt forlagt dem. For øvrig er det naturligvis vanskelig å forklare hvorfor det nettopp er disse fragmentene det gjelder, og hvorfor så ikke resten av det nåværende nr. 12. Forklaringen på det siste kunne være at ubb-ms-1836-1 er et bedre bevart blad enn de andre, eller rett og slett at samhørigheten enda ikke var konstatert på det tidspunkt som Stephens fikk dem i hende.»

Riksarkivet gjør det også klart i det samme brevet at de ikke vil reise krav om overlatelse: «Prinsipielt hadde vi funnet det riktig at de to fragmentene var kommet tilbake hit, men Riksarkivet finner å ikke ville reise krav om overlatelse».

Mattias Tveitane svarer på dette brevet kun noen dager senere, 13. februar 1982: «Vi finner det vel så rimelig å gå ut fra at Stephens har betraktet fragmentene som sin rettmessige eiendom, og at han har mottatt dem i god tro fra en av sine norske forbindelser, enten som en vennegave eller som takk for utførte tjenester». Tveitane viser også til fortalen i Keysers og Ungers utgave av Barlaams ok Josaphats saga fra 1851, hvor de takker George Stephens for lån av to verdifulle og sjeldne utgaver av den latinske originalteksten «fra den ivrige Ynder og kundskabsrige Bearbeider af Nordens Oldliteratur George Stephens Esq. i Stockholm, da ingen saadan Udgave fandtes i vort Universitetsbibliothek».

I dag kan det være vanskelig å forestille seg en slik gaveutveksling av unike historiske dokumenter, men på slutten av 1800-tallet ble nok ikke dette lovfragmentet betraktet som et uerstattelig historisk kildemateriale. Fragmentet kunne neppe gi noen nye opplysninger eller innholdsmessige varianter av betydning til den trykte teksten i Norges gamle Love, og det kunne heller ikke bidra til en vesentlig nøyere datering eller språklig beskrivelse av det ødelagte håndskriftet. Vi kan anta at de betraktet et slikt fragment på samme måte som vi i dag vil se på dubletter av gamle bøker, og dermed hadde de ikke noen betenkeligheter ved å bruke slike dokumenter som gaver til fortjente privatpersoner.

Mest sannsynlig har nok George Stephens fått fragmentet i gave fra sine norske venner slik at han kunne supplere en av sine faksimilesamlinger med et ekte pergamentblad. Dette skjedde trolig en gang mellom 1846–1851. Tveitane avslutter brevet med følgende: «Vi vil derfor gå ut fra at dersom det er her begått noen «feil», må feilen ligge på norsk side og ikke hos mottakeren, George Stephens».

Fragmentforskning i dag

De siste årene er fragmentforskning blitt mer og mer viktig. Fragmenter av håndskrifter er et avgjørende kildemateriale for vår kunnskap om bokhistorien i Norge i middelalderen. Ved hjelp av digitale rekonstruksjoner kan ulike fragmentbiter pusles sammen og gjenskape de nå tapte bøkene. Munchs skrevne ord fra 1847 er derfor høyst relevant: «…hvad man finder af fædrelandsk Litteratur, det være sig den ubetydeligste Stump, vil alltid have Interesse».

Nina Stensaker viser vei under byvandringen i forbindelse med Middelalderdagen. Foto: Svein-Arne Selvik, UBB.
Nina Stensaker viser vei under byvandringen i forbindelse med Middelalderdagen. Foto: Svein-Arne Selvik, UBB.

Litteratur

Holm-Olsen, Ludvig. 1983. «Pergamentblad på vandring UB Bergen 1836. 1». I Norvegica. Minneskrift til hundreårsdagen for opprettelsen av Universitetsbibliotekets norske avdeling. Oslo: Universitetsbibliotekets hustrykkeri.

Indrebø, Gustav og Oluf Kolsrud. 1924. Lærde brev fraa og til P. A. Munch. Fyrste bandet 1832-1850. Oslo: Aschehoug.

Keyser, Rudolf. og Carl Richard Unger. utg. 1851. Barlaams ok Josaphats saga. Christiania: Feilberg & Landmark.

Munch, Peter Andreas. 1873. «Levninger af norsk Oldlitteratur, nylig opdagede i det norske Rigsarkiv (1847)». I: P. A. Munch. Samlede afhandlinger, redigert av Gustav Storm, 273–295. Christiania: Alb. Cammermeyer.

Ommundsen, Åslaug mfl. 2017. Virtuelle handskrift. http://fragment.uib.no/

Rindal, Magnus og Bjørg Dale Spørck. 2018. Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes Landslov. Norrøn tekst med fullstendig variantapparat. Bd. 9. Norrøne tekster. Oslo: Arkivverket.

Sunde, Jørn Øyrehagen. 2014. Det retthistoriske Landslovprosjektet 2014–2024. https://landslovsprosjektet.w.uib.no/

Weidling, Tor. 2017. Fragmenter: Biter av 900 år gamle dokumenter. https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/eldre-historie—1814/fragmenter-biter-av-900-ar-gamle-dokumenter