Linda Marie Westgaard har bygget en gapahauk av ull. Da hun først fikk ullen var den våt og stappet ned i søppelsekker. Foto: Tor Farstad
Linda Marie Westgaard har bygget en gapahauk av ull. Da hun først fikk ullen var den våt og stappet ned i søppelsekker. Foto: Tor Farstad

Lindas plan til masteren gikk i vasken. Da fikk hun 500 kilo med ull i bytte.

Planen var å samle lokkerop på Voss. Nå sitter Linda Marie Westgaard igjen med en gapahuk av ull.

Published

— Jeg har holdt en veldig lav profil. Jeg fikk låne en dusj på skolen til å sortere ullen jeg fikk. Der har det luktet fjøs en stund. Det var noen som så utstillingen og spurte om jeg var jeg som sto bak den lukten der, ler Linda Marie Westgaard.

Det kunne hun bekrefte. Men det var ikke det som var planen. Før jul dro Westgaard til Voss for å samle inn lydklipp av lokkerop som bøndene bruker der. De ble litt for sjenerte og ga heller Westgaard 500 kilo med våt ull i søppelsekker som plaster på såret. Fire måneder senere har hun bygget en gapahuk av ull som hennes verk til avgangsutstillingen til masterstudentene i kunst ved Kunstakademiet, institutt for samtidskunst ved Fakultet for kunst, musikk og design.

— Jeg tok en sjanse inn mot masteren med dette, men det var en fin byttehandel jeg fikk på Voss. Jeg har søkt videre på prosjekt der jeg kan jobbe mer med ull, forteller masterstudenten.

Vil bevare norsk tradisjon

Westgaard har bakgrunn fra tekstilarbeid. Gjennom arbeidet med masteroppgaven har hun lært mye mer om historisk bruk av ull.

— Det er veldig mye norsk historie i dette verket. Dette er samme type ull som vikingene brukte til å lage vikingseil av. For meg er dette et litt politisk verk for å minne oss på å ta vare på norske tradisjoner, forteller hun.

For det er ikke like vanlig å jobbe med ren ull på denne måten lengre. Westgaard forteller blant annet at hun har lest at på Færøyene kaster de ullen. De kunne valgt å sendt ullen til England for sortering, deretter til Kina for farging før det blir sendt til Norge. Det hadde blitt kostbart.

— Ull som håndverk er på vei bort. Det syns jeg er synd. Dette er ull som jeg kan bruke om igjen til andre ting i etterkant, sier kunsteren.

Fra student til kunstnere

Utstillingen åpner 12. april og varer til 5. mai i Bergen kunsthall. Kurator Eva Rowson legger ikke skjul på at det er emosjonelt å se Westgaard og de 23 andre studentene sitt siste arbeid.

Kurator Eva Rowson sammen med kunst fra masterutstillingen. Foto: Tor Farstad
Kurator Eva Rowson sammen med kunst fra masterutstillingen. Foto: Tor Farstad

— Vi har allerede grått noen tårer. De har kommet til enden av to år med studier der alle skal videre i forskjellige retninger, sier hun.

Frem mot utstillingen har Rowson oppmuntret studentene til å se på dette som starten på resten av karrieren.

— I tillegg har jeg forsøkt å gjøre de beviste på at de ikke trenger å kalle seg studenter lengre, men kunstnere.

Snakker om spontanabort

Det er stor variasjon i utstillingen. Tanya Varbanov drar det kanskje lengst inn i det private med videoklipp der hun og mannen snakker om en spontanabort hun hadde i fjor sommer.

— Vi prøver å takle det sammen foran kamera. Det er et kvinnelig problem, men samtidig et parproblem. Den største utfordringen var å spørre min mann om vi kan filme det man vanligvis ikke vil filme, forteller hun.

Totalt filmet hun åtte timer over to og en halv uke. Dette ble kuttet ned til en litt over 12 minutter lang video som folk kan se på ipad under utstillingen.

— Jeg har hatt flere som bort til meg etterpå for å fortelle at de har opplevd det samme, sier Varbanov.

Tanya Varbanov sammen med filmen hun viser frem. Foto: Tor Farstad
Tanya Varbanov sammen med filmen hun viser frem. Foto: Tor Farstad

Hun håper at folk kan snakke mer om temaet når hun nå har gjort sin egen opplevelse til kunst.

— Jeg tror det er mye skyld og skyldfølelse rundt dette temaet. Er du stille om det blir du på en måte isolert for deg selv også. Først når man snakker om det kan man gi erfaring og få støtte fra andre, sier hun.

Det nærmer seg ett år siden hun mistet sitt kommende barn. Varbanov har jobbet med seg selv fra å ta avstand fra det og heller la kunsten stå for seg selv.

— Arbeidet er sårbart, men jeg føler likevel det er nødvendig. Jeg har klart å ta distanse fra det og la denne filmen være noe eget. Jeg håper det heller kan være en mulighet for å diskutere dette enn at man ser på min private opplevelse, smiler hun.