Fortidskunnskapens verdi ligger i hvordan den kan få oss til å forstå nåtiden og ta bedre avgjørelser for fremtiden, skriver Stian Suppersberger Hamre, som i mange år var forsker ved UiB. Foto: Dag Hellesund
Fortidskunnskapens verdi ligger i hvordan den kan få oss til å forstå nåtiden og ta bedre avgjørelser for fremtiden, skriver Stian Suppersberger Hamre, som i mange år var forsker ved UiB. Foto: Dag Hellesund

Fortidens verdi

Meining: Alle fag burde ha som mål å være så aktive i offentligheten at det ikke hersker tvil om at faget har livets rett, skriver biologisk arkeolog Stian Suppersberger Hamre.

Publisert   Sist oppdatert

Få vil finne på å så tvil om fortidskunnskapens viktighet, men hvorfor er fagmiljøene stort sett fraværende i samfunnsdebatten? Dette er noe jeg har fundert på i mange år.

I alle årene jeg har vært del av noen av miljøene med mest kunnskap om fortiden, først Senter for Middelalderstudier og senere middelaldermiljøet ved UiB, har jeg aldri hørt noen snakke om hvordan forskningen har hatt betydning eller hvordan noen ønsker at den skal få betydning for samfunnet og belyse aktuelle samfunnsutfordringer.

Det er en kjensgjerning at vitenskapelige publikasjoner har et begrenset publikum og blir sjelden lest utenfor akademia.

Stian Suppersberger Hamre

Publikasjonspoeng er viktigere, noe som premieres som bevis på kvalitet og her gjøres en god jobb, men det er en kjensgjerning at vitenskapelige publikasjoner har et begrenset publikum og blir sjelden lest utenfor akademia, for ikke å si egen fagkrets, så i praksis fungerer dette som internformidling. Det samme gjelder konferanser og seminar; antallet utenforstående som deltar eller får vite hva som presenteres og diskuteres er i beste fall marginalt. Dette er ikke unikt for fortidsforskningen og mange andre miljøer burde være tydeligere på å vise sin verdi, også når det ikke er snakk om kutt i bevilgninger. Alle fag burde ha som mål å være så aktive i offentligheten at det ikke hersker tvil om at faget har livets rett.

Mange mangler kunnskap

Man hører til stadighet at man må lære av historien og ikke la den gjenta seg. Spør man en fortidsforsker, vil alle bedyre viktigheten av fortidskunnskap og dette er jo riktig.

All vår kunnskap kommer fra fortiden og legger grunnlaget for fremtiden, men når vår akkumulerte kunnskap mister sin betydning kan fremtiden bli svært uberegnelig. De siste års hendelser i USA og Storbritannia gir de tydeligste daglige eksempler på dette, men dette er et fenomen som også vil angå Norge. Eneste grunn til at det er nettopp disse landene som får oppmerksomheten er at sitasjonen der er gått så langt at direkte løgn og fantasifulle versjoner av historien har fått lov til å produsere og spre verdensbilder som i all hovedsak gagner noen ytterst få, men støttes av en stor masse som ikke sitter inne med den nødvendige kunnskap som kreves for å avsløre de som forvrenger historien.

Det er mange grunner til dette, men jeg tror tre faktorer er avgjørende: mangel på et velfungerende allment grunnutdanningssystem (underfinansiert/skjev kvalitetsfordeling); fattigdom som ikke tillater at det å tilegne seg kunnskap kan prioriteres; manglende formidling av historiens verdi.

Dette fører til at stadig større deler av befolkningen opererer uten historisk dybde. Med en historisk horisont på noen få tiår er det ikke rart at folk lar seg skremme av alt som er nytt og fremmed. Det er først når man møter fremtiden med en forståelse av hvilke historiske hendelser som ligger til grunn for nåtiden det er mulig å møte utfordringer med gjennomtenkt logikk og fornuft i stedet for irrasjonalitet og frykt.

På denne måten har man store befolkningsgrupper som er mottakelig for tilpasset informasjon, ofte basert på tvilsomme faktagrunnlag, fra journalister, kommentatorer, influensere, investorer, med flere, som har sin egen agenda som slett ikke alltid samsvarer med samfunnets eller mottakernes beste. På den andre siden sitter store deler av ekspertisen og rister på hodet, men vegrer seg for å ta del i debattene. Mange føler seg nok hevet over nivået på diskusjonene, men når hele spekteret av akademikere velger å ikke være aktive kunnskapsforvaltere, er det de selvutnevnte, agendadrevne, ekspertene som blir sannhetsformidlere. Her burde enhver forsker være sitt ansvar bevisst og være samfunnsbygger i stedet for tilskuer.

Når det ikke blir premiert, oppfordret til eller gir intern status, kommer allmennformidlingen i siste rekke

Stian Suppersberger Hamre

Nåtidige problemstillinger

Når norske forskere blir spurt, svarer flertallet at formidling i ulike offentlige medier er viktig, noe som skulle tilsi at interessen er der. Er det da evnen det står på? Det har jeg vanskelig for å tro, for, ærlig talt, dette er ikke veldig komplisert. Det handler bare om å vise verdien av hva man holder på med. Det ligger heller i at det er lett å være positiv, men når det ikke blir premiert, oppfordret til eller gir intern status, kommer allmennformidlingen i siste rekke. Men, kan ikke forskerne bare få holde på med sitt? Nei, fortidsforskerne har et for viktig oppdrag til at man bare kan la det passere, vi trenger en dypere historisk forståelse i samfunnet.

Grunnleggende endringer må finne sted i forskningsprosjektene. En mye større andel må ha uttalte mål om å belyse nåtidige problemstillinger. Forskningen må i større grad ta utgangspunkt i viktige samfunnsspørsmål og ikke i et forskningsmateriale, på den måten vil man bli tvunget til å inkorporere et bredere materiale og flere samarbeidspartnere, og forhåpentligvis hente informasjon fra fagfelt utenfor ens egen ekspertise.

Slike prosjekter er heller ikke vanskelig å presentere i offentligheten, det finnes utallige kanaler å nå ut gjennom, men målet må alltid være å nå et bredest mulig publikum og skape en forståelse av forskningens betydning. Husk at folk er mottakelig og interessert, så sant noen er villig til å fortelle!

Det bør også forventes at den enorme mengden kunnskap som er i miljøene blir brukt. Dagens store problemstillinger angående innvandring og migrasjon, nasjonalisme eller internasjonalt samarbeid, miljøproblemer, internasjonale og lokale utfordringer, kan belyses historisk på mange måter. Det samme kan de fleste nåtidige spørsmål, store og små, nåtiden er tross alt bygget på fortiden. Det bør ligge en forventning om at hver og en, fra stipendiat til professor, skal bruke sin kunnskap i samfunnets tjeneste. Hvis alle lyktes med dette et par ganger i året ville resultatet bli enormt og fortidskunnskapen ville kunne vise den viktigheten alle er enig om at den har.

Verdi: Forstå nåtiden

Hva med å arrangere årlige seminar hvor det diskuteres hvor langt ut forskningen har nådd, hvordan den har hatt betydning for samfunnet, hvilke samfunnsdebatter man har tatt del i og hvordan dette kan forbedres. Dette burde legge grunnlag for faglig stolthet. Det er kanskje ønsketenkning og endringene kommer gjerne først når det blir pålagt fra oven, slik det har blitt i flere land, blant annet i Storbritannia ved et system vurdering av samfunnseffekt som har fått stor betydning for fordelingen av forskningsmidler og har vist å ha hatt en positiv effekt.

Fortidskunnskapens verdi ligger i hvordan den kan få oss til å forstå nåtiden og ta bedre avgjørelser for fremtiden. Så lenge fortidsforskningen forblir i fortiden vil den aldri oppnå noe annet enn å bidra til allmenndannelsen til den historieinteresserte og da kan man stille seg spørsmålet om det er verdt ressursbruken.