Nytt knefall for Kina-regimet av UiB

Publisert:20. august 2018Oppdatert:20. august 2018, 11:51
Student David Marinius Frivold er ikke imponert over UiB-ledelsens holdning til Kina. Bildet viser Mao-statuen like ved Fudan university i Shanghai. Foto: Dag Hellesund

Det finnes et svar mellom status quo og total boikott når vi diskuterer hvordan vi skal samarbeide med Kina.

På Høyden og Khrono har i sommer hatt en rekke saker om Kina-samarbeidet. Både fortvilte menneskerettighetsforkjempere, slik som Jostein Holde Kobbeltvedt og Ingrid Breisteinslien Rosland i Raftostiftelsen, har tatt til orde for et for menneskerettighetssvakt UiB, mens status quo-forkjempere som tilhører den etablerte og meningshomogene administrasjonen ved UiB har (forsøkt å) avfeie kritikken.

Jeg har fulgt debatten med personlig og faglig interesse. En form for Kinas massesensur som jeg selv fikk erfare under mitt månedslange opphold i Beijing, Shanghai, og Guilin (og Hong Kong) var at mine vanlig brukte sosiale medier – Facebook, YouTube og Twitter - var sperret fra internett. Heldigvis for meg var det ikke verre å skaffe seg (en der nede ulovlig) VPN-app som gjorde at jeg kunne omgå slike sperringer. Og etter mitt Kina-opphold , tilbake i Norge, var alt som før.

Kineserne selv er derimot ikke så heldige. Massesensuren som foregår på internettet er nemlig bare et symptom på Kinas mye mer alvorlige autoritære og totalitære regime, og det er i den sammenheng at jeg har fulgt og deltatt i debatten om Norge bør - og i så fall på hvilke plattformer og på hvilke premisser - samarbeide med Kina.

Kina er det landet i verden som utgir flest forskningsrapporter, samtidig som landet er på verdenstopp i forskningsjuks. Bare i 2017 skrev PåHøyden og Khrono om en sak der nærmere 500 kinesiske forskere var blitt tatt i forskningsjuks. Og det er ikke tvil om at mangel på akademisk frihet smitter over på UiB og Kina-samarbeidet når det som ledd i en forskningstur til Kina nektes innreise for norske journalister og forskere, samt at norske studenter ikke får komme til ordet på tross av at dette var en del av planleggingen.

Til en viss grad er ledelsen ved UiB bevisste over på hvilke plattformer og på hvilke premisser samarbeidet med Kina skal foregå på. Universitetsstyret har vedtatt en handlingsplan hvor det understrekes en ‘inviterende og åpen prosess’ , men når Raftostiftelsen gir råd om hvilke betenkeligheter som UiB må være bevisste over, er tonen en annen. Raftostiftelsens kritikk – i likhet med min egen - må ikke tas til inntekt for å være av typen “du er enten for Kina-samarbeid, eller i mot”. Poenget er hvordan samarbeidet skal foregå - noe som ikke må forveksles med hvorvidt samarbeidet skal foregå i utgangspunktet. I den sammenheng kan det for øvrig oppleves som noe debattpolariserende at På Høyden har en avstemning der valgalternativene nettopp er JA eller NEI til om UiB bør avslutte samarbeidet. Det finnes et svar i mellom status quo og total boikott.

I universitetsadministrasjonens motsvar, bestående av Annelin Eriksen og Dag Rune Olsen, beskrives imidlertid en situasjon hvor man (les: UiB) har valgt å stikke hodet i sanden. For det første hevdes det at UiB har satt “tydelige krav til akademisk frihet”. Mitt spørsmål er hvor disse kravene er satt. De burde ha vært satt i den formelle handlingsplanen - som er det nærmeste en bindende handlingsplan som universitetet selv har å forholde seg til. Men leser en denne handlingsplanen, ser en fort at påstanden om at det er satt “tydelige krav til akademisk frihet” er en situasjonsbeskrivelse som overhodet ikke holder mål, og som jeg tok for meg en lengre kritikk av tidligere i våres.

Min kritikk av handlingsplanen ble blant annet av Eriksen møtt med svaret at “Akademisk frihet er premisset for aktivitetene, ikke målet. Akademisk frihet er det vi legger til grunn.” En tilsvarende holdning kommer til uttrykk i intervjuet av juss-professor Bjørnar Borvik den 17.08.18. Borvik - som er foreleser om menneskerettigheter i Kina (og en av de viktigste drivkraftene bak Kina-samarbeidet) erkjenner at han aldri har sagt et ondt ord mot Kina - verken i Norge eller under hans stadige Kina-opphold - og at dette er hans eget valg. Videre peker han på at slike ideer faller utenfor hans rolle som juss-professor i menneskerettigheter, til forskjell fra eksempelvis en (utenriks)politiker.

Her må det minnes om at så vel universitetsansatte som professorer utgjør en sentral del av det fremtidige samfunn, hvorpå et av universitetsansattes viktigste samfunnsoppdrag er å ivareta og kjempe for de verdier som ligger til grunn for et fritt universitet – og i sin tur et fritt samfunn. En menneskerettighetsprofessor bør ut ifra en vanlig rolleforventning (kunne) snakke om menneskerettighetene slik det foregår brudd på dem i så vel Europa som Asia, herunder også de brudd som foregår i Kina.

Som kjent har menneskerettighetene fokus på inngrep fra statene - uavhengig av om staten er Norge eller Kina. Og menneskerettigheter gjelder for alle individer uavhengig av nasjonalitet - de gjelder for og i kraft av å være et menneske - så vel for meg, Borvik, Eriksen, Olsen, og faktisk også enhver kineser. Og hvis valget av pensum er ment å falle på europeiske menneskerettigheter når man foreleser overfor kinesere, er spørsmålet om ikke pensum burde tilpasses det landet man foreleser i.

Videre må det minnes om at Universitetsstyret ved handlingsplanen om Kina selv har vedtatt at UiB skal “synliggjøre UiBs aktivitet på FNs bærekraftmål i relasjon til forhold i Kina”. Når Borvik likevel er bestemt på å IKKE SNAKKE OM KINA - slik han er helt åpen om - kan det vel synes at handlingsplanens punkt om å synliggjøre FNs bærekraftmål ikke følges. Dette styrker min frykt, slik jeg uttrykte tidligere i våres, at handlingsplanen ved bruk av ord som “synliggjøring” av FNs bærekraftmål er noe UiB kan vise reservasjonsløst til i møte med kritiske menneskerettighetsaktivister slik som Raftostiftelsen, SAIH og undertegnede – men hvor alle vet at når det kommer til stykke utgjør disse formuleringene bare meningsløse honnørord om akademisk frihet og andre verdier. Derfor burde handlingsplanen i utgangspunktet hatt sterkere formuleringer enn ”synliggjøring” og lignende. Men det er  ikke for sent for Universitetsstyret å snu ved å endre både holdninger og formuleringer i handlingsplanen.

Og til Borviks poeng om at det er et (stort) skille mellom hans rolle som juss-professor i menneskerettigheter og en (utenriks)politiker, må det innvendes at FNs bærekraftmål nettopp er politikk i form av grunnleggende menneskerettigheter. Og her nekter man til å med å ‘synliggjøre’ disse målene om menneskerettighetene - slik det altså står i handlingsplanen at man skal gjøre når man har aktivitet i Kina. Ut ifra den rollen en har om å undervise i menneskerettigheter bør det allerede på dette punkt reise seg store røde flagg.

I tillegg fremgår det en holdning fra UiB som uttrykt ved Borvik om at i Kina “kan jeg si det jeg vil” og at ”kinesiske akademikere er ganske out spoken. De snakker ganske fritt. Og de er ikke kua” (slik Borvik sa til Studentradioen i våres). Men stemmer en slik påstand? Hvis vi spør den kinesiske presidenten Xi Jinping selv, er svaret et KLART OG TYDELIG NEI. Universitetene skal være munnen som uttaler kommunistpartiets ord og tanker, mente Xi Jinping i 2016. Og i kjølvannet av dette ble det bestemt at samtlige utenlandske utdanningsinstitusjoner i Kina må ha et partimedlem som viserektor i tillegg til en egen partienhet som får innsyn i og innflytelse over driften. 7.

Spørsmålet blir så hvordan det overhodet er mulig å legge til grunn at akademisk frihet finnes i Kina, og attpåtil mene dette er premisset for Kina-samarbeidet når ledende norske universitetsansatte ikke nevner Kina og menneskerettigheter i samme åndedrag.

Svaret er at man ikke kan legge til grunn akademisk frihet før man har forsøkt å si noe som muligens kan sanksjoneres. Først da vil det avdekkes hvorvidt samarbeidet faktisk foregår på et premiss om akademisk frihet. Akademisk frihet er ikke verdt noe som helst om ledende ansatte ved UiB ‘velger’ å ikke bruke denne friheten fordi man vet slike ytringer vil sanksjoneres.

Mye tyder på at premissene for samarbeidet burde vært gjort langt mer tydelige, og at universitetsansatte i hvert fall ikke undergraver alvorligheten av det som foregår i Kina i ettertid. Når øverste Kina-leder Xi Jinping selv innrømmer at det for alle praktiske formål ikke finnes akademisk frihet i landet sitt, står det for meg som underlig at administrasjonen ved UiB kan hevde det motsatte. Etter min vurdering foregår det her en så høy grad av selvindoktrinert selvsensur som får meg til å skjelve når dette kommer til uttrykk fra Norges ledende mennesker som har som sin jobb å undervise i menneskerettigheter, og som har som sin jobb å være drivkraften bak de frie verdier som vårt universitet alltid må sette høyest.

Ettersom et påfallende høyt antall profilerte universitetsansatte langt på vei har tatt knefall for Kinas totalitære regime, er tiden kanskje moden for et nytt leksikonbegrep i norsk akademia; Beijing-syndromet er her, og lever i beste velgående på Høyden ved UiB.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed