Det er mange kvinner som tar doktorgrad. Men andelen kvinnelige professorer er lav, og kvinnelige forskere publiserer også mindre enn menn. Foto: Tor Farstad
Det er mange kvinner som tar doktorgrad. Men andelen kvinnelige professorer er lav, og kvinnelige forskere publiserer også mindre enn menn. Foto: Tor Farstad

8. mars: Kvinner publiserer mindre enn menn

Mannlige forskere publiserer mer enn kvinner. Fysikkprofessor Bodil Holst anbefaler kvinner å bli professor før de får barn, selv om hun vet at det ikke vil være mulig for mange.

Published   Updated

Menn publiserer flere vitenskapelige artikler enn kvinner. Det viser tall Susanne Mikki, bibliometriker ved Universitetsbiblioteket, presenterer under arrangementet «Kvinner i forskning» på selveste kvinnedagen.

Susanne Mikki er bibliometriker. Foto: Hilde Kristin Strand
Susanne Mikki er bibliometriker. Foto: Hilde Kristin Strand

Mikki har hentet tall fra Cristin, og brukt tall fra Universitet i Bergen (UiB) i sin analyse. De viser at menn totalt sett er mer produktive enn kvinner. Men unntaket er når forskerne nærmer seg 60 år. Da er kvinnene mest produktive. Forskjellen er størst blant yngre professorer, det vil si de som er tidlig i 40-årene.

— Overrasker det deg at det er slik?

— Nei, det overrasker ikke. Internasjonale studier viser det samme. Så overraskende er det ikke – bare irriterende, sier Mikki.

Menn best på tellekanter også nasjonalt

47,6 prosent av de faglige ansatte som blir medregnet når man beregner publikasjonspoeng per ansatte i universitets- og høgskolesektoren er kvinner.

Likevel produserer kvinner bare 33,76 prosent av publikasjonspoengene i sektoren.

Overraskende er det ikke – bare irriterende

Susanne Mikki

Tallene for 2017 viser at antall publikasjonspoeng per faglig mannlig ansatt var 1,132, mens tallet for kvinner var 0,814, viser tall Khrono har hentet inn og beregnet fra NSD/DBH.

29 prosent professorer

Fremdeles er det en stor kjønnsubalanse i akademia. Ved UiB utgjør kvinnelige studenter nå seksti prosent av studentmassen. I den andre enden, professorene, er kvinneandelen 29 prosent.

Det kommer frem i rapporten «Status for likestilling og mangfold ved UiB 2018», som var vedlegg til universitetsstyresaken om likestillingskomiteens årsrapport. Det heter at tallet 29 prosent fremdeles er svært lavt, og at utviklingen går sakte til tross for at likestillingssatsningen har vært særlig konsentrert om rekruttering til professorstillinger. På Høyden har skrevet flere saker om det forskningsrådsstøttede mentorprogrammet Balanse Bergen.

Færrest kvinner i vitenskaplige stillinger på realfag

Susanne Mikkis analyse peker også på den kjønnsmessige ubalansen. Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet har færrest kvinner ansatt i vitenskapelige stillinger – i alle aldre. Noen institutt har ingen vitenskapelig ansatte kvinner over 50 år. Sammenligner man 2017 med 2011, er endringene små.

Tallene viser at kvinnelige professorer publiserer mest fra midt i 50-årene. Kvinnelige førsteamanuenser publiserer mest når de er omtrent 40 år. Størst er forskjellen blant yngre professorer, da publiserer menn langt mer når man ser på publikasjonsandeler og deler dette på antall forskere i rett kategori.

– Handler forskjellene om at mange får barn når de er mellom 30 og 40, og har noen år med store omsorgsoppgaver?

– Det gjør nok delvis det. Men jeg tror ikke det bare handler om at kvinner er i en omsorgsrolle. Det handler nok også om at man anerkjenner kjønnene ulikt, sier Mikki.

Hun viser til rapporten «Farefull ferd mot toppen» fra 2016. Der nevnes tre M-er: Matteus-effekten, som viser at de som allerede har høg anerkjennelse får mer anerkjennelse, Mathilda-effekten, som viser at kvinners forskningsinnsats blir nedvurdert, og at kvinner for eksempel ikke kommer inn i forskernettverk, og Medusa-effekten, som viser en redsel for faglig selvstendige kvinner.

Det tallene viser, er rett og slett at kvinnene ikke får utnyttet potensialet sitt.

Susanne Mikki

– I tillegg handler det nok også om at kvinner tidvis får en større undervisningsbyrde og blir bedt om å sitte i flere råd og utvalg. Det tallene viser, er rett og slett at kvinnene ikke får utnyttet potensialet sitt, sier Mikki.

Tips: Bli professor først

Arrangementet fredag heter altså «Kvinner i forskning». I tillegg til Mikki deltar seks kvinner fra Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet.

— Hvorfor er det slik at det er de ti årene mellom tretti og førti som skal være avgjørende for ens karriere, spør Bodil Holst.

Hun skal være med på debatten, og er professor ved Institutt for fysikk og teknologi. Fem av 33 vitenskapelig ansatte ved instituttet er kvinner.

Selv er Holst i siste halvdel av 40-årene, og mor til en gutt på fem. Hun forteller ærlig at hun vurderte å gjøre det som er vanligere blant vitenskapskvinner i andre land: Velge bort barn.

— Jeg anbefaler å få barn etter at man er blitt professor. Da har man en forskergruppe. Jeg har stipendiater og postdoktorer i min gruppe, og de gjør både labarbeid og bidrar til de vitenskapelige artiklene, sier Holst, vel vitende om at å først bli professor ikke er gjennomførbart for alle.

Mali Husby Rosnes er i 30-årene. Hun har en sønn på to år og er halvveis i et treårig vikariat som førsteamanuensis ved Kjemisk institutt. Rosnes skal også delta i debatten 8. mars.

Jeg anbefaler å få barn etter at man er blitt professor.

Bodil Holst

– For å kunne kombinere et forskerliv med å ha barn tror jeg det viktigste er hvordan man innretter familielivet. Man må hjelpe hverandre, sier Rosnes, og forteller at hun og ektemannen hver søndag går gjennom uken og avtaler hvem som skal hente og levere i barnehagen hvilke dager. De dagene de ikke skal hente, kan de ved behov sitte lenger på kontoret.

— Det handler også om hvilke krav man stiller til seg selv. Jeg skal ikke ha hus med stor hage, legger førsteamanuensen til.

Må prioritere

— Jeg er fysiker. Jeg vet at tiden er endelig, sier Holst.

— Ja, det er viktig at kvinner har samme muligheter som menn. Men samtidig er det slik at dersom man vil gjøre noe man virkelig brenner for, så må man prioritere det. Det kan bety at man ikke rekker både statusjobb, statusmann og fire barn.

– Hva prioriterer dere bort?

– Det sosiale, sier Rosnes.

– Mitt arbeid er min hobby, sier Holst.

De to forskerne er ansatt ved det fakultetet som har lavest kvinneandel. Men de sier at de ikke har opplevd at noen reagerer negativt på at de går tidlig for å hente barn eller gjøre andre foreldrerelaterte aktiviteter.

Bodil Holst og Mali Husby Rosnes kombinerer forskerliv med små barn. – Tenk om man kunne hatt større fleksibilitet, og for eksempel vært ansatt som postdok i halv stilling noen år, foreslår Holst. Selv var hun professor da hun fikk barn – det mener hun var en fordel. Foto: Hilde Kristin Strand
Bodil Holst og Mali Husby Rosnes kombinerer forskerliv med små barn. – Tenk om man kunne hatt større fleksibilitet, og for eksempel vært ansatt som postdok i halv stilling noen år, foreslår Holst. Selv var hun professor da hun fikk barn – det mener hun var en fordel. Foto: Hilde Kristin Strand

– For ikke så lenge siden droppet jeg en viktig workshop knyttet til en stor søknad. Men samme dag skulle sønnen min innskrives på skolen. Jeg hadde nok angret dersom jeg ikke var med på det, og ingen sa noe da jeg ikke kom til workshopen. Jeg droppet også en stor konferanse i USA for noen år siden. Sønnen min var 15 måneder, og jeg kjente at jeg ikke ønsket å være borte. Jeg ringte arrangøren og sa at «jeg har fått et akutt anfall av morsfølelse», humrer Holst.

Isolerer seg

Kvinner publiserer altså mindre enn menn. Holst sier at det viktige er å sette av tid til å skrive vitenskapelige artikler. Fast tid, og nok tid.

— Minimum fire timer i slengen. Da må man isolere seg helt. Ikke svare på epost, ikke sjekke Facebook, sier hun.

Hennes fordel er at hun har stipendiater som både gjør labarbeid og bidrar til artikkelskriving. Selv kan hun derfor konsentrere seg om skrivingen. Slik strakk hun også tiden hun var hjemme med sønnen. Hun arbeidet deltid og hadde forskningstermin frem til gutten var to år og begynte i barnehage.

— For meg som er tidlig i karrieren er utfordringen at før man kan publisere, må man ha gjennomført forsøk i laboratorium. Og for å kunne gjøre det, må man ha midler. Men jeg har vært heldig og samarbeidet godt med andre, så jeg har fremdeles resultat klare til publisering. Skrivearbeidet liker jeg veldig godt, sier Rosnes.

Hun forteller at hun prioriterer det vitenskapelige arbeidet, og prøver å være streng med seg selv.

— Når jeg er på jobb, er jeg hundre prosent på jobb.

Jeg ringte arrangøren og sa at «jeg har fått et akutt anfall av morsfølelse».

Bodil Holst

Mange kvinner forsvinner

Det er flest kvinner som tar doktorgrad i Norge, de siste årene har kvinneandelen vært litt over femti prosent. Men deretter skjer det På Høyden tidligere har beskrevet: Mange av kvinnene forsvinner. Beate Maurseth, nå prodekan ved Det humanistiske fakultet, var tidligere ansatt ved Forskningsadministrativ avdeling. Hun sa da at nøkkelen til å få kvinner til å bli værende i akademia ligger i postdok-kategorien. Det er færre av disse stillingene, og hva man egentlig vil med denne stillingskategorien er ikke helt tydelig, sa Maurseth i 2015.

Susanne Mikki er selv en av dem som forsvant. Hun tok doktorgrad i oseanografi på tidlig 1990-tall, men kombinasjonen få stillinger og det private livet, gjorde at hun i stedet så andre retninger. Nå har hun en lederstilling ved Universitetsbiblioteket.

Men noen blir.

— Det er kjempespennende. Man har stor frihet, og kan ofte komme på kontoret når du vil og arbeide hjemme dersom det er det som passer best en dag. Og så er det veldig kjekt! Jeg er blant annet overrasket over hvor godt jeg liker å undervise, sier Rosnes.

— Og så tror jeg faktisk ikke det er verre å kombinere barn og arbeidsliv for akademikere enn det er for andre, sier Holst.

Med utgangspunkt i data fra Cristin har Susanne Mikki laget en bibliometrisk analyse av menn og kvinners vitenskapelige publisering. Ill: Susanne Mikki
Med utgangspunkt i data fra Cristin har Susanne Mikki laget en bibliometrisk analyse av menn og kvinners vitenskapelige publisering. Ill: Susanne Mikki