Årsaker til vekst i medforfatterskapene

Publisert:9. november 2012Oppdatert:9. september 2013, 15:13

På Høyden omtalte i går de stadig lengre forfatterlistene på vitenskapelige artikler. Vi mener at reportasjen ikke godt nok skilte mellom to helt forskjellige forhold, nemlig forekomst av urettmessige medforfatterskap og ytre årsaker til at forfatterlistene vokser. Brudd på regler for medforfatterskap er ikke bra, og det er godt at det fokuseres på det. Men rettmessige medforfatterskapene følger en dynamikk som også er i endring, både i Norge og i andre land.

For 30 år siden var det langt svakere fokus på publisering i norske akademiske miljø. Den internasjonale publikasjonsdatabasen ISI (som for eksempel brukes av Times Higher Education i sin rangering av universitetene) lister 446 UiB-artikler fra 1980, 555 fra 1990, 879 fra 2000 og 1866 fra 2010. Vi doblet altså produksjonen fra 1980 til 2000 og så igjen til 2010. To av de viktigste forklaringene til at dette har vært mulig er sterk økning i antall doktorgradsstudenter og i det vi vil kalle «veiledningsbasert forskning». Denne veiledningsbaserte forskningen skyldes dels et økt press på det faste vitenskapelige personalet til å vise til forskningsresultater og økt interesse fra studenter om å få vitenskapelige publikasjoner ut av sine gradsarbeider, slik at de sto sterkere i konkurransen om akademiske stillinger. Man kan si at mens de klassiske hovedfagene endte ut med ingen forfattere av vitenskapelige artikler, så ender de nå med to (eller flere) forfattere. Dette er faktisk en viktig forbedring av universitetet som forskningsinstitusjon.

En annen trend er overgang fra enkeltforskere til forskningsgrupper. De beste forskningsgruppene er kjennetegnet med ikke bare overlappende faglige interesser men også samarbeid om selve forskningen. Dette øker også medforfatterskapet, og fører gjerne til flere enn to forfattere.

Bidraget fra eksterne kilder til finansiering av universitetsforskningen har også økt veldig disse tiårene. Så sent som i slutten av 1990-årene kunne flinke nyutdannede søke Forskningsrådet om personlig doktorgradsprosjekt. Dette går ikke lenger, Forskningsrådet krever at søkeren har førstekompetanse. Videre har kravene til søknaden og fagmiljøet som søker stedet jevnt de siste ti årene. Søknader skal nå redegjøre for den lokale forskningsgruppen, for nasjonalt samarbeid, og for internasjonalt samarbeid.  Det nytter ikke med liksom-samarbeid og løse avtaler, og alt dette fører til at forfatterlistene på forskning finansiert av Forskningsrådet blir lengre og lengre. Det samme gjelder EU-forskningen.

I tillegg til dette har der skjedd en overgang fra finansiering av små prosjekter til store, så som SFF, SFI, og ERC. Innen naturvitenskapene og medisinske fagfelt løser disse prosjektene spørsmål på tvers av fagområder. For å forstå helheten må forskere som kan ulike fagfelt jobbe sammen.  Hele hensikten med disse store prosjektene er at enkeltpersoner ikke kan ha kompetanse til å løse de komplekse problemene.  Spissformulert kan vi si at alle lette spørsmål er allerede besvart, og at forskning stadig blir mer faglig sammensatt med behov for manges kompetanse. Konsekvensen er igjen at forskning løses av stadig større og mer faglig diverse team, der enkeltpersoner bare har kompetanse på noen av metodene som brukes. Forfatterlistene øker. Vi kan ikke kalle dette for urettmessige medforfatterskap.

På den annen side har RBO i statsbudsjettet med publikasjonspoeng ført til økt fokus på artikkelproduksjon også i de fagmiljøene som ikke har gjort disse tilpasningene ennå, som store deler av de humanistiske og juridiske fagmiljøene. Dermed er det fortsatt tilsig av nye fagmiljøer der enkeltpersonforskning dominerer.

Trolig er det blitt syndet mot Vancouverreglementet på en annen måte enn med urettmessige medforfatterskap både nå og for en generasjon siden: Ved at rettmessige medforfattere ikke er blitt det. Dette er tydelig beskrevet i På Høyden i omtalen av Ulf Lie til hans 80-årsdag.