Utøya, ett år etter. Foto: Arbeiderpartiet
Utøya, ett år etter. Foto: Arbeiderpartiet

Forsker på de etterlatte etter Utøya-terroren

Det er åtte år siden terror-angrepet på Utøya. Mange av de etterlatte sliter ennå.

Publisert

— Dagen i dag er en tøff dag for mange, sier Pål Kristensen.

Han er førsteamanuensis ved Senter for krisepsykologi ved UiB, og leder en studie av etterlatte som mistet barn, søsken eller nære venner på Utøya 22. juli 2011. De etterlatte er allerede undersøkt tre ganger. Til høsten skal Kristensen lede en ny studie som ser på hvordan det går med de etterlatte – åtte år etter.

Hovedfunnene fra den tredje studien, som ble gjennomført i 2014, var at det da var mange som slet med sorg- og traumereaksjoner, og at belastningene fortsatt svekket arbeidsevne og sosial fungering. Det var en nedgang i helseplager sammenlignet med den første og andre studien, fra 2013, men det var mange, særlig mødre, som fortsatt hadde det vanskelig.

— Jeg regner med at vi finner at flere er tilbake i hverdagen nå. Men samtidig har Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli gjort undersøkelser som viser at flere av de etterlatte var blitt uføre, sier Kristensen.

Ny diagnose

Siden forrige studie har «komplisert sorg» kommet inn som en egen diagnose. Kristensen mener det er dette mange av de som mistet noen 22. juli sliter med. Han har tidligere forsket på etterlatte etter blant annet tsunamien i sørøst-Asia, Vassdalen-ulykken og Scandinavian Star.

De som rammes av forlenget sorg finner ikke veien videre.

Pål Kristensen

— Komplisert sorg er et samlebegrep, som kjennetegnes ved at de som rammes av dette sliter så mye at sorgen preger hverdagen og det går ut over arbeid og sosial fungering, sier Kristensen, og forteller at tidligere ble de som trolig har komplisert sorg diagnostisert blant annet med depresjon. Den vanligste typen komplisert sorg hos voksne er den forlengede sorgen, der sorgreaksjonene ikke avtar i intensitet over tid, men snarere forsterkes, og hos 10-15 prosent blir kroniske.

Han sier man er rammet av forlenget sorg når savnet og lengselen vedvarer, og heller blir sterkere enn å mildne med årene.

— Det er normalt å savne. Men de som rammes av forlenget sorg finner ikke veien videre. Sorgen får både fysiske og psykiske konsekvenser for dem, blant annet søvnvansker og tanker om at de selv ikke orker å leve.

Diagnosekriteriene sier at man lider av forlenget sorg dersom den sterke sorgen varer mer enn et halvt år. Kristensen mener det empiriske grunnlaget for dette kriteriet er for svakt, og at man i USA bruker diagnosen dersom man står fast i sorgen i over ett år.

Skal spørre 300 pårørende

— Finnes det noe verre enn å miste et barn?

— Vi ser at foreldre som mister et barn er mer utsatt for komplisert sorg enn andre. Man er også mer utsatt dersom man opplever plutselig død, sier Kristensen.

Til høsten får rundt 300 pårørende tilsendt et spørreskjema. I tillegg skal det gjennomføres dybdeintervju med noen etterlatte. I forrige runde var det i underkant av seksti prosent av de som fikk skjemaet som svarte. Noen ønsker ikke å delta i slike studier, men Kristensen håper det er flere som orker å svare nå – åtte år etter tragedien.

Det er ikke bare foreldre som blir forsket på, men også søsken og nære venner. Disse gruppene mener Kristensen det har vært for lite fokus på.

— Det er om lag åtti venner, både kjærester og andre, som deltok sist. Vi vet hvor viktig vennskap er for ungdommer, og hvor sterk sorgen kan være når man mister en nær venn har vært undervurdert.

For søsken kan tapet på et vis bli dobbelt. Man har mistet et søsken, men siden foreldrene er i sterk sorg, kan noen føle et slags tap av dem også. Noen barn som mister et søsken kan føle mye ansvar for foreldrene, og får også kanskje en annen rolle i familien.

— Etterlatte søsken forteller at mange spør hvordan det går med foreldrene deres. Selv rapporterer de at de kan føle seg ensomme i sin egen sorg.

Førsteamanuensis Pål Kristensen har forsket på mange etterlatte, også saker der det plutselige dødsfallet ikke skyldes en hendelse der mange dør. Foto: Hilde Kristin Strand
Førsteamanuensis Pål Kristensen har forsket på mange etterlatte, også saker der det plutselige dødsfallet ikke skyldes en hendelse der mange dør. Foto: Hilde Kristin Strand

— Vær der etter hvert

Hendelsene 22. juli 2011 rammet hele Norge. Det var rosetog og minnemarkeringer, og senere fikk rettssaken mot gjerningsmannen stor oppmerksomhet. Denne offentlige oppmerksomheten kan være både et gode og et onde for de som har mistet noen av sine nærmeste, sier Kristensen.

— Flere har sagt at støtten fra det norske folket kjentes godt, at de de mistet ikke blir glemt. Men samtidig ble det en offentlig sorg, som kan ta fokus vekk fra den enkeltes private sorg. Dette kan gjøre at sorgen blir utsatt, forklarer den kliniske psykologen, og legger til:

— Etter en stund kommer hverdagen for folk flest. De etterlatte kan kjenne savnet sterkere etter hvert. Dette er viktig å huske for dem som er rundt de som har mistet noen: Man må være der etter hvert også.

Omstendighetene er viktige

— Hvorfor skal man forske på de etterlatte så tidlig?

— Vi ønsker å komme tidlig inn slik at vi kan følge etterlatte over tid, det er den viktigste grunnen. Slik kan vi blant annet avdekke hva som er de tidlige tegnene på at noen kan komme til å slite, sier Kristensen. Dette har igjen betydning for hvordan den offentlige hjelpen bør legges opp.

Det vi ser, er at omstendighetene rundt en katastrofe har mye å si for hvordan etterlatte bearbeider sorgen.

Pål Kristensen

Senter for krisepsykologi har lang erfaring med å forske på etterlatte og komplisert sorg. Når forskerne går inn i et slikt prosjekt som etterlatte etter 22. juli, har de en plan for å kunne håndtere ulike situasjoner, for eksempel etterlatte forskerne ser ikke har fått den hjelpen de burde fått, eller etterlatte som er i en akutt krise.

— Da skal de få hjelp, i utgangspunktet på sitt eget hjemsted, sier førsteamanuensen.

Tiden leger ikke alle sår, men man lærer seg å leve med sorgen.

— Alle katastrofer har sitt særpreg. Men det vi ser, er at omstendighetene rundt en katastrofe har mye å si for hvordan etterlatte bearbeider sorgen, sier Kristensen.

Han intervjuet etterlatte etter Vassdalen-ulykken 23 år etter at de 16 soldatene omkom. 31 soldater ble tatt av snøskred i Vassdalen – 15 overlevde. Kritikken mot Forsvaret var sterk i ettertid.

— Bebreidelsen mot Forsvaret var sterk – også mer enn tjue år senere. Mange sa at «de sendte barna våre inn i et område med rasfare», sier Kristensen.

Noe av det samme skjedde etter 22.juli, da var det i hovedsak politiet som ble kritisert. Men etter tsunamien rapporterte de etterlatte ikke om lignende følelser – de snakket mer om å være på feil sted til feil tid. Det var ingen å bebreide.

De første resultatene fra den tredje etterlatte-studien er ventet på nyåret.