Arnstein Mykletun har ikke vært grovt uaktsom, og har ikke brutt redelighetsnormen. Det er universitetsstyrets konklusjon. Mykletun er glad, men sier seieren har en betydelig bismak. Arkivfoto: Hilde Kristin Strand
Arnstein Mykletun har ikke vært grovt uaktsom, og har ikke brutt redelighetsnormen. Det er universitetsstyrets konklusjon. Mykletun er glad, men sier seieren har en betydelig bismak. Arkivfoto: Hilde Kristin Strand

Mykletun frikjent

Publisert

Arnstein Mykletun har ikke brutt redelighetsnormen. Det vedtok universitetsstyret i forrige møte. – En seier med bismak, sier Mykletun selv.

– Dette året har ikke vært gratis omdømmemessig. Formelt er dette en full seier for min del, men det er likevel med betydelig bismak. Det er tøft å bli anklaget og funnet skyldig i grov uaktsomhet, selv om man senere blir frifunnet.

Mykletun-saka

UiB måtte betale 250 000 kroner i bot til Datatilsynet etter at mennesker som aldri hadde gitt sitt samtykke til å bli forsket på, likevel var med i en studie.

UiB la skylden på enkeltforskeren, mens Datatilsynet la vekt på det institusjonelle ansvaret.

Universitetsstyret vedtok i forrige møte at forskeren ikke har vært grovt uaktsom. Dette skjedde etter at redelighetsutvalget har behandlet saken to ganger.

Det sier Arnstein Mykletun. Et knapt år er gått siden Bergens Tidende hadde et stort bilde av han og tittelen «Forskere misbrukte opplysninger». Saken handlet om at forskere ved UiB hadde brukt data hvor det ikke forelå gyldig konsesjon. Datatilsynet varslet en bot på 250 000 kroner til UiB.

I slutten av september i år behandlet UiBs styre en sak med tittelen «vurdering av akademisk uredelighet». Sakspapirene var unntatt offentlighet, og saken ble behandlet bak lukkede dører. Men etter at vedtaket ble fattet, har På Høyden fått tilgang til både saksfremstilling og vedtak. I vedtaket heter det at «universitetsstyret slutter seg til flertallet i redelighetsutvalgets konklusjon om at redelighetsnormen ikke er brutt». I tillegg heter det at «redaktørene i «The American Journal of Epidemiology» orienteres om de forholdene som er påvist».

Fikk data han aldri skulle hatt
Saken går tilbake til 2004, da Arnstein Mykletun var doktorgradsstipendiat ved UiB. Han gikk inn i et samarbeid med forskere som jobbet med data fra Helseundersøkelsen i Hordaland (HUSK). HUSK hadde en egen styringsgruppe, og Mykletun ble sekretær for prosjektstyringsgruppen som skulle koble HUSK til trygdedata. Ved en feil ved SSB og Folkehelseinstituttet ble trygdedata utlevert både for deltakere og ikke-deltakere i HUSK, selv om forskerne bare søkte om trygdedata for deltakere.

Først i fjor konkluderte Datatilsynet med at «UiB har brutt flere grunnleggende plikter i personopplysnings- og helseregisterlovverket». De la skylden på UiB som virksomhet, mens UiB i sitt svar la vekt på enkeltforskerens ansvar. Daværende rektor Sigmund Grønmo og universitetsdirektør Kari Tove Elvbakken skrev at prosjektlederen, altså Mykletun, flere ganger hadde gitt mangelfull eller feilaktig informasjon. «Internkontrollsystemet forutsetter at det gis tilstrekkelig og god informasjon. Det kan vanskelig tenkes at noe system kan kompensere for at det gis feilaktig informasjon eller manglende opplysninger. Vi kan vanskelig se at et system vil kunne gi garantier for at ikke enkeltpersoner bryter regelverket slik tilfellet dessverre har vært i denne saken», skrev de.

Datatilsynet var ikke fornøyd med dette. I vedtaket om bot, skriver de at UiB synes å legge all skyld på enkeltpersoner, og de skriver at et system som legger opp til at en enkeltperson er den eneste som kan avdekke avvik, ikke er tilfredsstillende.

Redelighetsutvalget: Grovt uaktsom
UiB godtok så boten. Men saken endte også hos universitetets redelighetsutvalg. Der har saken vært til behandling to ganger: I første runde, i mars i år, var konklusjonen at Mykletun hadde opptrådt grovt uaktsomt, og slik brutt redelighetsnormen. Utvalget legger vekt på at det også var andre enn Mykletun som kunne oppdaget feilen, og stiller spørsmål ved både styringsgruppens håndtering  og det faktum at en doktorgradsstipendiat ble prosjektleder og fikk ansvar for å søke om konsesjoner. Men utvalget skriver også at «ikke noe av dette rokker etter utvalgets mening ved prosjektleders selvstendige ansvar. Det var han som fikk oversendt dataene, som stod ansvarlig for prosjektet og som utformet konsesjonssøknaden, det var han som var blitt tildelt konsesjonen og som fra starten av kunne og burde sett at det var oversendt data for et langt større antall personer enn deltakere i HUSK, og at forskning på disse «overskytende» data ikke var dekket av konsesjonen».

Redelighetsutvalget anbefalte at det ble tatt initiativ til tilbaketrekking av en artikkel som stod på trykk i «American Journal of Epidemiology».

Mykletun, ved sin advokat Trond Hatland, sendte en omfattende klage etter at Mykletun hadde blitt informert om at vedtaket fra redelighetsutvalget blant annet var blitt sendt til Folkehelseinstituttet, som nå er Mykletuns hovedarbeidsgiver, og Det psykologiske fakultet, der han på daværende tidspunkt var professor II. I brevet skrev Hatland at «det kanskje groveste overgrepet overfor Mykletun, i tillegg til selve vedtakets innhold, er den totale mangel på kontradiksjon. Mykletun ble både ved Redelighetsutvalget og UiBs behandling berøvet enhver mulighet for å vurdere, kommentere og korrigere de svært grove faktabeskyldningene som er fremsatt og senere sanksjonert».

– Det kan hende at jeg er litt naiv. Men jeg regnet med at redelighetsutvalget kunne lese i HUSKs protokoll at konsesjoner og godkjenninger var styrets ansvar. Vi hadde også en egen prosjektkoordinator som så på dette, sier Mykletun.

– Styret for HUSK oppbevarte de koblede data, alle konsesjoner, og de krevde fremlegging av artikler for forhåndsgodkjenning før innsending til publisering. Dette virket som en omfattende internkontroll, men i praksis fungerte det ikke. Det var for eksempel ingen som leste artiklene før de ble skriftlig forhåndsgodkjent. 

Han sier at han følte seg maktesløs, og at han ikke forstod spillereglene for redelighetsutvalgets arbeid.

– Jeg visste ikke engang at det fantes et redelighetsutvalg. Min oppfatning er at UiB har prøvd å tåkelegge ansvarslinjene som er helt tydelige i HUSKs protokoll. Jeg mener at dette er gjort for å plassere avviket på meg personlig for å kunne hevde at systemet for internkontroll var i orden, sier Mykletun.

Han sier at Datatilsynet ikke kjøpte dette argumentet, og vedtok boten mot UiB.

Mykletun ba om et møte med daværende rektor før UiB sendte sitt første svar til Datatilsynet. Han sier at han ønsket å bidra til å opplyse saken.

– Det var imidlertid ikke noe vits, strategi og skyldspørsmål var allerede avgjort, og rektor innledet møtet med å varsle at UiB vurderte å innklage meg for redelighetsutvalget. Møtet fortonet seg som et avhør, hevder Mykletun.

Han sier at mens UiB insisterte ovenfor Datatilsynet om at internkontrollen var god, har Folkehelseinstituttet (FHI) valgt motsatt strategi og lagt seg flat.

– De har sagt at saken er gammel, at de ikke helt kan redegjøre nøyaktig for hva som skjedde, og at de vil forbedre sine rutiner for internkontroll for å forebygge slikt i framtiden. Noen har fortalt meg at det er denne holdningen Datatilsynet ønsker, og så fikk FHI da heller ingen reaksjon fra tilsynet. 

Kritikk til UiB
Datatilsynet var altså kritisk til at UiB la skylden på en enkeltforsker. Det samme var Nasjonal forskningsetisk komite for medisin og helsefag (NEM). NEM ble av Datatilsynet bedt om å ta stilling til om hvorvidt en artikkel produsert på grunnlag av data som er urettmessig innhentet kan publiseres. NEM skriver at i dette tilfellet vil ikke tilbaketrekning av artiklene medføre noen oppreisning. Trygdestatistikken er dessuten anonym, og ingen har brutt taushetsplikten. De publiserte artiklene formidler valid kunnskap med nytte for samfunnet og videre forskning. NEM skriver også at «komiteen tar ikke stilling i vurderingen av skyldspørsmålet ved konsesjonsbruddet, men henviser til Datatilsynets gransking og uttalelsen fra det lokale redelighetsutvalget ved UiB. Komiteen bemerker likevel at UiBs redelighetsutvalg ikke synes å ha anlagt en tilfredsstillende vurdering av systemsvikten i UiB og HUSK-prosjektledelse».

Mykletun sier at han etter den første behandlingen i redelighetsutvalget kjente seg maktesløs.

– Jeg skjønte ikke spillereglene. Det ble fattet et vedtak uten at jeg hadde blitt hørt. Jeg har krevd innsyn i sakens dokumenter, og vesentlige deler av saksfremstillingen i redelighetsutvalget  bygger på mangler dokumentasjon i de utleverte dokumentene. Utvalget skriver for eksempel at de gjennomførte møter for opplysning av saken, men det finnes ingen referat. Jeg vet jo ikke en gang hvem de har møtt. Det kan jo være noen som har hatt personlig interesse i saken. 

Men han fikk støtte fra kolleger, både i inn og utland.

– Det er ingen som har gått ut og åpent støttet deg?

– Det koster mye å gjøre det, så folk har heller arbeidet i kulissene. Det har jeg stor forståelse for. Jeg har fått en fantastisk støtte fra kolleger både nasjonalt og internasjonalt, og alle var samstemte: Dette er urimelig. Etter råd fra kolleger var jeg i kontakt med Norsk psykologforening, som straks sa seg villige til å betale advokat for meg. Dersom jeg ikke hadde fått råd om å gå videre med saken, hadde jeg nok heller resignert, sier Mykletun.

Redelighetsutvalget, runde to: Ikke grovt uaktsom
Etter klage fra Mykletun og hans advokat behandlet redelighetsutvalget saken på nytt i juni. Dette var også etter at NEM hadde kommet til en ganske annen konklusjon. Denne gangen konkluderte flertallet i utvalget med at Mykletuns uaktsomhet ikke var grov. Flertallet mente fremdeles at Mykletun hadde et selvstendig ansvar, men la også vekt på at det samlet sett kan ha vært en noe uoversiktlig  situasjon med ulike konsesjoner og HUSKs rolle som kontrollinstans.

Mindretallet i utvalget mente at uansett om det foreligger en systemsvikt, og uansett om andre personer kan ha feilet, så er det ikke til å komme forbi at Mykletun har et eget, selvstendig ansvar han ikke har levd opp til. Utvalget konstaterte dermed at redelighetsnormen ikke var brutt. Men de mente samtidig at en artikkel i «American Journal og Epidemiology» burde trekkes tilbake. I vedtaket heter det at utvalget anbefaler UiB å kontakte redaktørene av tidsskriftet med en henstilling om tilbaketrekning av artikkelen.

Universitetsstyret fikk en muntlig orientering om saken i juni, men saken ble altså ikke formelt behandlet før i september.

– Hva tenker du om at saken havnet i universitetsstyret?

– Jeg tenker at noen tenkte at det antakelig var nødvendig. Det første vedtaket var bare underskrevet av rektor og universitetsdirektør et par dager etter at redelighetsutvalget hadde gitt sin innstilling, så det så ut som en ren administrativ avgjørelse. Men da de så måtte krype til korset og innrømme og beklage saksbehandlingsfeil og be redelighetsutvalget se på saken på ny, ville de kanskje sikre seg mot en slik ydmykende vending på nytt. Det virker som om flere har vært involvert i saken denne siste gangen, sier Mykletun.

Han var orientert om at saken skulle opp i styret, og han var også informert om hva forslaget til vedtak var. Men trygg var han ikke.

– Jeg har tidligere brent meg på å anta at dette skulle gå greit.

– En ørliten beklagelse
Mykletun arbeider i dag ved Folkehelseinstituttet og er gjesteprofessor ved University of New South Wales. Han hadde en professor II-stilling ved UiB, men engasjementet gikk ut i januar. Han har ikke søkt noen ny stilling ved UiB.

Da På Høyden snakket med Mykletun i fjor høst, sa han at han ville advare andre unge forskere mot å ta på seg et ansvar slik han gjorde. Nå sier han at dette er en av erfaringene han sitter igjen med.

– Man kan godt være litt forsiktig med å påta seg frivillige roller og funksjoner som kan føre til personlig ansvar på sikt. Jeg påtok meg rollen som sekretær for en av mange prosjektstyringsgrupper i HUSK, signerte brev og søknader, og endte derved opp, for en periode, med personlig ansvar for et avvik som i følge protokollen for HUSK lå til HUSKs styre.

De andre erfaringene er at det er lurt å følge råd fra kolleger, og den tredje at medlemskap i fagforening kan være avgjørende.

– Har du tenkt på å kreve erstatning?

– Det har jeg ikke tenkt på, og det vil jeg nok heller ikke. Men når UiB har prosedert og forhåndsdømt meg både i BT og i brev til mine arbeidsgivere og andre, kunne de kanskje kostet på seg en ørliten beklagelse når jeg et år senere blir frifunnet. Enhver akademiker skjønner at en slik sak er både belastende og skadelig, sier Mykletun.