Stein Rokkan og Johan Sverdrup er to sterke navn som har preget forskningen i Bergen. Sverdrup døde i Oslo i 1957, året før Rokkan gjorde Bergen til sin. Det er usikkert om de to noengang møttes.
Stein Rokkan og Johan Sverdrup er to sterke navn som har preget forskningen i Bergen. Sverdrup døde i Oslo i 1957, året før Rokkan gjorde Bergen til sin. Det er usikkert om de to noengang møttes.

Da Sverdrup møtte Rokkan

Publisert

Fra forskningens ståsted hadde det vært stas med et mikroskop i Bergens bymerke, på toppen av borgen. Det hadde ikke nødvendigvis gjort oss mer visjonære, men det hadde fortalt omverden hva som er viktig for denne byen, og hva som gjør den til et attraktiv og kreativt sted.                                                                

Fra forskningens ståsted hadde det vært stas med et mikroskop i Bergens bymerke

Uten mikroskop, ingen leprabasille, bare en fryktelig sykdom. Det var Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841-1912) som stod for oppdagelsen som eliminerte den grusomme sykdommen. En bragd det i dag er vanskelig å forstå omfanget av.

Uten mikroskop, ingen leprabasille, bare en fryktelig sykdom.

Uten mikroskopet hadde heller ikke Fridtjof Nansen (1861-1930) kunne identifisert og kartlagt nervecellene i slimålen. Det skulle senere få en sentral betydning for nevroforskningen, noe som ble poengtert av de norske nobelprisvinnerne i medisin.

Et mikroskop muliggjør noe vi ikke ellers har fysisk kapasitet til å se. Det er et godt symbol på hva forskning kan være.

Universitet i Bergen (UiB) ble ikke en realitet før i 1946, men spede miljø var der allerede, og spesielt synlig var fagene med marine overtoner. I tillegg til Fridtjof Nansen var det Vilhelm Bjerknes (1862-1951), Johan Hjort (1869-1948), Bjørn Helland-Hansen (1877-1957), Harald Ulrik Sverdrup (1888-1957), Jack Bjerknes (1897-1975) og Håkon Mosby (1903-1989). Navn det er verdt å lære seg, verdt å minnes.

Å investere i etableringen av et slikt fremskutt kunnskapsmiljø er kanskje det klokeste nasjonen i samarbeid med handelsstanden i byen har gjort – akkurat det er det i ettertid lett å se, for disse forskerne endret forståelsen og oppfattelsen av verden, og satte med det Bergen og Norge på verdenskartet slik få, om noen andre, har klart i ettertid.

En av Bjerknes’ mest begavede studenter var vestlendingen Harald Ulrik Sverdrup som fremdeles er en av de ytterst få nordmenn som har en måleenhet oppkalt etter seg (1 Sverdrup er det samme som en vannstrøm på en million kubikkmeter per sekund, eller 1 Sv = 106 m3 s-1). Sverdrup overtok Bjerknes’ professorat i Bergen i 1925 etter at han hadde hatt det vitenskapelige ansvaret for den lange og dramatiske Maudekspedisjonen (1918-1925) som gikk gjennom nordøstpassasjen og tilbake.

Observasjoner ble utført daglig, i all slags vær, og tidvis i total isolasjon; i det som Nansen beskrev som ’den evige dødsstillheten’. Å bo i felt over så lang tid gav en innsikt og nærhet til naturens mangfoldige virke de fleste empirikere i dag ikke kjenner til, men Sverdrups appetitt for verden stoppet ikke ved havstrømmer, tidevannseffekter eller jordmagnetisme.

I ekspedisjonens andre år valgte han å bo, som den eneste av ekspedisjonens deltagere, sammen med tsjuktsjerne. Dette var et nomadefolk som videreførte eldgamle tradisjoner relativt upåvirket av de politiske revolusjoner som ristet grunnvollene i det russiske storriket.

Erfaringene med tsjuktsjersamfunnet førte etter hvert til en egen bokutgivelse, og i 1938 kom ”Hos Tundra-folket” som er full av respekt og varme for disse isolerte menneskene og deres evne til å lese naturen, været inkludert.

Sverdrup hadde en delt stilling mellom Bergen og det respekterte Carnegie instituttet i Washington fram til 1936 da han ble hyret inn som direktør for Scripps Institution for Oceanography (SIO) i San Diego. Da hadde han allerede takket nei til å bli den første direktøren for Woods Hole Oceanographic Institution (WHOI). I dag er SIO og WHOI to av verdens absolutt ledende marine forskningssenter.

SIO skrev Sverdrup sammen med Flemming og Johnson det som raskt kom til å bli den definerende læreboken i oseanografi (læren om havet), hvor han klokelig inkluderte kjemi og biologi i tillegg til fysikken. En flerfaglig bok om verdenshavene, hvordan de fungerer og virker inn på hverandre, livet i det og klima. Da det vel 1000 siders lange bokverket var ferdig i 1942 ble det holdt tilbake av amerikanske myndigheter for å hindre at de alliertes fiender skulle få tak i boken, så viktig ble den vurdert å være allerede ved utgivelsen.

Siden kom Sverdrup tilbake til Norge, Oslo denne gangen, hvor han i 1948 ble direktør for det nyetablerte Polarinstituttet og siden dekan på Universitetet i Oslo hvor han nøt stor innflytelse inntil hans plutselige død høsten 1957.

Blant Maudekspedisjonens deltagere var også multitalentet Odd Dahl (1889-1994) som etter hvert kom til Bergen hvor han ble ansatt ved det nytenkende Christian Michelsen Institutt (CMI). Her var han med på å utvikle og bygge avanserte instrumenter, inkludert en Van der Graff-akselerator. Dette skjedde i samarbeid med den bergenske fysikeren Bjørn Trumpy (1900-1974), trent under selveste Nils Bohr og en sentral skikkelse på Høyden – han ledet Geofysisk Institutt og ble universitetets første rektor, intet mindre.

En annen person som også først kom til CMI, siden UiB, var samfunnsviteren Georg Stein Rokkan (1921-1979). Han kom til Bergen fra øst, og gjorde byen til sin egen. Året var 1958.

Han kom til Bergen fra øst, og gjorde byen til sin egen.

Rokkan er definitivt en av de største og mest internasjonalt kjente samfunnsviterne Norge har fostret. Han var også en fremragende strateg og en eksemplarisk brobygger med nære og gode bånd til utenlandske forskningsmiljø. Hans innflytelse på hvordan vi eksempelvis forstår nasjonsbygging og grunnleggende demokratiprosesser virker å være av varig betydning.

Det er uklart for meg om Rokkan noensinne møtte Sverdrup, men det som er ubestridelig er at deres innflytelse og evne til å sette Bergen på verdenskartet er vevd inn i hverandre.

Tatt den fantastiske og rike vitenskapsarven byen har, er det nærmest slående hvor lite den bevisst bygger opp under dette faktum. Å synliggjøre denne enestående arven burde være høyt på manges agenda, ikke bare hos forskningsmiljøene selv (for vi har Bjerknessenteret, Rokkansenteret, Nansensenteret samt Hjortsenteret allerede!). Den burde dyrkes og promoteres i en langt bredere forstand, og det med stolthet.

Bergen er fremdeles et kraftsentrum for vitenskap og forskning

Bergen er fremdeles et kraftsentrum for vitenskap og forskning, ikke bare innen det marine og klima, men også innen fagfelt som økonomi, helse og medisin for ikke å snakke om forvaltning og utnyttelse av marine ressurser. Byen har også eksepsjonelt sterke og vitale marine næringer som tidvis har overlappende interesser med forskningen.

I en tid som nærmest tvinger forskningsmiljøene til å adressere de store samfunnsutfordringene er det mye å lære av den første bølgen av marin forskning som bragte med seg faglig oversyn, dyptgående innsikt, makeløse talenter og evigvarende resultater. Gjør vi det kan Bergen fortsatt være en aktiv og ettertraktet kunnskapshavn uten at vi nødvendigvis må insistere på at mikroskopet inkluderes i bymerket av den grunn.