Det hjelper lite med artige formuleringer

Publisert:27. september 2018Oppdatert:28. september 2018, 10:12
I kriteriene for å bli kvalifisert som fremragende underviser kan alle bli kvalifisert, den beste analogien er et professoropprykk, skriver stipendiat Torstein Nielsen Hole.

Det er bra at universitetsundervisning blir gjenstand for debatt, men det bør bygge på begrunnede påstander, skriver Torstein Nielsen Hole.

Den 24. september skriver Roar Ulvestad om kvalitet i undervisning og er kritisk til det økte fokuset på pedagogikk og merittering av undervisere. Saken kommer på toppen av På Høydens sak fra 20. september hvor kritikere som Kjell Vaage hevder at Frank Aarebrot neppe ville klart å kvalifisere seg som fremragende underviser, noe som kritikerne mener viser svakhetene ved ordningen.

Både Ulvestad og Vaage ser ut til å fokusere på popularitet og inspirasjon og ikke studentenes læring. Å være en engasjert og velformulert forelesere er så klart svært positivt, men det hjelper lite med artige formuleringer uten en reflektert plan om bruk av læringsmetoder vi vet (gjennom forskning) fremmer læring. Både Ulvestad og Vaage ser ikke ut til å ha lest hverken kriteriene for tildeling av meritteringsordningen (Matnat sine kriterier ligger åpent tilgjengelig på UiBs nettsider), eller reflektert over forskjellen mellom å ha fokus på at studenten skal lære noe eller å underholde studentene.

I kriteriene for å bli kvalifisert som fremragende underviser kan alle bli kvalifisert, den beste analogien er et professoropprykk. Det avgjørende er at kandidaten kan vise systematisk arbeid med undervisningskvalitet over tid. Kandidaten blir vurdert opp mot kontekst-sensitive kriterier av et bredt sammensatt panel med eksperter. Det er bra at universitetsundervisning blir gjenstand for debatt, men det bør bygge på begrunnede påstander, og ikke stråmannsargumentasjon som at «lærere i akademia helst vil gjemme seg vekk på kontoret og er dårlige pedagoger», som ingen mener. Dersom vi skal diskutere undervisning og læringsutbytte uten å legge forskning eller faktiske dokumenter til grunn begynner debatten å ligne på klimafornekterne som ikke henviser til noen kilder, men som får like mye spalteplass som ekspertene som har forsket på sitt fagfelt i mange år.

En mer konstruktiv diskusjon kunne godt være hvorvidt nye ordninger burde fokusere på individuelle eller kollektive kriterier. Foreløpig fokuserer meritteringsordningen på individer, men har et klart vurderingskriterium som legger vekt på evnen til å samarbeide og spre god undervisningspraksis i kollegiet sitt. Professorordningen er også en kvalifikasjon på individnivå, men som nok også har konsekvenser på systemnivå ved at alle fast ansatte har et nivå å strekke seg etter. Mer systematisk fokus på pedagogisk kvalifikasjon burde fortsatt være viktig uavhengig av enkeltes mulighet til å bli en fremragende underviser, slik forskingskvalitet og doktorgradsstudenter er et fokus i jakten etter professoropprykk.

Jeg synes det er bra at det settes fokus på studentenes læringsutbytte slik at de kan få så mye som mulig ut av studietiden sin. Det er derimot viktig at vi begrunner påstander på samme måte som i hvilket som helst annet fagfelt. Det er kun på denne måten vi kan gi underviserne de beste verktøyene for å legge til rette for studentenes læring.

 

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed