Merittering: Handler ikke om «å gjøre seg lekre for systemet»

Publisert:5. oktober 2018Oppdatert:5. oktober 2018, 17:44
I juni 2017 ble Øyvind Fiksen, Henriette Linge, Stein Dankert Kolstø, Bjørn Tore Hjertaker og Fredrik Manne tildelt status som Fremragende undervisere ved UiB. Foto: UiB

De synes å være en utbredt oppfatning at et medfødt talent og et «stort hjerte for undervisning» er de viktigste faktorene.

Den siste uken har det vært flere artikler og debattinnlegg rundt merittering av undervisning i På Høyden. Det er positivt at debatten rundt hvilke tiltak som fremmer god undervisning og læring engasjerer, og ingen sitter på en fasit rundt hvilke tiltak som virker best. Vi ønsker likevel å korrigere noen misoppfatninger rundt den meritteringsordningen som eksisterer på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (beskrevet her), ikke minst fordi denne ordningen er et utgangspunkt for lignende ordninger som nå introduseres ved andre fakulteter på UiB, og ved en rekke andre institusjoner i Norge.

Den verdensberømte oppfinneren Tomas Edison står bak sitatet «genius is one percent inspiration and ninety-nine percent perspiration». De fleste vil være enige om at mye av det samme prinsippet gjelder for god forskning – det hjelper ikke med gode ideer dersom du ikke følger opp med hardt arbeid. Når det gjelder undervisning synes det derimot å være en utbredt oppfatning at et medfødt talent og et «stort hjerte for undervisning» er de viktigste faktorene. Dette er etter vår mening å nedvurdere betydningen av både pedagogisk forskning på hva som faktisk virker, og ikke minst det harde og systematiske arbeidet mange av de beste underviserne legger ned i å utvikle sin egen undervisning gjennom kunnskapsbasert utprøving og evaluering av egen praksis.  Kriteriene for merittering er utformet nettopp med tanke på å belønne dem som gjør denne jobben, og derfor lykkes med å heve studentenes læring over tid. Gjennom å anerkjenne at undervisning, i likhet med for eksempel oppfinnelser og banebrytende forskning, er et kunnskapsbasert håndverk som faktisk kan læres, åpner vi for at også de av oss som ikke når en Frank Aarebrot til knærne som formidler i en tradisjonell forelesningssituasjon kan bli gode undervisere. Det er med andre ord håp, også for det store flertall av oss som ikke er fødte superformidlere.   

Jan Reinert Karlsen fra Senter for vitenskapsteori er i intervjuet publisert i På Høyden 2. oktober hovedsakelig negativ til meritteringssystemet, men ut over å problematisere individuelle belønningssystem generelt er han lite konkret på hva ved kriteriene for merittering han mener er feil. Vi noterer oss imidlertid at han synes å være motstander av både lett kvantifiserbare «tellekantsystemer» og de mer prosessorienterte og kvalitative kriteriene på undervisningskvalitet som meritteringsordningen benytter. Disse siste stempler han som «pseudovitenskapelige». Vi spør oss selv hvilke muligheter vi da sitter igjen med for å bedømme undervisningskvalitet?

Vårt meritteringssystem baserer seg på fire hovedkriterier. Vi forventer av våre fremragende undervisere at de har (i) et tydelig fokus på studentenes læring i alt sitt undervisningsarbeid, (ii) en klar utvikling over tid, (iii) en forskende tilnærming til egen undervisning, og (iv) en kollegial holdning og praksis. I utlysningen er disse kriteriene utdypet og forklart. Så gir vi den enkelte søker relativt stor frihet til selv å velge hvordan de vil dokumentere at de oppfyller disse kriteriene.

Vi mener at våre kriterier og prosess for merittering gir mening, både ut fra pedagogisk forskning og kunnskap, og ut fra at vi har et mål om å heve det kollektive samarbeidet for undervisningskvalitet.  Et viktig argument for at kriteriene våre faktisk fanger opp noe målbart om undervisningskvalitet har vi fra første søknadsrunde for meritteringsordningen på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. De 20 søknadene vi fikk inn var gjenstand for en grundig evalueringsprosess der søknadene ble evaluert i paneler satt sammen av personer med ulik faglig bakgrunn og fra ulike institusjoner. Evaluatorene representerte både pedagogisk og disiplinfaglig spisskompetanse, herunder to SFU-ledere og personer som har vært sentrale i lignende svenske meritteringsordninger. Det interessante var at det var stort samsvar i hvordan disse evaluatorene med sine ulike utgangspunkt og faglige ståsted, vurderte kvaliteten de forskjellige søknadene opp mot de fire evalueringskriteriene. Vi fikk også mange positive tilbakemeldinger fra søkerne, inkludert fra flere som *ikke* ble merittert i første omgang, både på prosessen, og på de grundige skriftlige tilbakemeldingene de fikk på søknadene sine.   

Kjell Vaage ved Institutt for økonomi siteres i en tidligere artikkel (publisert i På Høyden 20. september) på at man fint kan være en flink underviser uten å nå opp i meritteringsordningen, slik kriteriene er utformet. Det er vi helt enige i – og det skyldes i stor grad at man ikke når opp i vårt meritteringssystem uten å ha gjort en synlig kollegial innsats for å fremme undervisningskvaliteten. Kriteriene understreker at det er et ufravikelig krav at en fremragende underviser skal være aktiv i å dele sitt arbeid for å utvikle god undervisningspraksis med kolleger gjennom diskusjon, tilbakemeldinger, programutvikling eller publisering. Dette er et krav som skiller vår meritteringsmodell fra tradisjonelle «foreleserpriser», som fokuserer mer på god formidling i selve undervisningssituasjonen og gode relasjoner til studentene. For å bli merittert må du ha dette og i tillegg være en kulturbygger – det holder altså ikke å være en ensom stjerne på himmelen.

For oss handler dette i bunn og grunn om å anerkjenne god undervisning på lik linje med og på samme måte som vi anerkjenner god forskning. Debatten i På Høyden viser at vi er mange som er opptatt av undervisningskvalitet, og det er et svært godt utgangspunkt. Som vi påpekte innledningsvis preges debatten delvis av forskjellige undervisningssyn; skal vi løfte fram, stimulere, og premiere (formidlings)talentene, eller det systematiske og kunnskapsbaserte utviklingsarbeidet for god utdanningskvalitet? Uenigheten dreier seg videre om virkemidler, og fra vårt ståsted kan se ut som noe av denne uenigheten bunner i en manglende forståelse for hvordan meritteringssystemet er bygget opp, og hva kriteriene og vurderingen faktisk fanger opp. Debatten om individuell belønning heller enn kollektive tiltak ivaretar rotfestede universitetsidealer og tradisjon på en best mulig måte, er legitim. Det er imidlertid fullt mulig å ha mer enn èn tanke i hodet på en gang. Vi kan premiere formidlingstalentene samtidig som vi anerkjenner systematisk arbeid for undervisningskvaliteten. Vi kan ha både individuelle og kollektive incentiver. Merittering er kun ett av mange tiltak som skal forbedre studentenes læring.

Avslutningsvis forundrer vi oss også over at individuelle ordninger åpenbart virker mer provoserende i en undervisningssammenheng enn i forskning, der vi har mange flere individuelle incentiver og belønninger. Undervisning og forskning er to likeverdige sider av universitetets samfunnsoppdrag – dette handler også om å anerkjenne og verdsette disse to delene i like stor grad og gjennom lignende mekanismer og prosesser.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed