Bokspor i samlingene

Disse boksporene kan enten være «marginalia» (håndskrevne kommentarer i margen, tegninger, drodlerier osv), eller i form av løse innstikk av diverse slag: pressede og tørkede blomster, løv, lav og annet organisk materiale; løse lapper eller ark, brev, avisutklipp, kartfragment, frimerker, fotografier, tegninger, hårlokker, løse segl, små objekter av tøy/stoff, pengesedler, flatklemte fluer og insekter osv. Felles for disse sporene er at de synliggjør og forteller noe om bruken av boka, om leseren, de er en del av bokas brukshistorie og proveniens.

I tillegg kan slike bokspor også være viktig kildemateriale. I flere av bøkene opprinnelig eid av grunnleggeren av Bergens Museum, W.F.K. Christie, har han lagt inn løse håndskrevne lapper – kommentarer, notater, tegninger – som forteller noe om Christies lesing og bruk av bøkene, og ofte om henvisninger til andre bøker og tekster. Christies etterfølger som museumsdirektør, Daniel Cornelius Danielssen, har etterlatt seg rikelig med spor, bl.a. i feltbok fra Nordhavsekspedisjonen i august 1878, der det ligger en presset og godt preservert Reinrose plukket ved Adventfjorden på Svalbard.

Det sier seg selv at eksemplene nevnt ovenfor er bevaringsverdige, men også bokspor etter anonyme lesere er viktig å bevare, spor som forteller historier om hvordan bøkene har blitt brukt og lest på svært ulike måter, historier som beriker bøkenes verdi som kulturhistoriske objekter. Gamle familiebibler inneholder ofte mengdevis av slektsopplysninger; mens i andre bibler og salmebøker kan man – foruten pressede blomster - finne mer prosaiske og forbløffende funn, som gamle avisutklipp med kontaktannonser.

Selv om det ikke alltid lar seg gjøre å identifisere hvem som har foreviget sin tilstedeværelse i form av et bokspor, så kan man lett se for seg at Dickens egenhendig satte fra seg en kopp eller liten kanne med te på dette papiret - etter at han hadde skissert ut oppsettet for hans «New Readings» av blant annet Nicholas Nickleby. Dette sjarmerende lille notatet er en del av den omfattende Dickenssamlingen etter skipsreder Jacob Christensen, som inneholder flere av Dickens håndskrevne brev og dokumenter.

De populære og folkelige skillingsvisene som ble trykket og solgt for en billig penge ble sunget gjennom generasjoner. Selv om de hadde sin storhetstid på 1800-tallet ble de gitt ut helt fra slutten av 1500-tallet til tidlig 1900. Visene var i begynnelsen kun religiøse, men etter hvert omhandlet de alt hva man var opptatt av i hverdagen – kjærlighet, død, mord, skipsfolis, nye toglinjer, underholdende og morsomme viser, og selvsagt drikkeviser! I samlingen har vi blant annet et hefte med flere skillingsviser innbundet. Det er ikke en tradisjonell bokbinder som har utført jobben, for innbindingen bærer preg av å være svært så hjemmelaget. Skinnbiten er ikke engang like høy som skillingsvisene. Den siste visen i heftet er «Reisen til Vinlandene – Ny drikkevise», trykket i Bergen. Her ser vi ujevn tråkling med en grov tråd, og et brevfragment brukt som forsterking i ryggen på den kanskje mest populære visen i heftet. Bokspor som vitner om både bruk og verdi for eieren av heftet.

Og til slutt: i vårt eksemplar av den engelske kjemikeren og filosofen Robert Boyles «Certain Physiological Essays and Tracts» fra 1669, har en kvinnelig leser utnyttet den trykte avslutningen på boka – «Finis» (The End) – til å markere at hun har lest boka: «Anne Blount Finis her Booke December the 3». En markering for seg selv og for ettertiden, et fascinerende bevis på at lesere setter spor etter seg, bokspor til bruk for både faglig fordypning og generell forundring og oppdagerglede.