Eivind Kolflaath er professor i både rettsvitenskap og filosofi. Han synes justismord-prosjektet til blant andre Arild Linneberg mislykkes i å skape en tverrfaglig dialog.
Eivind Kolflaath er professor i både rettsvitenskap og filosofi. Han synes justismord-prosjektet til blant andre Arild Linneberg mislykkes i å skape en tverrfaglig dialog.

Feller hard dom over humanistisk juss-forsking

Publisert

Lite har kommet ut av det humanistiske justismordprosjektet, og det bidrar ikke til tverrfaglig debatt, mener filosofi- og rettsvitenskapprofessor Eivind Kolflaath.

I en artikkel i Nytt norsk tidsskrift går UiB-professor Eivind Kolflaath til et bredt angrep på justismordprosjektet drevet av professor i litteraturvitenskap, Arild Linneberg, samt Johan Dragvoll og Bjørn C. Ekeland.

Ved å la være å forholde seg til terminologi, begreper og premisser fra jussen vanskeliggjør litteraturviterne dialog mellom fagene, og retorikken deres harselerer med rettsspråket på en måte som ikke fremmer dialog, mener Kolflaath.

Han har valgt å publisere sin kritikk i et allmenntidsskrift i stedet for et fagtidsskrift for å nå et publikum fra ulike fagmiljø.

Ikke genuint tverrfaglig
Kolflaath deler selv tiden sin mellom Det juridiske fakultet og Institutt for filosofi og førstesemesterstudier, og jobber selv med bevisbedømmelse, som er sentralt også for litteraturviterne. I 2013 publiserte han boken Bevisbedømmelse i praksis.

– Jeg har fulgt miljøet rundt Linneberg i lengre tid, helt siden midten av 2000-tallet, da jeg deltok på en konferanse de arrangerte. Selv står jeg ikke helt innenfor den juridiske fagtradisjonen, men noe jeg har kritisert dette prosjektet for er at de ikke har satt seg inn i feltet.

Kolflaath etterlyser også en mer genuint tverrfaglig tilnærming:

– Det har vært et nokså begrenset samarbeid med universitetsjurister i Norge, og tekstene bærer preg av dette.

Lite nytt
Kolflaath oppsummerer også den vitenskapelige produksjonen deres, og konkluderer med at deler av boken Justismordets retorikk (Dragvoll, Ekeland og Linneberg 2013) er tekst som allerede har vært publisert i avhandlinger og hovedfagsoppgaver tidligere. Dermed mener Kolflaath at svært lite har kommet ut av det NFR-finansierte prosjektet «Justismordets dramaturgi. Om konstruksjonen av falske eller fiktive fortellinger i retten. En tverrfaglig undersøkelse».

Dette prosjektet tilsvarer 12 forskerårsverk, noe Kolflaath synes stemmer dårlig når han ser på resultatet.

– I Justismordets retorikk er det for eksempel mindre enn 150 sider nyskrevet tekst. I tillegg er det i databasen Cristin registrert et par korte artikler som kan knyttes direkte til NFR-prosjektet. Men 12 forskerårsverk tilsvarer for eksempel 4 doktoravhandlinger. Jeg kritiserer ikke gjenbruken i seg selv, men at det er lite nytt. Det har også vært veldig lite teoriutvikling i NFR-prosjektet. Justismordets retorikk fremstår først og fremst som en samling debattinnlegg om seks konkrete straffesaker, sier Kolflaath.

 

Senter for humanistiske rettsstudier ble opprettet etter at Linneberg i 2012 ikke fikk noe SFF-prosjekt, selv om søknaden hans fikk høyeste mulige vurdering. Senteret er finansiert av UiB, og rektor Sigmund Grønmo gikk den gangen høyt ut og kalte det myndighetsmisbruk av Forskningsrådet å ikke gi miljøet SFF-status – og rundt 300 millioner kroner. Grønmo sendte klage, men denne ble ikke tatt til følge.

Linneberg har igjen søkt om SFF-status, men denne har ikke gått videre fra første runde.

Tverrfaglighet og finansiering
– I din artikkel anklager du litteraturviterne for å forsøke å annektere en del av jussen. Men prøver ikke du å annektere tilbake?

– Jeg kan ikke se at jeg prøver å annektere tilbake til jussen. Bevisteori er et veldig flerfaglig felt, og humaniora er relevant. Men det er utførelsen jeg kritiserer, ikke at det ikke er relevant å se på det.

– Men er det ikke en berikelse å bli sett på av et annet fagmiljø, selv om de bruker et annet begrepsunivers?

– Absolutt! Men det kommer an på utførelsen: Et utenfra-perspektiv kan være veldig nyttig, men da må man forholde seg til det som er på innsiden. Det kritiseres på feil grunnlag, for eksempel ut ifra det litteraturviterne mener skulle vært beviskravet i straffesaker, ikke ut ifra hva som faktisk er det.

– Mener du at forskningsmiljøet har brukt det tverrfaglige aspektet for å skaffe finansiering?

– Jeg vil ikke spekulere i motivene, men jeg tror at tverrfagligheten har vært et bidrag til at man har fått finansiering.

Ønsker gjenopptakelse
Litteraturviterne arbeider i stor grad med kjente, norske straffesaker som har blitt gjenopptatt – eller som noen mener burde vært gjenopptatt.

– Mener du at litteraturvitermiljøet her har en agenda som går direkte på skyldspørsmålet?

– De har nok en agenda i den forstand at de mener at noen saker bør gjenopptas. Men hvis man med justismord mener at uskyldige er blitt dømt, så er ikke det identisk med at noen har blitt frifunnet etter en gjenåpning. I de aller fleste profilerte sakene kan man ikke fastslå om det var den domfelte som begikk handlingen eller ikke. Man kan bare fastslå at bevisene ikke holder til domfellelse.