Norsk-kinesisk forsknings og utdanningssamarbeid - Confu(ciu)s(ed)?

Publisert:14. juli 2018Oppdatert:14. juli 2018, 12:11
Det kan lønne seg å lytte til Confucius, og vite når man ikke vet noe, skriver Dag Rune Olsen. Bildet er fra 20-årsjubileet til Det nordiske universitetssenteret ved Fudan-universitetet i Shanghai. Foto: Dag Hellesund

Flere kritikere går til angrep på UiBs samarbeid med Konfutse-instituttet uten å ha satt seg inn i avtalene, skriver Dag Rune Olsen.

«Det kinesisk-finansierte Konfutse-instituttet ved UiB er en vanskapning», forkynner Torbjørn Færøvik i en tordentale over Universitetets i Bergens og undertegnedes naivitet i Khrono. Også Harald Bøckman er kritisk, men tar i Morgenbladet denne uken forbehold om at det «kan være at Bergen har en klarere avtale, jeg har ikke lest den». Akkurat det har Bøckman rett i. Og til Færøviks orientering kan det opplyses at den norske finansieringen nok overgår den kinesiske, at instituttet ikke er en del av universitetet og ei heller ligger på universitetets campus, men i Folkets Hus i Bergen.      

Færøvik og Bøckman er ikke de eneste med steke meninger om slike institutter og som ikke har satt seg inn i avtalene.  Midt i planleggingen av statsrådens offisielle besøk til Kina ble rapporten «Kina. Konfucius-institutter – et redskap i Kinas myke maktutøvelse» distribuert til landets universiteter og. Rapporten var utarbeidet av den norske ambassaden i Beijing og inneholdt flere oppsiktsvekkende utsagn. Den slår blant annet fast at «Vertsinstitusjoner har ingen innvirkning på utvikling av pensum». Universitetet i Bergen (UiB) har et samarbeide med Confucius Institute in Bergen (CiB) om språkundervisning og hvor utdanningsansvaret er entydig og presist formulert i avtaleteksten: «UiB utarbeider studieplaner, undervisningsopplegg og pensum, både for campus-kurs og videreutdanning, på lik linje med alle øvrige undervisningsemner ved universitetet». Noe annet ville naturligvis vært oppsiktsvekkende, men også i strid med universitets- og høgskoleloven §1-5, slik jeg ser det, som sier at universiteter og høgskoler kan ikke gis pålegg eller instruks om læreinnholdet i undervisning. Jeg fant ambassadens rapport så vidt oppsiktsvekkende og misvisende på dette punktet – både med hensyn på våre erfaringer og avtaler - at jeg umiddelbart orienterte Kunnskapsdepartementet.

UiB utarbeider studieplaner, undervisningsopplegg og pensum, både for campus-kurs og videreutdanning, på lik linje med alle øvrige undervisningsemner ved universitetet

CiB er etablert som en juridisk selvstendig stiftelse i Norge og ble registrert i Stiftelsesregisteret i 2008. Stiftelsen er underlagt norske stiftelseslovgivning og følgelig tilsyn av Lotteri- og stiftelsestilsynet. Styret er selvkonstituerende, men kan oppløses av Lotteri- og stiftelsestilsynet, som også kan oppnevne styremedlemmer, etter gjeldende lovgivning. UiB, Høgskolen på Vestlandet (HVL) og Office of Chinese Language Council International (Hanban - en del av det kinesiske utdannings-departementet) har en samarbeidsavtale om stiftelsen CiB hvor UiB besørger lokaler (kontorer i Folkets Hus i Bergen) og kjøper enkelte undervisningstjenester, HVL lønner norsk direktør og Hanban bidrar med blant annet sendelektor i kinesisk språk. Hanban gir videre stiftelsen anledning til å benyttet navnet «Confucius» samt logo.  Hanban – eller norske institusjoner for den del - har ingen instruksjonsmyndighet over CiB, men kan trekke seg fra samarbeidet og fratre avtalen etter gitte regler. Avtaleverk og organisasjonsform ble i sin tid utmeislet nettopp for å sikre faglig integritet, akademisk uavhengighet og ryddig roller. Professor Henry John Mæland ved Det juridiske fakultet, UiB, var sentral i arbeidet med avtaleverk og stiftelsesdokumenter. Tidligere dekan ved samme fakultet og professor i rettsvitenskap, Asbjørn Strandbakken, har i forbindelse med at han har gått inn i styret i CiB vurdert avtaleverket som solid med hensyn på akademisk frihet, faglig integritet og ryddige roller. Den norske ambassaden i Beijing skriver i sin rapport at «KI (Konfucius-instituttene, min anm.) administrerers direkte av Office of Chinece Language Council International (Hanban), som er underlagt det kinesiske utdanningsdepartementet.» Også dette utsagnet fremstår som noe underlig, i hvert fall i lys organiseringen av og avtaleverket rundt CiB.

Stockholms universitet (SU) fikk som den første europeiske institusjon et Konfucius-institutt i 2005, men besluttet 10 år senere å ikke fornye avtalen. Rektor Astrid Söderbergh Widdig uttalte da at det ville vært bedre dersom Konfucius-instituttet hadde vært et separat institutt, snarere enn integrert med selve universitetet. Men heller ikke ved SU var det misnøye med virksomheten ved Konfucius-instituttet, noe rektor også presiserte i et intervju med Dagens Nyheter. Organiseringen man valgte i Stockholm var åpenbart annerledes enn i Bergen. Nordic Confucius Institute var intregrert i daværende Institutt for fremmedspråk og dermed en del av organisasjonen til Stockholms universitet, snarer enn en selvstendig stiftelse med eget juridisk ansvarlig styre slik som i Bergen. At rektor ved Stockholms universitet oppfattet en slik organisering som utfordrede, er ikke til å undres over.

Færøvik er ikke bare i harnisk over at Bergen har et Konfucius-institutt, men også kritisk til universitetets Kina-engasjement, og mener at selvsensur er prisen vi må betale, og legger til: «at norske forskere har havnet i en slik situasjon, er bare trist». Forskere ved UiB har i flere tiår samarbeidet med kinesiske kolleger innen velferdsforskning, filosofi, etikk, kreftforskning, nevrovitenskap og klimaforskning for å nevne noen områder. UiB har bidratt til etableringen av Nordic Centre at Fudan som vi for tiden administrerer, og vi har felles forskningssentra med kinesiske institusjoner. UiB-professorer underviser regelmessig i menneskerettigheter og juridiske fag ved kinesiske universiteter. Selvpålagt sensur i det vitenskapelige arbeidet vil undergrave faglig integritet, akademiske kjerneverdier og vitenskapelig uavhengighet, og er altså svært alvorlig.  Jeg har ingen indikasjoner på at våre forskers vitenskapelige integritet har blitt utfordret som følge av samarbeid med kinesiske kolleger, eller at selvpålagt sensur har forekommet i det vitenskapelige arbeidet. Tvert imot er det min oppfatning at våre forskere har særdeles høy integritet og legger akademiske kjerneverdier til grunn i et hvert vitenskapelig samarbeid. Dersom Færøvik og Bøckman er av en annen oppfatning ville de stå seg på å fremlegger dokumentasjon -  i tråd med god vitenskapelig tradisjon og verdier.

Man kan naturligvis ha ulikt politisk syn på samarbeid med kinesiske utdannings- og forskningsinstitusjoner, men like fullt står retorikken seg best på kunnskap om de faktiske forhold.  «Å vite når man vet noe og å vite når man ikke vet noe – det er kunnskap», Konfucius.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed