Direktøren for Universitetsmuseet, Henrik von Achen, har skrevet et brev til UiB-ledelsen der han redegjør i detalj for bakgrunnen for uroen, og hvorfor han mener oppussingen må fortsette. Fotomontasje: Eivind A. Pettersen/Ida W. Bergstrøm
Direktøren for Universitetsmuseet, Henrik von Achen, har skrevet et brev til UiB-ledelsen der han redegjør i detalj for bakgrunnen for uroen, og hvorfor han mener oppussingen må fortsette. Fotomontasje: Eivind A. Pettersen/Ida W. Bergstrøm

Derfor vil han rive

Publisert

Å stoppe rivningsarbeidene i Universitetsmuseets sørfløy er umulig da dette vil forrykke hele prosjektet, skriver museumsdirektør Henrik von Achen i et brev til UiB-ledelsen.

Som På Høyden skrev onsdag har Universitetsmuseet og UiB opplevd offentlig uro rundt 600-millionersoppussingen som pågår i Museplass 3. Særlig gjelder dette rivningen i festsalen i sørfløyen hvor man skal bygge ny universitetsaula med kafé.

Pusser opp for 600 millioner

Universitetsmuseet i Bergen er i disse dager underlagt en omfattende restaurering og oppussing som foregår i perioden 2010 til 2018.

9000 kvadratmeter pusses opp.

Prosjektet er foreløpig beregnet å koste 600 millioner kroner bevilget over statsbudsjettet.

Et 40-talls rådgivere og 35 entreprenører, samt tre personer fra Statsbygg, er for øyeblikket involvert i arbeidet.

Statsbygg er byggherre og jobber på oppdrag for Kunnskapsdepartementet, mens UiB og museet er brukerne.

W.F.K. Christie, medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll våren 1814, var den viktigste forkjemperen for at Bergens Museum ble en realitet i 1825.

Bergens Museum var en viktig del av grunnlaget for etableringen av Universitetet i Bergen.

Se video nederst i saken.

Overingeniør og malerikonservator Marie-Louise Lorentzen ved Universitetsmuseet misliker rivningen og frykter at uerstattelige detaljer i festsalen, som ligger i andre etasje, skal gå tapt.

– Dette er et av de flotteste rommene i hele Bergen, mener jeg. Under de opprinnelige, beskyttende lagene ligger detaljer, forgyldninger og søyler som må dokumenteres nærmere og tas vare på, har Lorentzen uttalt til På Høyden.

Prøver å forklare uroen
Etter at BT trykket en artikkel lørdag den 23. november forfattet Henrik von Achen et brev der han redegjør i detalj for bakgrunnen for uroen, og hvorfor han mener oppussingen må fortsette. Mottakerne av brevet, som På Høyden har fått tilgang til, er universitetsdirektør Kari Tove Elvbakken, bygningssjefene Åse Tveitnes og Jan-Terje Nygaard, eiendomsdirektør Even Berge, arkitekt Christian Ebbesen, arkitekturprofessor Siri Skjold Lexau, avdelingsdirektør Tore Tungodden og seniorrådgiver Petter Bomann-Larsen, samt Riksantikvaren.

– Den lette rivningen i sørfløyen har i høst i 2. etasje avdekket spor etter museets gamle foredragssal som jo ble tatt i bruk da fløyen sto ferdig i 1898. Disse spor besto av rester av opprinnelig veggmaling med dekor, stukklister langs bærende strukturer i taket, rester av brystningspanelet og to rosetter i taket. Alle resterende spor vil nå forsvinne når aulaen skal bygges. Alt annet av det opprinnelige gikk tapt da man på 1960-tallet ombygget sørfløyen der den gamle foredragssalen da i et par tiår hadde tjent som lesesal. Som kjent ble støpejernssøyler av samme type som i nordfløyen i sør støpt inn i betongskafter, skriver von Achen.

Historikk
Museumsdirektøren viser til at Funksjonsprogrammet, som forelå høsten 2009, opererte med en aula i hele fløyens 2. etasje. Her ville man kunne ta vare på foredragssalens dekor, men utvidet samtidig rommet til å omfatte hele etasjerealet.

– Allerede her konkluderte funksjonsprogrammet generelt for hele renoveringen av Museplass 3: «I forhold til kulturminneverdier er reetablering av Muséplass 3 som et tyngdepunkt for kunnskapsformidling i UiB vurdert som mer vesentlig enn tap av originalsubstans som endringene vil medføre». Her ble funksjonskontinuiteten artikulert som overordnet mål, påpeker von Achen i brevet.

Bedre infrastruktur
I løpet av 2011 ble det i forbindelse med utarbeidelsen av skisse- og forprosjekt klart at UiB-ledelsen ønsket en mer monumental aula på bekostning av de planlagte auditoriene i sørfløyens 3. etasje. Dette ble kommunisert ganske klart til Brukerstyret. Det ferdige forprosjektet forelå i desember 2011 tilgjengelig for alle. Ifølge forprosjektet disponerer UiB sørfløyen til sine formål, mens museet disponerer midtbygg og nordfløy. Sørfløyen skal romme en aula, en kafé og den infrastruktur som er nødvendig for disse funksjonene. Det som altså foreligger er en oppgradering av den funksjonen som foredragssalen skulle ha i 1898. I så måte kan en snakke om funksjonskontinuitet.

– De kontor- og laboratoriearealer som museet mistet fikk vi rikelig igjen i Realfagbygget. Samtidig gir aula og kafe selvsagt museet en bedre infrastruktur. Man kan gjerne ønske at en annen bruk av sørfløyen hadde vært vedtatt, men det er denne som faktisk er vedtatt og som har utløst midlene over statsbudsjettet. Sørfløyens forprosjekt av desember 2011 har i tillegg banet vei for hele renoveringen av Museplass 3, og uten dette ville det mest sannsynlig ha skjedd lite med Museplass 3 i overskuelig fremtid. Det er altså dette prosjektet vi må forholde oss til.

Hva man har avdekket er på ingen måte av en slik karakter at det burde stoppe hele prosjektet

- Ingen overraskelse
– For det første må det slås fast at sørfløyens interiør ikke er fredet. For det andre at det som bevares er funksjonen som de offentlige arealene hadde, men oppdatert, oppgradert og i moderne formspråk preget av en eldre bygningskropp. Funksjonskontinuitet er et helt gyldig antikvarisk kriterium, og i et institusjonshistorisk perspektiv er det her i sørfløyen dette som er viktig for museet, skriver direktøren.

I forhold til arkitekturvernet er det slik at den planlagte bruk av sørfløyen innebærer at de siste sporene etter foredragssalen forsvinner.

– Dette kommer ikke som noen overraskelse. I et bygg fra 1890-årene måtte en regne med at det under et forsenket tak og bak nyere veggplater kunne befinne seg rester av opprinnelig dekor. Vi visste også at betongskaftene rommet de opprinnelige støpejernssøylene. Andre deler av dekoren forsvant imidlertid for godt på 1960-tallet.

– Riksantikvaren ga tillatelse til forprosjektets planer for sørfløyen, og jeg kan ikke se at det i et verneperspektiv finnes noen saklig grunn til å stille spørsmål ved Riksantikvarens vedtak. Hva man har avdekket er på ingen måte av en slik karakter at det burde stoppe hele prosjektet i MP3. Det er interessant i et institusjonshistorisk perspektiv, og det bør selvsagt dokumenteres, men det er verken umistelig eller overraskende.

– Jeg deler altså Riksantikvarens synspunkter på dette, og kan ikke se at det som nå er avdekket endrer noe vesentlig. Hadde museet eller UiB blitt varslet umiddelbart etter avdekkingen kunne vi ha forholdt oss til situasjonen og sannsynligvis unngått mye av uroen. Her må Statsbygg, arkitektene og entreprenøren ta selvkritikk. Dette endrer imidlertid ikke ved sakens realiteter, skriver han.

En eller annen grad av lojalitet innad overfor fattede beslutninger burde nok kunne forventes

Kan ikke stanse nå
– Det gir på denne bakgrunn liten mening to år etter forprosjektets ferdigstillelse å ønske en offentlig debatt om hvorvidt foredragssalen burde bevares – med de åpenbare konsekvensene dette selvsagt vil ha for hele prosjektet. Det er som sagt forprosjektet av desember 2011 vi må forholde oss til. Alternative løsninger er ikke lenger til debatt. Det som er avdekket nå kan umulig endre på dette, sier museumsdirektøren.

– Jeg har ingen problemer med å forstå at man i sin tid ønsket at sørfløyens tredje etasje hadde blitt gjort anvendelig til ulike formidlingsformål for museet. Heller ikke at man synes at det er leit når de siste sporene av foredragssalen nå forsvinner. Jeg ser imidlertid ikke hva man vil oppnå med en offentlig debatt om dette nå. Det er ikke realistisk, og kan da umulig være ønskelig, å stoppe hele renoveringen av Museplass 3. Det er selvsagt ingen fordel for ombyggings- og renoveringsprosjektet at det får negativ omtale, og jeg ville ønske at det hadde vært håndtert annerledes. En eller annen grad av lojalitet innad overfor fattede beslutninger burde nok kunne forventes.

– Når det er sagt vil jeg også si at jeg aksepterer at noen kan føle sterkt i denne sak. Det har de selvsagt rett til. Og de må etter min mening ha lov til å gi uttrykk for dette, også selv om det skjer i organer utenfor museet og universitetet. Og selv om de mener noe annet enn direktøren. Kanskje skulle vi nå konsentrere oss om de mange og store, men også gledelige, oppgavene som Museumsprosjektet gir oss, skriver Henrik von Achen.