Utklipp med illustrasjoner av Lord Byron suvenirer. Kilde: Spesialsamlingene. UB Bergen.
Utklipp med illustrasjoner av Lord Byron suvenirer. Kilde: Spesialsamlingene. UB Bergen.

Tidenes største vandalisme i engelsk litteraturhistorie

Denne uken tar Spesialsamlingene for seg et brev skrevet av John C. Hobhouse fra Byron-samlingen som en introduksjon til fortellingen om Byrons hemmelige liv og de valgene hans beste venn var villig til å ta fra å beskytte hans rykte for alltid.

Published   Updated

Den karismatiske, skandaløse og legendariske poeten George Gordon Byron (1788-1824), bedre kjent som Lord Byron, var det mange regner som den første moderne kjendisen. Han trollbandt publikum på 1800-tallet med sin lyrikk, sitt sjarmerende ansikt og uforutsigbare liv i et fenomen som ble kalt «Byronmania».

En skisse av Lord Byron. Limt på en omslagsmappe for Byron-memorabilia. Kilde: Spesialsamlingene. UB Bergen.
En skisse av Lord Byron. Limt på en omslagsmappe for Byron-memorabilia. Kilde: Spesialsamlingene. UB Bergen.

Byrons relasjoner innebar et mislykket ekteskap, utallige elskerinner, et incestuøst forhold til sin halvsøster og romantiske forhold til menn.

I likhet med i dagens sladderpresse, var det det uforutsigbare ved Byrons kjærlighetsliv som skapte offentlig interesse. Byrons relasjoner innebar et mislykket ekteskap, utallige elskerinner, et incestuøst forhold til sin halvsøster og romantiske forhold til menn. 1800-tallets England så ikke med blide øyne på homofili, hverken sosialt eller juridisk, og mens man kunne komme seg unna med livet i behold etter incest ble «buggery», eller unaturlige seksuelle akter mot Gud og menns vilje, straffet med døden. Mens offentligheten spekulerte i ulike rykter hadde Byron en indre sirkel han kunne betro seg til. Disse vennene, som deriblant inkluderte den romantiske poeten Percy Bysshe Shelley (1792-1822) og den irske lyrikeren og komponisten Thomas Moore (1779-1852), vernet hans privatliv fra offentligheten både før og etter hans død.

Særlig var det poetens aller nærmeste venn, Whig-politiker og forfatter John Cam Hobhouse (1786-1869), som dedikerte store deler av sitt liv til å rydde opp i Byrons affærer - et oppdrag som kulminerte i det Peter Cochran i sin bok om disse to mennenes forhold, Byron and Hobby-O (2010), kaller «tidenes største vandalisme i engelsk litteraturhistorie». Men før vi kommer nærmere inn på dette kan vi trekke fram fra manuskript-samlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen et brev ført i pennen av Hobhouse til Byrons venn og sakfører John Hanson.

Brevet, datert London, 8. juni 1811, er sendt til sakføreren etter oppdrag fra Byron. Kort oppsummert instruerer Hobhouse at 21 pund som skal tildeles Byrons tjener ved navn William Fletcher, og forteller om de mange reisene hans venn planlegger å legge ut på:

Første side av brevet datert London, 8. juni 1811 fra John C. Hobhouse til Byrons venn og sakfører John Hanson. Kilde: Spesialsamlingene. UB Bergen.
Første side av brevet datert London, 8. juni 1811 fra John C. Hobhouse til Byrons venn og sakfører John Hanson. Kilde: Spesialsamlingene. UB Bergen.

"I have received a letter from Lord Byron of the date of last February in which he mentions his intention of going to Jerusalem and begs me to request you would forward his letters to Malta but his remittances to Pera (i.e. Constantinople). His Lordship talks of extending his tour into Egypt."

Selv om dette brevet kan framstå kort og saklig er det interessante emner for oss å hente ut. For det første bekrefter dette brevet Hobhouse sin rolle som trofast venn og medhjelper. Vi kan se for oss at Hobhouse følte et stort ansvar for å hjelpe sin berømte og viktige venn, da han sa seg villig til å utføre ordinære sekretæroppgaver. En årsak til at denne rollen tilfalt Hobhouse kan være at Byron var avhengig av å ha en person han kunne stole på til å ta seg av korrespondanser, uten at hemmeligheter om hans straffbare seksuelle aktiviteter skulle komme offentlig fram. For det andre gir brevet oss et inntrykk av Byrons eventyrlystenhet og mange reiser, og åpner for spørsmålet om hva som var motivasjonen for alle utenlandsoppholdene.

Andre side av brevet datert London, 8. juni 1811 fra John C. Hobhouse til Byrons venn og sakfører John Hanson. Kilde: Spesialsamlingene. UB Bergen.
Andre side av brevet datert London, 8. juni 1811 fra John C. Hobhouse til Byrons venn og sakfører John Hanson. Kilde: Spesialsamlingene. UB Bergen.

Reisene endte i 1816 med at Byron forlot England for godt, men om han dro av egen fri vilje blir stadig diskutert. Hobhouse og resten av kretsen insisterte på at Byron frivillig forlot sitt hjemland, men det er også vid enighet om at han ble tvunget til å leve i eksil. Årsakene til at Byron ble ostrakert har falt på skandalene rundt hans kjærlighetsliv. «Hell hath no fury like a woman scorned» er et uttrykk som ofte siteres løst fra William Congreves The Mourning Bride (1697), noe som var tilfellet da Byrons tidligere elskerinne, forfatter Lady Caroline Lamb, stod fram med en rekke påstander om ham. Byron hadde angivelig innrømmet for henne både seksuelle handlinger med menn og incest med sin halvsøster. Dette kan ha fungert som en katalysator for Byrons siste avreise fra England, men trolig har han også hatt andre motiver for å søke ut i Europa.

I Byron and Greek Love foreslår Louis Crompton at Byrons endeløse rekke av affærer med kvinner kan skyldes et forsøk på å undertrykke sine homoseksuelle impulser. Mens England var et dårlig sted for å søke mannlige elskere, kan Byron ha lagt ut på sine reiser til land som Hellas og Tyrkia fordi han oppfattet det moralistiske klimaet mildere, og fordi gresk og persisk litteratur og kultur har hatt et annerledes syn på mannlige vennskap og relasjoner. Som en belest mann med vide språkkunnskaper er det ikke umulig at Byron har lest og blitt inspirert av eldre fortellinger.

Utklipp som dokumenterer Lord Byrons opphold i Hellas. Kilde: Spesialsamlingene. UB Bergen.
Utklipp som dokumenterer Lord Byrons opphold i Hellas. Kilde: Spesialsamlingene. UB Bergen.

Å bringe Byron-samlingen fram denne uken er ekstra passende da Hellas sin nasjonaldag den 25. mars feiret begynnelsen av frigjøringskampen mot Det osmanske riket. Byron døde nemlig av sykdom i 1824 mens han kjempet for denne frigjøringen, noe som har gjort han til en gresk nasjonalhelt! Poeten og frihetskjemperen har fremdeles stor status i Hellas, og i dag er det for eksempel mulig å besøke nabolaget Vyronas i Athen som er oppkalt etter grekernes yndling.

Før sin død samarbeidet Byron imidlertid med Thomas Moore om komplette memoarer som skulle gi en personlig beretning av hans liv, hans kjærligheter og opplevelser i møte med Sør-Europa og Midtøstens kultur.

Det var først etter Byrons død at Hobhouses trofasthet eskalerte til det som ble kalt litteraturhistoriens største vandalisme; Hobhouse sørget nemlig for brenningen av Byrons upubliserte memoarer. Hobhouses handling kan tolkes som et ønske om å beskytte Byrons rykte, men det kan også være et egoistisk forsøk på å beskytte sin egen politiske karriere. Dersom det hadde kommet fram hva slags mann Byron var ville dette festet seg ved Hobhouse sin karakter. Uansett årsak har denne enten kalkulerte eller desperate handling sørget for et stort tap i litteraturhistorien, og det er vemodig at vi aldri vil vite hva memoarene kunne ha fortalt oss.

Men en del ting har blitt bevart, som de følgende versene fra diktet «To Thyrza», som Byron skrev i 1811, samme år som brevet i våre samlinger:

Den forbudte kjærligheten er med andre ord en viktig kilde til den romantiske poetens berømte poesi, men det er også foreslått at det var datidens intoleranse og forbud mot seksuell kjærlighet mellom menn og ringvirkningene av den som førte til at vi har mistet hans siste store verk som kunne ha blitt en viktig ressurs i skeiv litteratur og historie.

Ours too the glance none saw beside;

The smile none else might understand;

The whisper’d thought of hearts allied,

The pressure of the thrilling hand;

Byron dedikerte dette diktet til sin store ungdomskjærlighet John Edleston, som ble tildelt det kvinnelige navnet Thyrza. Edleston døde i unge alder, men Byrons sterke kjærlighet til ham fungerte som en inspirasjon for hans kreative arbeider. Den forbudte kjærligheten er med andre ord en viktig kilde til den romantiske poetens berømte poesi, men det er også foreslått at det var datidens intoleranse og forbud mot seksuell kjærlighet mellom menn og ringvirkningene av den som førte til at vi har mistet hans siste store verk som kunne ha blitt en viktig ressurs i skeiv litteratur og historie.

Hvis du vil lese mer om skeiv historie og forholdende for skeive i Norge på Lord Byrons tid, kan du gå til Skeivt arkiv, som også er en av enhetene ved Spesialsamlingene ved Universitetet i Bergen.