Fortsett Kina-debatten

Publisert:17. august 2018Oppdatert:17. august 2018, 12:17
Et innspill fra en forsker som selv samarbeider med Kina, skriver Hans Jørgen Gåsemyr om dette innlegget. Han vil ha flere slike stemmer inn i debatten om Kina-samarbeid. Foto: Dag Hellesund

For å kunne forske på forhold i Kina er vi avhengig av samarbeid med kinesiske partnere.

Khrono har gjennom sommeren lagt opp til diskusjon om forsknings- og utdanningssamarbeid med Kina. Det er flott. Her er et innspill fra en forsker som selv driver Kinafaglig samarbeid, en type aktør vi så langt har hørt lite fra i denne debatten.

Kina er stort og meningene mange. Det er naturlig at både muligheter og utfordringer knyttet til forskning, utdanning og samarbeid blir diskutert. Jeg tenker Khronos journalister og debattanter gjerne kan prate mer med fagmiljø som selv faktisk driver med kinafaglig samarbeid.

Selv er jeg så heldig at jeg er ansatt ved institusjoner som satser for å styrke seg på Kina, Universitetet i Bergen (UiB) og Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Denne høsten er jeg i tillegg på «utlån» til Universitetet i Oslo (UiO), også der for å jobbe med kinesisk politikk og samfunn. Alle tre steder har betydelig samarbeid med kinesiske universitet og forskningsmiljø, og jeg opplever at alle tre steder legger til rette for refleksjon om hva vi er med på og hvordan vi jobber.

Bevisst på hvodan man håndterer påvirkning

Norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner har en betydelig grad av selvstyre, også internt, og jeg vil naturlig nok ikke snakke for andre erfaringer og samarbeid enn mine egne. Jeg føler ikke behov for å imøtegå spesielle bidrag i debatten som har gått i Khrono i sommer. La meg heller poengtere noen vurderinger knyttet til aktiviteter og samarbeid jeg selv er del av.

Som forskere ansatt i Norge har vi et sett prinsipper som gjelder for alle, i form av arbeidsavtaler og strenge retningslinjer, blant annet for bruk av forskningsmidler. Det er internasjonale kvalitetskrav som styrer faglig anerkjennelse og merittering, også når vi publiserer sammen med kinesiske forskere – i internasjonale tidsskrift. Det er ikke – og skal ikke – være kinesiske eller andre enkeltland sine interesser som setter premissene. Kina er en autoritær stat og ettersom landets økonomiske og politiske muskler vokser, blir det viktigere å verne om prinsipper for fri forskning. Vi må være bevisst hvordan vi håndterer eventuelle forsøk på påvirkning. I mine fagmiljø føler jeg vi er det.

Når jeg holder kurs og forelesninger i kinesisk politikk og samfunn, om det er ved UiB, UiO eller NUPI, tenker jeg først og fremst på hvordan studenter og andre kan lære mest mulig. Det gjør jeg med bakgrunn i min egen forskning og erfaring i Kina, samt de beste og nyeste kildene og publikasjonene. Vi diskuterer mye og fritt, også om begrensninger i individuelle, politiske og sivile rettigheter. Selvfølgelig! Men vi diskuterer også utdanning, helse, arbeid, fattigdom, sikkerhet, kvinners stilling og mange andre menneskerettslige forhold der Kina leverer bra og bedre enn svært mange andre land.

Og ja, vi har et Konfutse-institutt i Bergen, som har bidratt med gode lærerressurser på noen områder, ikke minst til språkprogrammet i kinesisk. Men det er altså ikke de som styrer Kinafaglig aktivitet ved UiB, som rektor har påpekt mange ganger. Mitt eget fagmiljø ved UiB (Institutt for sammenliknende politikk) har ikke samarbeidet med de om noe som helst. Det er ikke fordi vi er redd for Konfutse-instituttet, de gjør mye positivt, men deres ressurser og aktiviteter har rett og slett ikke vært relevante for oss.

Åpne om restriksjoner

Når vi som forskere fra Norge samler data og deltar på faglig aktivitet i Kina må vi forholde oss til nasjonale forhold og regler. Sånn er det også i andre land, men kinesisk styresett og autoritær kontroll setter selvfølgelig større begrensninger for noen typer aktivitet. Kinesiske universiteter jobber for internasjonal anerkjennelse, og Kina har på mange områder stor takhøyde for akademisk virke. Like fullt må vi forholde oss til restriksjoner, som ofte er uklare og endrer seg over tid. Generelt bør vi være, og jeg opplever at mine kolleger i stor grad er, åpne om slike forhold, selv om det ikke alltid er mulig å være konkret. Vi må også sørge for at kinesiske partnere ikke tar skade av vår aktivitet. Dette er et generelt prinsipp for all vår aktivitet.

For å kunne forske på forhold i Kina er vi avhengig av samarbeid med kinesiske partnere. For at våre studenter og forskere skal få mulighet til å reise ut, og kinesere komme til Norge, må vi ha bilaterale avtaler på nasjonale og sentrale nivå. For å lage gode utvekslingstilbud inngår vi egne samarbeid med ledende kinesiske universitet og fagmiljø. Mange steder har vi sterke og personlige relasjoner til bestemte forskere og miljø. Vi følger opp våre studenter og våre fagtilbud inkluderer altså aktivitet i både Norge og Kina. Vi er åpne om hvilke forhold som gjelder alle steder.

Våre kinesiske partnere har ulik tilknytning til – og roller i – det kinesiske myndighetsapparatet, der Kinas kommunistparti forblir en avgjørende aktør. Det er forskere med ulik grad av kritiske, konservative og liberale holdninger alle steder i Kina. Men vi kan uansett ikke dikte oss inn i en virkelighet der det er mulig å samarbeide med kinesiske institusjoner, eller forskere, uten å forholde seg til kinesiske myndigheter. Vi trenger ikke proklamere vår støtte til Kommunistpartiet, men alle må forstå at forsknings- og utdanningssamarbeid er, som andre deler av et forhold mellom stater, tuftet på en gjensidig anerkjennelse av hver stat sin suverenitet og egenhet.

Ulike roller

Som forskere og enkeltmennesker opplever vi ulik grad av personlig engasjement for utviklingen i mange deler av verden. For min egen del er jeg tydelig på at jeg først og fremst er forsker. Jeg stiller spørsmål som er empirisk og teoretisk interessante. Jeg samler og analyserer data så systematisk og godt jeg kan og forteller om det jeg finner. Min jobb er ikke å påvirke Kinas utvikling i den ene eller andre retningen. I andre jobber, blant annet som ansatt i FN i Kina, var ambisjonen om å påvirke i utviklingsspørsmål klarere. Vi har ulike roller, vi har ulike engasjement.

Jeg respekterer at andre akademikere ønsker å engasjere seg mer i politiske og menneskerettslige forhold. Norske og internasjonale interesseorganisasjoner skal selvfølgelig jobbe for å fremme sine saker og idealer. Norske politikere og diplomater skal fremme norske interesser. Det er jobben og rollen deres. Som forsker jobber jeg først og fremst for å forstå hva som skjer og formidle om det. Grunnleggende prinsipper for god og fri forskning er noe vi jobber etter og med hver dag, samtidig som vi må erkjenne at kinesiske restriksjoner setter noen begrensninger for aktivitet i Kina. Det er for øvrig ikke noe nytt.​

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed