Forskningsfrihet, olje og klima – igjen

Publisert

 

Min motstand mot å bruke klima som begrunnelse for å endre forskningsstrategi bygger på at jeg, uansett hvor mange ganger det vises til IPCC, ikke er overbevist om holdbarheten av datagrunnlaget og modellene som predikerer en global oppvarming basert på menneskelige CO2-utslipp, og den medfølgende antakelsen om at dette vil føre til katastrofale klimaendringer.  Siden IPCC er en politisk basert og motivert organisasjon kan den ikke brukes som garantist for vitenskapelig objektivitet. Jeg er ikke overbevist om at klimaprojeksjonene er utført med tilstrekkelig vitenskapelig åpenhet og uavhengighet i forhold til av starthypotesene til at jeg kan stole på konklusjonene (se mitt forrige innlegg). 

Dermed har jeg altså konkludert at den vitenskapelige basisen i klimaforskningen nå er for svak til å forsvare drastiske tiltak i akademia og samfunn.  Jeg innser selvfølgelig at jeg kan ta feil og at det kan vise seg gjennom videre forskning og observasjon at hypotesen om at CO2 styrer globale temperaturer blir styrket, og at det blir utviklet klimamodeller som stemmer stadig bedre med observasjonene. Da kan jeg endre mening.  Vi kan se på dette på nytt om f.eks. 5 år når vi har mer observasjonsdata å forholde oss til, og det blir klart om oppvarmingen tiltar igjen, eller om utflatingen av temperaturene fortsetter, eller til og med om temperaturen går ned.  Og i mellomtiden må vi bevare forskningsfriheten, som er en helt sentral akademisk verdi.  Så kan vi samtidig gjøre rimelige og ukontroversielle tiltak for å spare på ressurser og utvikle alternativer som uansett er positive, og på den måten følge føre-var prinsippet ?

I forhold til å satse på alternativene, som Haugan legger vekt på i sitt innlegg, så har jeg nevnt flere ganger tidligere at jeg ser diversifisering av energikilder som udelt positivt. Derfor forsker jeg på utvikling av biodrivstoff og kjemikalier fra fornybare kilder, samtidig som jeg forsker innenfor petroleumskjemi.  Dette dreier seg uansett om samme type kjemi, forskjellen ligger bare i hvor mye oksygen det er i råstoff og produkter (lite oksygen i petroleum og mer i biomasse).  Det er kunstig – og uproduktivt - å lage et skille mellom oljekjemi og fornybar-kjemi.

Som tiltak på det personlige nivået for alle oss som bekymrer oss om klodens befolkning og ressursene vil jeg anbefale å vurdere to kjøttfrie dager i uken.  Dette hjelper godt på ressursbruk og også på utslipp av klimagasser – se http://www.theguardian.com/environment/2012/apr/13/less-meat-prevent-climate-change, og er et tiltak som ikke har negative konsekvenser for demokrati, helse eller økonomi (med unntak av noen deler av landbruket som får et mindre marked).  Et slikt tiltak er kanskje mindre interessant som politisk prosjekt enn overordnede strategiske og politiske avgjørelser i maktskiktene, men det er utpreget demokratisk siden alle kan bestemme selv hva de synes er riktig å gjøre.